Ang syning av døde mennesker

[Gjest sjøstjerna]

Jeg har selv vært på syning av en person, for mange mange år siden. Og det synet av vedkommende i kisten er faktisk det første som kommer på min netthinne den dag i dag, det er vel 25-26 år siden.

Min mann og jeg er enige om at vårt barn ikke skal være med på dette. Jeg skal heller ikke delta.

Takk for svar og synspunkter.

Fint at dere har kommet til en beslutning som passer dere. :-)

Vil bare si at jeg også har vært på syninger- og det jeg husker best er _roen_ avdøde viste.

Når jeg tenker på de avdøde- så er det dem i levende live- som ramler inn på netthinna.

[Elis31]

Det har vært en helt pervers utvikling vedr dette at små barn skal syne lik. Jeg vet ikke hvem som har funnet på det, men riktig er det ikke.

Det siste minnet har en tendens til å fortrenge de tidligere. La barna, og alle andre, som har lyst til å bevare minnene fra livet slippe å bli påtvunget det døde legemet. Bevar barnas rett til å være barn.

Det mest normale de siste tusener av år, har vel vært at alle i familien har sett den døde? Er det ikke bare siste tiden man ikke gjør det?

Men jeg er helt for at det skal være frivillig.

[Gjest sjøstjerna]

Det mest normale de siste tusener av år, har vel vært at alle i familien har sett den døde? Er det ikke bare siste tiden man ikke gjør det?

Men jeg er helt for at det skal være frivillig.

Enig.

[Mrs. Wallace]

"Ser også at det er flere som mener vi skal la barnet selv få bestemme om hun vil være med. Det gjør vi ikke - vi har nå tatt avgjørelsen."

Det gleder mitt hjerte at det i 2009 fortsatt finnes foreldre som vet at det er forskjell på barn og voksne og tar sitt foreldreansvar på alvor.

Ja huttetu, et barn har selvfølgelig ingen forutsetninger for å ta et sånt valg - og bør få slippe det.

[Mrs. Wallace]

Jeg er enig i at barn ikke skal være med på syning - av flere grunner. For det første er som regel syningen på et fremmed sted for ungene, og den døde er utenfor sitt element - på alle måter. Jeg er enig i at barna skal få lov til å huske den døde som den var, ikke som den døde kroppen i en fremmed kiste, på et kaldt, fremmed sted.

Likevel synes jeg det var godt at barna våre fikk se sin lillesøster, etter hun døde. Hun døde hjemme, og de fikk se henne hjemme, stelt og kledt i sine yndlingsklær. Vi hadde ikke syning etter hun var hentet av begravelsesbyrået, men det var noen som kom innom før hun ble hentet. Da sa storebror, med største selvfølgelighet: "Vil dere se lillesøster? Hun er død.", før han tok med seg gjestene til rommet der lillesøster lå.

Jeg tror ikke minnene om at hun lå fredfyllt i hjemmet skadet ungene i det hele tatt. De fikk også se kista, at den var fin, at det var pute og teppe i den - at lillesøster ikke skulle ligge ï en hard kasse.

Nå i etterkant har vi snakka masse om lillesøster - alle de GODE minnene - ikke sykdom og død, men latter og liv, om hvor glad hun var i oss og vi i henne, og at hun alltid vil være i hjertene våre.

Mulig vi har gjort dette helt feil, i henhold til NHDs meninger - men jeg tror dette var riktig for OSS.

Jeg tenker at det er en viss forskjell på et sånt tilfelle, hvor noen får lov til å dø hjemme med familien rundt seg, og en syning som foregår etter noe tid, på et helt annet sted.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg tenker at det er en viss forskjell på et sånt tilfelle, hvor noen får lov til å dø hjemme med familien rundt seg, og en syning som foregår etter noe tid, på et helt annet sted.

Fint å se avdøde hjemme.

Men ærlig talt- det er ikke totalt "motsatt" å se avdøde en annen plass.

[Bookworm]

Det mest normale de siste tusener av år, har vel vært at alle i familien har sett den døde? Er det ikke bare siste tiden man ikke gjør det?

Men jeg er helt for at det skal være frivillig.

Ikke sant, man har hatt de døde liggende hjemme eller på låven og alle familiemedlemmer har vært å tatt farvel. Det har jo strengt tatt blitt mindre syning med årene...

[Bookworm]

"Ser også at det er flere som mener vi skal la barnet selv få bestemme om hun vil være med. Det gjør vi ikke - vi har nå tatt avgjørelsen."

Det gleder mitt hjerte at det i 2009 fortsatt finnes foreldre som vet at det er forskjell på barn og voksne og tar sitt foreldreansvar på alvor.

Synes du er veldig nedlatende mot foreldre i dag:-) Mener du det ikke finnes fornuftige foreldre lenger eller?

[Dorthe]

Jeg har bare sett faren min og da var jeg med å kledde på ham og deretter kom ungene inn og så ham i kista. Den yngste var da 9 år og han synes bestefar var fin og følte nok at han fikk tatt farvel for før begravelsen lurte han fælt på hvorfor vi skulle si hade en gang til.

Jeg synes det var en fin opplevelse og ville ikke vært den foruten. Minstemann har sett to andre besteforeldre også, den ene hadde åpen kiste under begravelsen og hun så ikke pen ut og det var ikke noen god opplevelse for ham. Så før dere bestemmer dere bør der se hvordan han ser ut. Noen ser veldig pene ut, andre kan se ganske ille ut.

[Gjest mora2]

Jeg har samme erfaring som deg, at det å se døde mennesker bare har vært posititv. Men jeg har bare sett døde mennesker etter at jeg selv ble voksen, da.

Men jeg synes det er fint at det å se den døde er et valg som den enkelte har. På TV kan vi se at man i USA ofte har åpen kiste under begravelsen/mottagelsen, og det synes jeg er en uskikk. På den måten kan man ikke velge selv om man vi se eller ikke.

Ja, det er jeg enig i, man må kunne velge..

Åpen kiste har vi aldri hatt. Det kunne jeg ikke tnekt meg..Et lik forandrer seg endel på de dagene før begravelsen.....

[alida]

Det har vært en helt pervers utvikling vedr dette at små barn skal syne lik. Jeg vet ikke hvem som har funnet på det, men riktig er det ikke.

Det siste minnet har en tendens til å fortrenge de tidligere. La barna, og alle andre, som har lyst til å bevare minnene fra livet slippe å bli påtvunget det døde legemet. Bevar barnas rett til å være barn.

Helt enig. Jeg lot ikke sønnen min på 7 år se onkelen sin da han døde. Jeg ville ikke at han skulle "ødelegge" minnet sitt om favoritt-onkelen sin.

[Mrs. Wallace]

Fint å se avdøde hjemme.

Men ærlig talt- det er ikke totalt "motsatt" å se avdøde en annen plass.

Jeg skrev ikke "totalt motsatt", gjorde jeg vel? Jeg skrev "en viss forskjell".

Djis.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg skrev ikke "totalt motsatt", gjorde jeg vel? Jeg skrev "en viss forskjell".

Djis.

''Djis.''

sånn som min fjortis sier. ;-)

ha en fin kveld.

[Elis31]

Jeg er enig i at barn ikke skal være med på syning - av flere grunner. For det første er som regel syningen på et fremmed sted for ungene, og den døde er utenfor sitt element - på alle måter. Jeg er enig i at barna skal få lov til å huske den døde som den var, ikke som den døde kroppen i en fremmed kiste, på et kaldt, fremmed sted.

Likevel synes jeg det var godt at barna våre fikk se sin lillesøster, etter hun døde. Hun døde hjemme, og de fikk se henne hjemme, stelt og kledt i sine yndlingsklær. Vi hadde ikke syning etter hun var hentet av begravelsesbyrået, men det var noen som kom innom før hun ble hentet. Da sa storebror, med største selvfølgelighet: "Vil dere se lillesøster? Hun er død.", før han tok med seg gjestene til rommet der lillesøster lå.

Jeg tror ikke minnene om at hun lå fredfyllt i hjemmet skadet ungene i det hele tatt. De fikk også se kista, at den var fin, at det var pute og teppe i den - at lillesøster ikke skulle ligge ï en hard kasse.

Nå i etterkant har vi snakka masse om lillesøster - alle de GODE minnene - ikke sykdom og død, men latter og liv, om hvor glad hun var i oss og vi i henne, og at hun alltid vil være i hjertene våre.

Mulig vi har gjort dette helt feil, i henhold til NHDs meninger - men jeg tror dette var riktig for OSS.

Jeg vil tro at det er enda mer naturlig å se avdøde, når det er en som står en meget nær. I en sånn setting høres det bare naturlig ut.

[Elis31]

Jeg tenker at det er en viss forskjell på et sånt tilfelle, hvor noen får lov til å dø hjemme med familien rundt seg, og en syning som foregår etter noe tid, på et helt annet sted.

Tror den største forskjellen er hvor nær man står personen, og at vedkommende ser ok som død, ikke skadet eller med forvrengt ansikt eller noe sånt.

Min erfaring er to personer:

En kamerat som døde da vi var ungdommer. Jeg så han ikke. I mange år etterpå syntes jeg at jeg så han på gata o.l. Akkurat som at man ikke helt skjønner at vedkommende er død.

Så så jeg min bestefar. Syntes det var værst i kista etter noen dager. Var litt forandret og knall rød munn. Jeg ble mørkredd et par år etterpå, selv om jeg var ung voksen. Men i dag angrer jeg ikke på at jeg så han. Det å ha et naturlig forhold til andres død, gjør noe med ditt eget syn på din egen dødelighet og ditt eget liv. I dag er de jo nesten sånn at vi ikke tror vi skal dø.

[Gjest togli]

Jeg så mormor, morfar og fetteren min i kistene dagen før begravelsen. For meg var dette utrolig viktig for bearbeidelse av sorgen. Jeg følte hver gang en slags indre ro når jeg fikk se dem døde. Det ble mer virkelig for meg - og jeg aksepterte lettere at kista skulle i jorda. Når mine to eldste barn mistet sin oldemor (min mormor) var de 1 1/2 og 4 1/2 år gamle. De var hos henne to dager før hun døde og stelte med henne (kjemmet håret hennes, masserte føttene hennes osv.). Dette var et viktig samtaleemne for dem lenge etter at hun døde. Jeg tror de følte at de hadde vært "viktig" for henne fordi de fikk gjøre noe godt for henne når hun lå for døden. Når hun lå i kista valgte vi at de fikk se henne. Dette ble naturlig og greit for dem. Den eldste er nå 11 år gammel og hun husker oldemor slik hun var når hun levde. Hvordan hun så ut i kista husker hun ikke.

Når fetteren min døde for snart to år siden, ønsket ikke eldstejenta å se ham. Det var tøft for henne at han bare plutselig var død..og at han etterlot seg samboer og tre små barn. Mellomstejenta, som da var 7 år gammel, ønsket å se ham i kista. Hun sto i god avstand fra kista og ville ikke gå nærmere. Det var helt greit... Idag sier hun at hun er veldig glad hun fikk se at han virkelig var død før de senket kista i jorda..

Det er en ting jeg angrer på, og det er at minstejenta som da var 3 år gammel, ikke fikk se ham etter han var død. Hun er venninne med hans datter som er like gammel som henne, så dette dødsfallet gjorde sterkt inntrykk.. Det var vanskelig for henne å forstå at han virkelig var død. Nå som hun snart blir fem år gammel, spør hun av og til hvorfor hun ikke fikk se at pappaen til Julie virkelig var død.

[Gjest Kopernikus]

Jeg har vært på to syninger. Den første var morfaren min. Han lå i sykesenga på sykehuset.

Han var helt nydelig der han lå - helt tydelig at han hadde det godt.

Den andre var mormoren til mannen min. Da var også alle oldebarna hennes med. Og det var så vakkert. Hun lå i kista. Ungene syntes det var rart, spennende og litt merkelig. De fikk stille spørsmål, og det kom mange rare og gode spørsmål fra dem.

De fikk også ta på henne, de som ville, og de fleste ville det.

Jeg ville absolutt anbefale å la barna være med på syning. Jeg tror det er godt for dem å se med egne øyne at personen er død og hvordan de faktisk ser ut da.

Hva du selv skal gjøre må du bare finne ut selv. Jeg har ingen tro på at det er lurt å presse noen til å være med på syning.

''Jeg har vært på to syninger. Den første var morfaren min. Han lå i sykesenga på sykehuset. Han var helt nydelig der han lå - helt tydelig at han hadde det godt.''

Håper det ikke var for lenge etter hans død. Etter noen dager blir man grønn. Ikke noe hyggelig syn...

[Gjest Løveføtter]

''Jeg har vært på to syninger. Den første var morfaren min. Han lå i sykesenga på sykehuset. Han var helt nydelig der han lå - helt tydelig at han hadde det godt.''

Håper det ikke var for lenge etter hans død. Etter noen dager blir man grønn. Ikke noe hyggelig syn...

Da har de lagt for varmt...

Jeg har sett noen som hadde lagt over en uke, og de var ikke grønne men hvite...

Men har hørt om de som har begynt å bli grønne, men de hadde lagt litt for varmt.

[Gjest Kopernikus]

Da har de lagt for varmt...

Jeg har sett noen som hadde lagt over en uke, og de var ikke grønne men hvite...

Men har hørt om de som har begynt å bli grønne, men de hadde lagt litt for varmt.

Ok, de blir nok oppbevart på kjølerom ja. Er først når de kommer "6 feet" under de blir grønne.

[mil1365380270]

Jeg så mormor, morfar og fetteren min i kistene dagen før begravelsen. For meg var dette utrolig viktig for bearbeidelse av sorgen. Jeg følte hver gang en slags indre ro når jeg fikk se dem døde. Det ble mer virkelig for meg - og jeg aksepterte lettere at kista skulle i jorda. Når mine to eldste barn mistet sin oldemor (min mormor) var de 1 1/2 og 4 1/2 år gamle. De var hos henne to dager før hun døde og stelte med henne (kjemmet håret hennes, masserte føttene hennes osv.). Dette var et viktig samtaleemne for dem lenge etter at hun døde. Jeg tror de følte at de hadde vært "viktig" for henne fordi de fikk gjøre noe godt for henne når hun lå for døden. Når hun lå i kista valgte vi at de fikk se henne. Dette ble naturlig og greit for dem. Den eldste er nå 11 år gammel og hun husker oldemor slik hun var når hun levde. Hvordan hun så ut i kista husker hun ikke.

Når fetteren min døde for snart to år siden, ønsket ikke eldstejenta å se ham. Det var tøft for henne at han bare plutselig var død..og at han etterlot seg samboer og tre små barn. Mellomstejenta, som da var 7 år gammel, ønsket å se ham i kista. Hun sto i god avstand fra kista og ville ikke gå nærmere. Det var helt greit... Idag sier hun at hun er veldig glad hun fikk se at han virkelig var død før de senket kista i jorda..

Det er en ting jeg angrer på, og det er at minstejenta som da var 3 år gammel, ikke fikk se ham etter han var død. Hun er venninne med hans datter som er like gammel som henne, så dette dødsfallet gjorde sterkt inntrykk.. Det var vanskelig for henne å forstå at han virkelig var død. Nå som hun snart blir fem år gammel, spør hun av og til hvorfor hun ikke fikk se at pappaen til Julie virkelig var død.

"Nå som hun snart blir fem år gammel, spør hun av og til hvorfor hun ikke fikk se at pappaen til Julie virkelig var død."

Hvis hun ikke hadde fått høre at det er lurt å se døde for sikkerhets skyld, hadde hun kanskje aldri tenkt tanken?

Jeg mener; hvis dere sa han er død og i himmelen/borte, hva som helst, og at de ikke kommer til å se hverandre igjen, så ville hun vel trodd på det?