Reaksjoner i en krisesituasjon

[Gjest prust]

Hva er mest vanlig reaksjon i en akutt krisesituasjon (ulykke for eksempel) - rasjonell tankegang eller sjokk/hysterisk/irrasjonelle tanker og handlinger?

Hva bestemmer reaksjonsmønsteret? Har personlighet noe å si? Kan en øve opp rasjonell tankegang i en krisesituasjon - eller er det slik at hvis en en gang har vært irrasjonell så vil en trolig være det neste gang også? Og omvendt - har en vært ute for en ulykke en gang og klart å tenke klart - så vil en gjøre det neste gang også?

Har noen av dere opplevd enten å være direkte berørt i en ulykke eller liknende, eller kommet som førstemann/vært hjelpere i en slik akutt krise?

[Gjest Kayia]

Jeg har opplevd begge deler. Som førstemann på et ulykkessted ble jeg en klar og rasjonell organisatør. Jeg sørget for å kartlegge skadeomfanget, organiserte hvem som kunne gjøre hva, holdt skuelystne borte, dirigerte trafikk og kommuniserte med lege og politi. Merkelig effektiv og rasjonell oppførstel, helt instinktivt.

Som innblandet og selv skadet ble jeg først veldig opptatt av å få kontaktet jr for å gi beskjed om at han gikk til naboen etter trening, men når det var gjost liten og VELDIG sutrete i følge venninnen min...

Interessant å ha erfart hvordan man reagerer i sånne situasjoner. Har lurt på hvilken av disse to mine omgivelser må slite med om jeg får alzheimer en gang i framtiden... ;-)

[morsan]

''Har noen av dere opplevd enten å være direkte berørt i en ulykke eller liknende, eller kommet som førstemann/vært hjelpere i en slik akutt krise?''

Det mest dramatiske må være en brann i utlandet. Jeg var veldig fattet under evakueringen etc, men mens jeg sto i trygghet og så at hotellet brant opp følte jeg meg nesten helt apatisk og handlingslammet - "hva gjør vi nå??"

[Gjest plump]

Opplevde en trafikkulykke hvor jeg ble sittende fast. Tenkte på barna mine og hvordan få varslet dem på en ok måte. Så tenkte jeg brann. Men fikk overhodet ingen panikk, mest opptatt av smertene etterhvert.

[AAA]

Min mann ble brått og livstruende syk for 4 år siden.

Jeg ble helt rolig og kontrollert. Jeg var den kaldeste fisken på hele sykehuset, husket alt det praktiske, gjorde alt som måtte gjøres, tok alle de vanskelige telefonene osv osv. Den store skjelven kom etterpå, da alt hadde roet seg og det så ut til å gå bra.

Jeg er ellers en type som ikke klarer å se syttendemaitoget engang, uten å sippe, og den som var mest overrasket over min egen reaksjon, det var meg.

[Elbereth]

Har opplevd en del krisesituasjoner, og reaksjonene har på en måte stått i forhold til hvor nært jeg har vært knyttet til og involvert i situasjonen. Har hatt noen akutt-turer med blålys og redningshelikopter - og på en måte har jeg opptrådt ganske på autopilot helt til situasjonen er avklart, og jeg har kunnet "levere fra meg" ansvaret til lege/sykehus osv.

Når ting står på har man ofte ikke tid til å kjenne etter på hvordan man har det selv, før kanskje lenge etterpå.

Nå er jeg utdannet sykepleier, så noen slike medisinske kriser har jeg på en måte taklet deretter, men kriser er jo mye annet også. Dødsfall, samlivskriser, naturkatastrofer, kriser med ungene som vokser opp, økonomiske bekymringer osv... det er liksom alle slags reaksjoner fra ren apati til blomstrende hysteri... Men jeg merker at jeg med tiden (alder og erfaring) har fått "begeret fullt", og tar ikke så mye innover meg lengre det som ikke angår meg og mine direkte - jeg har ikke kapasitet til det som før.

[Gjest høstløv]

Jeg har opplevd det en gang. Vi var i Danmark på ferie og en dame kjørte inn i campingvognen vår bilen hennes ble stygt skadet på den ene siden og campingvognen vår ble revet opp, men heldigvis var det bare materielle skader.

Det var mannen min som var sjåfør i vår bil. Bil med campingvogn ble kjørt inn på en parkeringsplass, og dama sin bil ble vel stående i veien, men der var lite trafikk og de andre bilistene kjørte bare utenom.

Dama var helt hysterisk og ringte rundt til politi og forsikringsselskap og venner og kjente, for å høre hvordan hun skulle forholde seg. Politiet ville ikke komme, for det var ikke personskade. Forsikringsselskapet og andre hun kontaktet sa at hun ikke måtte skrive under på noen ting.

Mannen min er en rolig type så han prøvde å roe henne ned og vi fant frem skademeldingsskjema og fylte inn relevante data for vår del, da hun oppdaget at jeg snakket dansk (mannen min snakker bare norsk), så henvendte hun seg til meg, men jeg orket ikke å snakke med en så hysterisk dame, for ulykken var hennes skyld, og det var komplett umulig å snakke fornuft med henne samtidig som hun var opptatt med å snakke i mobiltelefon.

Men jeg orket ikke denne hysteriske dama, så jeg gikk min vei og tok ut penger i minibanken, og da jeg kom tilbake til bilen, så hadde mannen min situasjonen under kontroll, og dama var dratt sin vei.

Mannen min fikk henne til å skrive inn relevant informasjon på skademeldingsskjemaet, men hun nektet blankt å underskrive på noen ting.

Forsikringsselskapet konkluderte også med at det ikke var vår feil.

Jeg greier ikke sådanne situasjoner med hysteriske mennesker som urettmessig anklager oss for at skaden er vår feil, når det motsatte er tilfellet. Jeg kjente på meg at jeg hisset meg opp, jeg også og det var derfor at jeg gikk fra hele diskusjonen.

[dingsedama]

har vært i slike situasjoner flere ganger og det som er gjengangeren hos meg er at det varierer... ser jeg at ingen andre tar ansvar og tar over, så blir jeg iskald, roer ned og henter frem informasjonen jeg har i "ryggmargen" over hva som må gjøres. da kjører jeg stålkontroll på alt og alle, kommanderer og er bestemt, men det er mest fordi jeg har flere kurs og kunnskap om hva som er riktig og ikke riktig å gjøre. Er det andre som tar over blir jeg stående som en av mengden og glane og oppfører meg typisk tilskuer.. men da har jeg vissheten om at det er noen andre som har kontroll..

hadde jeg ikke visst hva jeg skulle gjort, så vet jeg ikke hvordan det hadde blitt, men jeg har hver gang vært glad for at jeg har visst hva som skal gjøres, og ikke vært redd for å bruke denne kunnskapen..

men ene vennina mi klikker fullstendig.. hun får panikk og friker helt ut, selv om hun og har hatt flere førstehjelpskurs og jeg egentlig vet hun kan mye, så klarer hun ikke roe ned og hente frem det hun trenger, når hun trenger det...

så jeg tror nok mange av oss kan deles i to kategorier.. de som tar ansvar og de som ikke tør/klarer.... i tillegg kommer ofte de som vil, men kan gjøre mer skade om de får lov, fordi de tror de er verdensmestere, mens de egentlig ikke kan noe..

[fyrlykt]

Hvordan vi reagerer er forskjellig, men jeg tror at de som har gjennomført kriseøvelser, f.eks. brannøvelse og katastrofeøvelser er mer rustet til å reagere rasjonelt og fornuftig.

Jeg måtte evakurere huset pga brann en gang, og det eneste *fornuftige* jeg tenkte på å ta med meg der og da var en sigarett og lighteren. Selv ytterklærne ble igjen inne.

[Gjest ViViola]

Jeg har vært borti noen mer og mindre livskritiske situasjoner, og jeg vet at jeg ikke friker ut.

Jeg blir iskald og ultrarasjonell, er sterk og tydelig og tar kommandoen.

Og etterpå faller jeg sammen som en klut...

Man skal ikke se bort fra at personlighet er viktigere enn øvelse hva krisesituasjoner angår. Selv om øvelse nok vil være en styrke uansett hvilken personlighet man er.

[org]

Gutten min, den gang 15 mnd gammel, satte hvitost i halsen.

Jeg beinet ut og fikk tak i nærmeste nabo (intensivsykepleier). Hun tok over gutten, og fikk ut osten. (Høres ikke dramatisk ut, men det var faktisk det).

Og jeg må, uten snev av stolthet, meddele at jeg var helt apatisk. Fullstendig. Jeg husker jeg lurte på om jeg skulle hente knekkebrød og gi ham...

[linko]

Hmm - godt spørsmål - tror det kommer an på så mye...Jeg har opplevd jordskjelv på en liten øy laaaangt til havs (på andre siden av jordkloden). Dette var ikke lenge etter tsunamien i Thailand, og jeg følte meg fullstendig hjelpesløs. Mente vel selv jeg var rasjonell (stilte meg i døråpningen mens skjelvet stod på, tok f.eks trappa ned, ikke heisen som noen andre gjorde og som ble stående fast pga strømstans), gikk til et sted hvor det var sannsynlig å få informasjon (selv om denne var mangelfull) og fulgte med mht tsunami (snakket med en i etterkant som hadde gjort alt galt, gått ut på verandaen i 28. etasje under jordskjelvet, tok heisen ned etterpå og deretter gikk for å roe seg ned på stranda...) Ser imidlertid i etterkant at jeg var nok "masete" og usikker tross alt.

Da det brant hjemme gjorde jeg også det meste riktig, fikk ut ungene, ringte brannvesen, stengte dører og vinduer, brukte pulverapparatet, og nektet naboen å slå hull på vinduet for å bruke et pulverapparat til, var tilgjengelig for info for brannvesenet da de kom slik at de fant fram i røyken. I etterkant tok jeg en telefonrunde, bla. til arbeidsgiver for å gi beskjed om at tilbakemelding på et prosjekt som hadde frist like etterpå måtte utsettes.

Gruer meg for den dagen jeg kommer i en krisesituasjon med personskader, er redd jeg ikke takler det like godt. Kan bli rimelig skjelven bare ved små kriser.

[Gjest minnah]

Gutten min, den gang 15 mnd gammel, satte hvitost i halsen.

Jeg beinet ut og fikk tak i nærmeste nabo (intensivsykepleier). Hun tok over gutten, og fikk ut osten. (Høres ikke dramatisk ut, men det var faktisk det).

Og jeg må, uten snev av stolthet, meddele at jeg var helt apatisk. Fullstendig. Jeg husker jeg lurte på om jeg skulle hente knekkebrød og gi ham...

"Gutten min, den gang 15 mnd gammel, satte hvitost i halsen."

Å hjelp, marerittsituasjon.. Hva gjorde naboen din? heimlich..? :-/

[Gjest prust]

Hvordan vi reagerer er forskjellig, men jeg tror at de som har gjennomført kriseøvelser, f.eks. brannøvelse og katastrofeøvelser er mer rustet til å reagere rasjonelt og fornuftig.

Jeg måtte evakurere huset pga brann en gang, og det eneste *fornuftige* jeg tenkte på å ta med meg der og da var en sigarett og lighteren. Selv ytterklærne ble igjen inne.

Nå fikk du meg til å le, midt i alt alvoret - å ta med sigarett og lighter ut av et brennende hus :-D

[Lotte :o)]

Gutten min, den gang 15 mnd gammel, satte hvitost i halsen.

Jeg beinet ut og fikk tak i nærmeste nabo (intensivsykepleier). Hun tok over gutten, og fikk ut osten. (Høres ikke dramatisk ut, men det var faktisk det).

Og jeg må, uten snev av stolthet, meddele at jeg var helt apatisk. Fullstendig. Jeg husker jeg lurte på om jeg skulle hente knekkebrød og gi ham...

''Jeg husker jeg lurte på om jeg skulle hente knekkebrød og gi ham...''

Oioi! Snakk om å koble ut logikken...! Snedig hvor forskjellig vi reagerer i dramatiske situasjoner. Godt det gikk bra :-)

[Gjest minnah]

Basert på mindre alvorlige hendelser ser det ut til at jeg godt kan ta litt ansvar/holde oversikt når jeg selv ikke er en av de involverte, eller kjenner de skadede.

Her i heimen derimot, blir jeg helt hodeløs høne av de minste ting.. Har heldigvis kun hatt småuhell, men mistet en av ungene mine i gulvet få mnd gammel, og den samme ungen slo seg kraftig for et års tid siden. Begge gangene tåket det seg helt til i hjernen min, ikke engang det mest innlysende førstetiltaket slo meg... :-(((

[Lotte :o)]

Hvordan vi reagerer er forskjellig, men jeg tror at de som har gjennomført kriseøvelser, f.eks. brannøvelse og katastrofeøvelser er mer rustet til å reagere rasjonelt og fornuftig.

Jeg måtte evakurere huset pga brann en gang, og det eneste *fornuftige* jeg tenkte på å ta med meg der og da var en sigarett og lighteren. Selv ytterklærne ble igjen inne.

''Jeg måtte evakurere huset pga brann en gang, og det eneste *fornuftige* jeg tenkte på å ta med meg der og da var en sigarett og lighteren. Selv ytterklærne ble igjen inne.''

LOL!

[Gjest prust]

Hmm - godt spørsmål - tror det kommer an på så mye...Jeg har opplevd jordskjelv på en liten øy laaaangt til havs (på andre siden av jordkloden). Dette var ikke lenge etter tsunamien i Thailand, og jeg følte meg fullstendig hjelpesløs. Mente vel selv jeg var rasjonell (stilte meg i døråpningen mens skjelvet stod på, tok f.eks trappa ned, ikke heisen som noen andre gjorde og som ble stående fast pga strømstans), gikk til et sted hvor det var sannsynlig å få informasjon (selv om denne var mangelfull) og fulgte med mht tsunami (snakket med en i etterkant som hadde gjort alt galt, gått ut på verandaen i 28. etasje under jordskjelvet, tok heisen ned etterpå og deretter gikk for å roe seg ned på stranda...) Ser imidlertid i etterkant at jeg var nok "masete" og usikker tross alt.

Da det brant hjemme gjorde jeg også det meste riktig, fikk ut ungene, ringte brannvesen, stengte dører og vinduer, brukte pulverapparatet, og nektet naboen å slå hull på vinduet for å bruke et pulverapparat til, var tilgjengelig for info for brannvesenet da de kom slik at de fant fram i røyken. I etterkant tok jeg en telefonrunde, bla. til arbeidsgiver for å gi beskjed om at tilbakemelding på et prosjekt som hadde frist like etterpå måtte utsettes.

Gruer meg for den dagen jeg kommer i en krisesituasjon med personskader, er redd jeg ikke takler det like godt. Kan bli rimelig skjelven bare ved små kriser.

Jeg har ikke opplevd brann, men vært ute for noen småting, og noen større ting. Har opplevd at jeg har opptrådt temmelig kaldt og rolig der og da, men litt skjelven etterpå.

[Gjest prust]

Gutten min, den gang 15 mnd gammel, satte hvitost i halsen.

Jeg beinet ut og fikk tak i nærmeste nabo (intensivsykepleier). Hun tok over gutten, og fikk ut osten. (Høres ikke dramatisk ut, men det var faktisk det).

Og jeg må, uten snev av stolthet, meddele at jeg var helt apatisk. Fullstendig. Jeg husker jeg lurte på om jeg skulle hente knekkebrød og gi ham...

uff, jeg husker da min eldste skulle få flaske som 2 mnding, og satte melka helt i vrangstrupen - faktisk så alvorlig at han ble slapp og blå i noen sekunder.

Jeg la ham over lårene mine og dunket ham kraftig over skulderbladene - og det gikk bra. Var ganske skjelven - og det var ikke snakk om at gutten skulle få flaske mer....

[Gjest prust]

Basert på mindre alvorlige hendelser ser det ut til at jeg godt kan ta litt ansvar/holde oversikt når jeg selv ikke er en av de involverte, eller kjenner de skadede.

Her i heimen derimot, blir jeg helt hodeløs høne av de minste ting.. Har heldigvis kun hatt småuhell, men mistet en av ungene mine i gulvet få mnd gammel, og den samme ungen slo seg kraftig for et års tid siden. Begge gangene tåket det seg helt til i hjernen min, ikke engang det mest innlysende førstetiltaket slo meg... :-(((

*hodeløs høne*

:-)

Jeg er vel egentlig ganske rasjonell, tror jeg - i alle fall på småting hjemme - men har også vært tilsynelatende kald og rolig når alkvorlige ting har hendt.