Ang syning av døde mennesker

[Gjest vanskelig dette]

Min svigerfar døde forleden.

I den forbindelse vil min mann og hans mor at alle vi nærmeste skal møtes og se den døde i kisten før begravelsen.

Dette har jeg absolutt ikke lyst til. Har ingen ønsker om å se han liggende der i kisten. Ønsker heller ikke at mitt barn på snart 7 skal se bestefar ligge der.

Min mann og jeg må så klart bli enige om vårt barn skal se bestefar i kisten eller ikke. Ang meg selv så synes jeg ikke at jeg skal føle at jeg blir presset til dette når jeg absolutt ikke har noe lyst til det. Jeg respekterer og har forståelse for at disse andre har lyst til å gjøre dette og at de synes det er en fin ting for dem.

Synes dere jeg skal la meg presse til å bli med på dette?

Ville dere latt deres barn på 6(snart 7) se bestefar liggende i kisten?

Det er en nær person jeg har sett liggende i kisten. Og det synes jeg får hver gang jeg tenker på denne nære personen er når han ligger der i kisten. Så i neste nære begravelse valgte jeg å ikke se vedkommende.

[miia]

Det er klart at du må få velge selv om du ønsker å se han! Men jeg har stor forståelse at noen synes dette er viktig for dem.

Da min mor døde, var vi inne og så henne i kista, og var også med på prosedyren med å lukke kista.

Min eldste datter var da 2 år gammel, og fikk være med å se mormor. De hadde et veldig nært og spesielt forhold, og det føltes riktig for oss.

Hvorvidt dette er riktig for deres barn må jo dere bli enige om; det er kanskje tøffere for et såpass mye eldre barn enn for en toåring...

[Åsemor]

Jeg er ikke sikker på hvor mye en 7-åring forstår, men det første jeg tenker er at dette er noe han kanskje kan bestemme selv, med mye info i forkant, og samtaler i etterkant.

Jeg har sett mine to nærmeste besteforeldre etter de var døde, og om jeg hadde hatt muligheten men mamma hadde bestemt at jeg ikke fikk lov, hadde jeg nok vært sur i mange år etterpå.

[frosken]

Jeg mener at ingen skal tvinges til å være med på syning, det bør så avgjort være noe man velger selv. Jeg synes også at 7-åringen kan få velge selv, og at det bør formidles at både det å ville - og å ikke ville se bestefar i kisten - er et ok valg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det har vært en helt pervers utvikling vedr dette at små barn skal syne lik. Jeg vet ikke hvem som har funnet på det, men riktig er det ikke.

Det siste minnet har en tendens til å fortrenge de tidligere. La barna, og alle andre, som har lyst til å bevare minnene fra livet slippe å bli påtvunget det døde legemet. Bevar barnas rett til å være barn.

[Mrs D]

''Synes dere jeg skal la meg presse til å bli med på dette?''

Definitivt NEI! Jeg lot meg presse til å se min far da han døde, og det skulle jeg ikke gjort. Jeg hadde ikke godt av det, hadde mareritt i mange måneder etterpå. Når det gjelder slike ting, så tror jeg det er viktig å gjøre det som føles riktig for en selv.

Hva barnet angår, så kan jeg ikke helt se hensikten om det ikke har vært et spesielt nært forhold mellom henne og bestefaren og hun selv ytrer ønske om å få se ham.

[Mrs D]

Det har vært en helt pervers utvikling vedr dette at små barn skal syne lik. Jeg vet ikke hvem som har funnet på det, men riktig er det ikke.

Det siste minnet har en tendens til å fortrenge de tidligere. La barna, og alle andre, som har lyst til å bevare minnene fra livet slippe å bli påtvunget det døde legemet. Bevar barnas rett til å være barn.

''Det har vært en helt pervers utvikling vedr dette at små barn skal syne lik. Jeg vet ikke hvem som har funnet på det, men riktig er det ikke.''

Var det ikke enda mer vanlig før? Jeg kan selv huske at min bestefar lå i åpen kiste hjemme hos seg selv før man dro til kirken. Dette var for mer enn 40 år sida og jeg var vel rundt 6-7 år gammel, men har aldri etterpå sett denne skikken i praksis.

Men man tar kanskje med barna oftere nå fordi man liksom skal være så åpen om alt? Forøvrig er jeg helt enig med deg i det du sier her. :-)

[Lillemus]

Mine var 3 og 5 år da mormor døde og begge to så henne død i senge på sykehuset, men tok i grunnen liten notis av det.

Hvis du ikke vil så synes jeg ikke du skal la deg presse til det. Sønnen din er såpass stor at han kan få ha et ord med i laget selv synes jeg.

[Gjest prust]

Jeg synes absolutt ikke du skal gi etter for dette dersom du ikke ønsker det. Du og mannen din må snakke sammen om dette, og dere må legge dette frem for 7-åringen så objektivt som muli, og si at det er helt greit å si ja, og helt greit å si nei.

Min svigerfar døde i fjor, og jeg tenkte at kanksje barna våre skulle se bestefar i kista, men det var mannen min veldig bestemt på at han ikke ønsket. Jeg respekterte min manns avgjørelse der, og det var bare ham selv som så den døde (han var ikke tilstede da faren døde, og kom frem noen timere seinere - ungene og jeg kom etter noen dager seinere).

Jeg så min farfar i kista, da jeg var voksen, og det var helt riktig for meg da. Jeg var med da min farmor døde, og det var en fin og sterk opplevelse. Jeg ønsket da ikke å se henne i kista noen dager seinere.

[Lotte :o)]

Ungen tar ingen skade av IKKE å se den døde.

Jeg så min døde morfar ligge i kista i sykehuskapellet i voksen alder. Jeg tåler sånt som voksen, men jeg vet at jeg ikke hadde taklet det som barn/ungdom. Ingen må presses til likskue.

[Gjest vanskelig dette]

Det har vært en helt pervers utvikling vedr dette at små barn skal syne lik. Jeg vet ikke hvem som har funnet på det, men riktig er det ikke.

Det siste minnet har en tendens til å fortrenge de tidligere. La barna, og alle andre, som har lyst til å bevare minnene fra livet slippe å bli påtvunget det døde legemet. Bevar barnas rett til å være barn.

Tusen takk for svar.

Har hatt litt vonde tanker ang. dette etter jeg sa at jeg ikke ville være til stede og at jeg ikke ønsket at vårt barn skulle være til stede. Litt dårlig samvittighet for det - for skjønte at det ble litt misnøye med at jeg ikke var enig med de andre.

Så å lese svaret ditt løftet en tung stein fra mine skuldre og mage.

Igjen - tusen takk.

[Gjest uten nick her]

Tusen takk for svar.

Har hatt litt vonde tanker ang. dette etter jeg sa at jeg ikke ville være til stede og at jeg ikke ønsket at vårt barn skulle være til stede. Litt dårlig samvittighet for det - for skjønte at det ble litt misnøye med at jeg ikke var enig med de andre.

Så å lese svaret ditt løftet en tung stein fra mine skuldre og mage.

Igjen - tusen takk.

Barna mine "måtte" se sin bestefar liggende på syning for et par år siden, og ennå snakker de om hvordan han så ut da han lå der.

Synes heller de kunne huske ham slik han var da han var frisk og i live!

Jeg var skeptisk til at barna skulle være tilstede, og reaksjonen etterpå bekrefter at jeg hadde rett, mener jeg.

[Gjest vanskelig dette]

Tusen takk for svar.

Har hatt litt vonde tanker ang. dette etter jeg sa at jeg ikke ville være til stede og at jeg ikke ønsket at vårt barn skulle være til stede. Litt dårlig samvittighet for det - for skjønte at det ble litt misnøye med at jeg ikke var enig med de andre.

Så å lese svaret ditt løftet en tung stein fra mine skuldre og mage.

Igjen - tusen takk.

Nå har faren og jeg snakket sammen om dette igjen - og han var enig i at vårt barn ikke skulle være med på dette. Og at barnet heller skulle få huske bestefar som den omsorgspersonen og lekekameraten han var til vårt barn.

Fikk også forståelse for at jeg ikke ville være til stede. På samme måte som jeg har forståelse for at han vil det.

Ser også at det er flere som mener vi skal la barnet selv få bestemme om hun vil være med. Det gjør vi ikke - vi har nå tatt avgjørelsen. For vårt barn vil være med på absolutt alt uansett - er redd for å gå glipp av noe. Hadde barnet vært eldre så hadde det vært mer naturlig at hun skulle få avgjøre dette selv, så klart.

Takk for svar fra alle sammen - greit å få flere meninger om dette - også er det så klart veldig mye følelser nå rett etter dødsfallet, som også gjør ting mer uklart

[Gjest vanskelig dette]

Barna mine "måtte" se sin bestefar liggende på syning for et par år siden, og ennå snakker de om hvordan han så ut da han lå der.

Synes heller de kunne huske ham slik han var da han var frisk og i live!

Jeg var skeptisk til at barna skulle være tilstede, og reaksjonen etterpå bekrefter at jeg hadde rett, mener jeg.

Jeg også så en nær venn/familie i kiste. Jeg var vel 13-14 år da. Jeg tror ikke at jeg fikk direkte spørsmål om å være med - men at det var en selvfølge at jeg så klart skulle være med på dette.

Og det er det bilde fra kista jeg får foran øynene den dag i dag når jeg tenker på vedkommende. Det er det som først dukker opp når vedkommende kommer i mine tanker. Jeg skulle heller ønsket at alle de fine opplevelsene og turene jeg hadde med han skulle vært det som dukket opp -- selv om jeg så klart ikke har glemt det heller.

Men vi (faren og jeg) er nå heldigvis enige om at barnet ikke skal være til stede.

Takk for svar

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nå har faren og jeg snakket sammen om dette igjen - og han var enig i at vårt barn ikke skulle være med på dette. Og at barnet heller skulle få huske bestefar som den omsorgspersonen og lekekameraten han var til vårt barn.

Fikk også forståelse for at jeg ikke ville være til stede. På samme måte som jeg har forståelse for at han vil det.

Ser også at det er flere som mener vi skal la barnet selv få bestemme om hun vil være med. Det gjør vi ikke - vi har nå tatt avgjørelsen. For vårt barn vil være med på absolutt alt uansett - er redd for å gå glipp av noe. Hadde barnet vært eldre så hadde det vært mer naturlig at hun skulle få avgjøre dette selv, så klart.

Takk for svar fra alle sammen - greit å få flere meninger om dette - også er det så klart veldig mye følelser nå rett etter dødsfallet, som også gjør ting mer uklart

"Ser også at det er flere som mener vi skal la barnet selv få bestemme om hun vil være med. Det gjør vi ikke - vi har nå tatt avgjørelsen."

Det gleder mitt hjerte at det i 2009 fortsatt finnes foreldre som vet at det er forskjell på barn og voksne og tar sitt foreldreansvar på alvor.

[morsan]

Nå har faren og jeg snakket sammen om dette igjen - og han var enig i at vårt barn ikke skulle være med på dette. Og at barnet heller skulle få huske bestefar som den omsorgspersonen og lekekameraten han var til vårt barn.

Fikk også forståelse for at jeg ikke ville være til stede. På samme måte som jeg har forståelse for at han vil det.

Ser også at det er flere som mener vi skal la barnet selv få bestemme om hun vil være med. Det gjør vi ikke - vi har nå tatt avgjørelsen. For vårt barn vil være med på absolutt alt uansett - er redd for å gå glipp av noe. Hadde barnet vært eldre så hadde det vært mer naturlig at hun skulle få avgjøre dette selv, så klart.

Takk for svar fra alle sammen - greit å få flere meninger om dette - også er det så klart veldig mye følelser nå rett etter dødsfallet, som også gjør ting mer uklart

''Ser også at det er flere som mener vi skal la barnet selv få bestemme om hun vil være med. Det gjør vi ikke - vi har nå tatt avgjørelsen. For vårt barn vil være med på absolutt alt uansett - er redd for å gå glipp av noe. Hadde barnet vært eldre så hadde det vært mer naturlig at hun skulle få avgjøre dette selv, så klart. ''

Fornuftig! Det er ikke alt barn er i stand til å bestemme selv.

[Gjest bikku]

Jeg har ikke lest tråden, men tradisjonen i vår familie er at barn ikke er med på syning. Argumentasjonen er at barna bør få huske de gode minnene av den døde.

I min manns familie er det vanlig at barna er med, men vi diskuterte saken da svigerfar døde, og ble enige om at vi følger tradisjonen jeg er vant til. Det avgjørende argumentet var: På hvilken måte som helst har barna behov/nytte av å se?

[Gjest mora2]

Det har vært en helt pervers utvikling vedr dette at små barn skal syne lik. Jeg vet ikke hvem som har funnet på det, men riktig er det ikke.

Det siste minnet har en tendens til å fortrenge de tidligere. La barna, og alle andre, som har lyst til å bevare minnene fra livet slippe å bli påtvunget det døde legemet. Bevar barnas rett til å være barn.

Jeg har sett flere døde. Som barn var det veldig godt for meg å se de liggge der fredfullt. Jeg har mange bilder i hodet om hvordan et dødt menneske så ut, før jeg fikk se det selv.

Så for meg har det bare vært positivt.

[Gjest uønsket]

Jeg har ikke sett noen av besteforeldrene mine og har ikke tatt noen skade av dette.

[Gjest uønsket]

Nå har faren og jeg snakket sammen om dette igjen - og han var enig i at vårt barn ikke skulle være med på dette. Og at barnet heller skulle få huske bestefar som den omsorgspersonen og lekekameraten han var til vårt barn.

Fikk også forståelse for at jeg ikke ville være til stede. På samme måte som jeg har forståelse for at han vil det.

Ser også at det er flere som mener vi skal la barnet selv få bestemme om hun vil være med. Det gjør vi ikke - vi har nå tatt avgjørelsen. For vårt barn vil være med på absolutt alt uansett - er redd for å gå glipp av noe. Hadde barnet vært eldre så hadde det vært mer naturlig at hun skulle få avgjøre dette selv, så klart.

Takk for svar fra alle sammen - greit å få flere meninger om dette - også er det så klart veldig mye følelser nå rett etter dødsfallet, som også gjør ting mer uklart

Mitt barn så bestefaren sin dø da han var ca på samme alder. Ble livredd og fikk mareritt i mange år etterpå. Han skulle jo ikke ligge der, han skulle være i himmelen.