Ang syning av døde mennesker

[Gjest vanskelig dette]

"Ser også at det er flere som mener vi skal la barnet selv få bestemme om hun vil være med. Det gjør vi ikke - vi har nå tatt avgjørelsen."

Det gleder mitt hjerte at det i 2009 fortsatt finnes foreldre som vet at det er forskjell på barn og voksne og tar sitt foreldreansvar på alvor.

''Det gleder mitt hjerte at det i 2009 fortsatt finnes foreldre som vet at det er forskjell på barn og voksne og tar sitt foreldreansvar på alvor.''

Takk, dette var en tilbakemelding som gjorde godt. :-)

[Gjest Nei, det ville jeg ikke]

Nei, jeg ville ikke en gang at min 18-åring (da 17) skulle gjøre det. Vennene var ille tilredt og jeg skulle ønske at hun kunne la være, men hun dro alikevel.

[Gjest Elextra]

''Det gleder mitt hjerte at det i 2009 fortsatt finnes foreldre som vet at det er forskjell på barn og voksne og tar sitt foreldreansvar på alvor.''

Takk, dette var en tilbakemelding som gjorde godt. :-)

Jeg stusser også veldig over foreldre som overlater slike vurderinger og avgjørelser til syv-åtte år gamle barn.

[mrxx]

Det er i alle fall du som skal bestemme om du vil se han eller ikke og ingen andre.

Barnet mener jeg er så liten at det er riktig at dere foreldre bestemmer det. Jeg mener at barnet ikke skal være med på dette, fordi jeg skjønner ikke hensikten. Barnet er for lite til at de kan bestemme dette selv.

[Gjest Nei, det ville jeg ikke]

Jeg har sett flere døde. Som barn var det veldig godt for meg å se de liggge der fredfullt. Jeg har mange bilder i hodet om hvordan et dødt menneske så ut, før jeg fikk se det selv.

Så for meg har det bare vært positivt.

Det kommer an på hvordan de ser ut også. Min datter sier det var godt å se den ene fordi hun hadde forestilt seg det verre, men et sjokk og se den andre.

Jeg synes også ungdommer skulle vært nektet jeg når situasjonen var slik den var. Er ikke sikker på om de forstår sitt eget beste. Best å huske dem slik de var.

[Gjest Nei, det ville jeg ikke]

Tusen takk for svar.

Har hatt litt vonde tanker ang. dette etter jeg sa at jeg ikke ville være til stede og at jeg ikke ønsket at vårt barn skulle være til stede. Litt dårlig samvittighet for det - for skjønte at det ble litt misnøye med at jeg ikke var enig med de andre.

Så å lese svaret ditt løftet en tung stein fra mine skuldre og mage.

Igjen - tusen takk.

Du har ingen til å få dårlig samvittighet.

[KaVa]

Det har vært en helt pervers utvikling vedr dette at små barn skal syne lik. Jeg vet ikke hvem som har funnet på det, men riktig er det ikke.

Det siste minnet har en tendens til å fortrenge de tidligere. La barna, og alle andre, som har lyst til å bevare minnene fra livet slippe å bli påtvunget det døde legemet. Bevar barnas rett til å være barn.

Jeg er enig i at barn ikke skal være med på syning - av flere grunner. For det første er som regel syningen på et fremmed sted for ungene, og den døde er utenfor sitt element - på alle måter. Jeg er enig i at barna skal få lov til å huske den døde som den var, ikke som den døde kroppen i en fremmed kiste, på et kaldt, fremmed sted.

Likevel synes jeg det var godt at barna våre fikk se sin lillesøster, etter hun døde. Hun døde hjemme, og de fikk se henne hjemme, stelt og kledt i sine yndlingsklær. Vi hadde ikke syning etter hun var hentet av begravelsesbyrået, men det var noen som kom innom før hun ble hentet. Da sa storebror, med største selvfølgelighet: "Vil dere se lillesøster? Hun er død.", før han tok med seg gjestene til rommet der lillesøster lå.

Jeg tror ikke minnene om at hun lå fredfyllt i hjemmet skadet ungene i det hele tatt. De fikk også se kista, at den var fin, at det var pute og teppe i den - at lillesøster ikke skulle ligge ï en hard kasse.

Nå i etterkant har vi snakka masse om lillesøster - alle de GODE minnene - ikke sykdom og død, men latter og liv, om hvor glad hun var i oss og vi i henne, og at hun alltid vil være i hjertene våre.

Mulig vi har gjort dette helt feil, i henhold til NHDs meninger - men jeg tror dette var riktig for OSS.

[Gjest vi er forskjellige]

Døden må vi forholde oss til ..... på hvilken måte må hver og en bestemme seg for selv .....

Jeg satt hos min bestemor da hun døde, holdt henne i hånden, koste og klemte henne, hun var ikke ved bevisthet da hun døde, men jeg snakket og jeg snakket, så jeg håper at hun hørte meg , håper hun visste at jeg var der . Det var en "fin" og naturlig opplevelse, hun ble 83 år gammel.

To dager etter var det bisettelse, vi kunne da komme inn å se henne i kisten i kapellet på helsetunet (før vi kjørte henne opp til kirken), det var en selvfølge for meg å inn. Hun var selvfølgelig forandret, men det er ikke disse minnene som sitter igjen i hodet mitt ...... det er alle de fine årene vi hadde før hun kom på helsetunet Barnet vårt var den gangen 2 år, så det var ikke snakk om at hun skulle bli med.

Da bestemoren til min mann døde, var vi også i kapellet på helsetunet å så, 10 åringen vår ville ikke bli med inn, mens 5 åringen, hun ville bli med de andre søskenbarna sine inn, ja ja, tenkte vi ..... oldebarna til bestemor som lå i kisten stod rundt å kikka sammen med oss voksne, klappet henne på kinnet, holdt henne i hånda, la en blomst i hånda hennes, de spurte og de spurte, hvorfor er hun så kald, hvorfor er hun så hvit osv, og vi voksne svarte så godt vi kunne. Dette er nå 3 år siden, og hun har aldri snakket om at dette var en skremmende opplevelse, vi har albumer som hun stadig finner fram, og når hun ser bilder av oldemor, så er det ikke "oldemor i kisten" hun snakker om, det er alle de andre minnene .

Så jeg har ingen problemer med dette

Men vi er forskjellige, å det respekterer jeg.

[Gjest Kopernikus]

Jeg skjønner ikke vitsen med å gå å se døde mennesker. Det må være en religiøs tradisjon, fordi det er bare tull. Når man er død er kroppen en skrott.

[jubalong70]

Jeg har vært på to syninger. Den første var morfaren min. Han lå i sykesenga på sykehuset.

Han var helt nydelig der han lå - helt tydelig at han hadde det godt.

Den andre var mormoren til mannen min. Da var også alle oldebarna hennes med. Og det var så vakkert. Hun lå i kista. Ungene syntes det var rart, spennende og litt merkelig. De fikk stille spørsmål, og det kom mange rare og gode spørsmål fra dem.

De fikk også ta på henne, de som ville, og de fleste ville det.

Jeg ville absolutt anbefale å la barna være med på syning. Jeg tror det er godt for dem å se med egne øyne at personen er død og hvordan de faktisk ser ut da.

Hva du selv skal gjøre må du bare finne ut selv. Jeg har ingen tro på at det er lurt å presse noen til å være med på syning.

[jubalong70]

Det har vært en helt pervers utvikling vedr dette at små barn skal syne lik. Jeg vet ikke hvem som har funnet på det, men riktig er det ikke.

Det siste minnet har en tendens til å fortrenge de tidligere. La barna, og alle andre, som har lyst til å bevare minnene fra livet slippe å bli påtvunget det døde legemet. Bevar barnas rett til å være barn.

Jeg er uenig med deg.

Min erfaring er at barna ikke glemmer hvordan personen var når han/hun var i live, men at de får et mer konkret forhold til hva det faktisk er å være død.

Mine barn husker veldig godt oldemoren sin som hun var, men at hun var død ble veldig tydelig og konkret for dem når de var med på syning. De fikk lov til å stryke henne over kinnet/hånda, og kjente at hun var kald.

Barna var 1, 5 og 6 år på dette tidspunktet.

I ettertid har de to største snakket mye om oldemoren sin. De har mimret om ting vi gjorde sammen, og de har snakket om hvordan det var å være i kapellet og se henne ligge i kista.

De syntes det var veldig godt å kunne ta farvel med henne.

Så det å bastant påstå at det er å frata barn deler av barndommen når man tar dem med på visning synes jeg du som fagperson bør unngå.

Så det så

[Gjest mora2]

Det kommer an på hvordan de ser ut også. Min datter sier det var godt å se den ene fordi hun hadde forestilt seg det verre, men et sjokk og se den andre.

Jeg synes også ungdommer skulle vært nektet jeg når situasjonen var slik den var. Er ikke sikker på om de forstår sitt eget beste. Best å huske dem slik de var.

Ja, det er klart.

Jeg vil tro siste tiden de levde også kan spille inn.

:0)

[Mrs D]

Jeg har vært på to syninger. Den første var morfaren min. Han lå i sykesenga på sykehuset.

Han var helt nydelig der han lå - helt tydelig at han hadde det godt.

Den andre var mormoren til mannen min. Da var også alle oldebarna hennes med. Og det var så vakkert. Hun lå i kista. Ungene syntes det var rart, spennende og litt merkelig. De fikk stille spørsmål, og det kom mange rare og gode spørsmål fra dem.

De fikk også ta på henne, de som ville, og de fleste ville det.

Jeg ville absolutt anbefale å la barna være med på syning. Jeg tror det er godt for dem å se med egne øyne at personen er død og hvordan de faktisk ser ut da.

Hva du selv skal gjøre må du bare finne ut selv. Jeg har ingen tro på at det er lurt å presse noen til å være med på syning.

'Ungene syntes det var rart, spennende og litt merkelig.''

Det samme er sirkus.

[jubalong70]

'Ungene syntes det var rart, spennende og litt merkelig.''

Det samme er sirkus.

Ja, det er mye som er rart, spennende og merkelig for barn - mye mer enn sirkus.

[Gjest vanskelig dette]

Jeg er uenig med deg.

Min erfaring er at barna ikke glemmer hvordan personen var når han/hun var i live, men at de får et mer konkret forhold til hva det faktisk er å være død.

Mine barn husker veldig godt oldemoren sin som hun var, men at hun var død ble veldig tydelig og konkret for dem når de var med på syning. De fikk lov til å stryke henne over kinnet/hånda, og kjente at hun var kald.

Barna var 1, 5 og 6 år på dette tidspunktet.

I ettertid har de to største snakket mye om oldemoren sin. De har mimret om ting vi gjorde sammen, og de har snakket om hvordan det var å være i kapellet og se henne ligge i kista.

De syntes det var veldig godt å kunne ta farvel med henne.

Så det å bastant påstå at det er å frata barn deler av barndommen når man tar dem med på visning synes jeg du som fagperson bør unngå.

Så det så

Jeg har selv vært på syning av en person, for mange mange år siden. Og det synet av vedkommende i kisten er faktisk det første som kommer på min netthinne den dag i dag, det er vel 25-26 år siden.

Min mann og jeg er enige om at vårt barn ikke skal være med på dette. Jeg skal heller ikke delta.

Takk for svar og synspunkter.

[Mrs D]

Jeg er enig i at barn ikke skal være med på syning - av flere grunner. For det første er som regel syningen på et fremmed sted for ungene, og den døde er utenfor sitt element - på alle måter. Jeg er enig i at barna skal få lov til å huske den døde som den var, ikke som den døde kroppen i en fremmed kiste, på et kaldt, fremmed sted.

Likevel synes jeg det var godt at barna våre fikk se sin lillesøster, etter hun døde. Hun døde hjemme, og de fikk se henne hjemme, stelt og kledt i sine yndlingsklær. Vi hadde ikke syning etter hun var hentet av begravelsesbyrået, men det var noen som kom innom før hun ble hentet. Da sa storebror, med største selvfølgelighet: "Vil dere se lillesøster? Hun er død.", før han tok med seg gjestene til rommet der lillesøster lå.

Jeg tror ikke minnene om at hun lå fredfyllt i hjemmet skadet ungene i det hele tatt. De fikk også se kista, at den var fin, at det var pute og teppe i den - at lillesøster ikke skulle ligge ï en hard kasse.

Nå i etterkant har vi snakka masse om lillesøster - alle de GODE minnene - ikke sykdom og død, men latter og liv, om hvor glad hun var i oss og vi i henne, og at hun alltid vil være i hjertene våre.

Mulig vi har gjort dette helt feil, i henhold til NHDs meninger - men jeg tror dette var riktig for OSS.

Jeg syns det du forteller om blir annerledes, nettopp fordi dette var hjemme der lillesøster døde, og i omgivelser der guttene var vant til å se henne og det var naturlig for dem at hun var mens hun levde. Dere som familie hadde vel alle fulgt lillesøster tett, og dermed hadde det kanskje blitt feil å ta denne siste muligheten til å vær sammen med lillesøster fra dem. Å se noen ligge i en kiste tror jeg gir et såpass annerledes inntrykk og fort blir fremmed for barn.

[Mrs D]

Jeg syns det du forteller om blir annerledes, nettopp fordi dette var hjemme der lillesøster døde, og i omgivelser der guttene var vant til å se henne og det var naturlig for dem at hun var mens hun levde. Dere som familie hadde vel alle fulgt lillesøster tett, og dermed hadde det kanskje blitt feil å ta denne siste muligheten til å vær sammen med lillesøster fra dem. Å se noen ligge i en kiste tror jeg gir et såpass annerledes inntrykk og fort blir fremmed for barn.

Ligge i en kiste på et fremmed sted var det vel jeg mente... :-)

[morsan]

Jeg har sett flere døde. Som barn var det veldig godt for meg å se de liggge der fredfullt. Jeg har mange bilder i hodet om hvordan et dødt menneske så ut, før jeg fikk se det selv.

Så for meg har det bare vært positivt.

Jeg har samme erfaring som deg, at det å se døde mennesker bare har vært posititv. Men jeg har bare sett døde mennesker etter at jeg selv ble voksen, da.

Men jeg synes det er fint at det å se den døde er et valg som den enkelte har. På TV kan vi se at man i USA ofte har åpen kiste under begravelsen/mottagelsen, og det synes jeg er en uskikk. På den måten kan man ikke velge selv om man vi se eller ikke.

[Gjest Nei, det ville jeg ikke]

Jeg er enig i at barn ikke skal være med på syning - av flere grunner. For det første er som regel syningen på et fremmed sted for ungene, og den døde er utenfor sitt element - på alle måter. Jeg er enig i at barna skal få lov til å huske den døde som den var, ikke som den døde kroppen i en fremmed kiste, på et kaldt, fremmed sted.

Likevel synes jeg det var godt at barna våre fikk se sin lillesøster, etter hun døde. Hun døde hjemme, og de fikk se henne hjemme, stelt og kledt i sine yndlingsklær. Vi hadde ikke syning etter hun var hentet av begravelsesbyrået, men det var noen som kom innom før hun ble hentet. Da sa storebror, med største selvfølgelighet: "Vil dere se lillesøster? Hun er død.", før han tok med seg gjestene til rommet der lillesøster lå.

Jeg tror ikke minnene om at hun lå fredfyllt i hjemmet skadet ungene i det hele tatt. De fikk også se kista, at den var fin, at det var pute og teppe i den - at lillesøster ikke skulle ligge ï en hard kasse.

Nå i etterkant har vi snakka masse om lillesøster - alle de GODE minnene - ikke sykdom og død, men latter og liv, om hvor glad hun var i oss og vi i henne, og at hun alltid vil være i hjertene våre.

Mulig vi har gjort dette helt feil, i henhold til NHDs meninger - men jeg tror dette var riktig for OSS.

I deres tilfelle synes jeg det høres helt naturlig ut og det eneste riktige.

Signaturen passer ikke så godt på dette innlegget, men må holde meg til en signatur i samme tråd.

[Gjest sjøstjerna]

Det har vært en helt pervers utvikling vedr dette at små barn skal syne lik. Jeg vet ikke hvem som har funnet på det, men riktig er det ikke.

Det siste minnet har en tendens til å fortrenge de tidligere. La barna, og alle andre, som har lyst til å bevare minnene fra livet slippe å bli påtvunget det døde legemet. Bevar barnas rett til å være barn.

Døden er naturlig.

For meg var bare tanken på dødt menneske skremmende. Jeg var kjemperedd for tanken på "lik" da jeg var barn.

Jeg ble voksen og var fast bestemt på at syning kom jeg aldri til å ville være med på.

Så døde forelder foran øynene på meg.... og jeg fikk dermed plutselig et "lik" foran meg. Skal det være skummelt?

Det at forelderen ble borte var det vonde. Ikke å ha sett et "lik". Jeg må si at der og da fikk jeg et mer naturlig forhold til døden. syning ble plutselig en selvfølge for meg.

Avdøde ble stelt og lagt i kiste. Jeg og barnebarna til avdøde gikk dit. Noen av barna hadde tegnet og samlet stein som de ville gi avdøde. De ville selv gå til kista. Jeg nektet dem ikke. Like lite som jeg tvang de som ikke ville gå til kista. Begge deler ble sidestilt som like gode valg.

Jeg stod rolig og behersket, og snakket om at besteforelderen så ut til å ha det godt. Vi tok farvel i rolige former der foran den åpne kista.

Mine barn uttrykte lenge savn og sorg etter besteforelderen. De snakket om avdøde, om ting de hadde gjort i lag, og de øsnket forklaring på hvorfor døden måtte inntreffe etc. Syningenen derimot, har de ikke vært opptatt av.

Jeg mener bestemt at de husker best minnene de har i lag med sin levende og gode besteforelder.

Tror IKKE det finnes EN god løsning. Vi valgte det som var rett for oss.