Reaksjoner i en krisesituasjon

[Gjest prust]

Jeg har vært borti noen mer og mindre livskritiske situasjoner, og jeg vet at jeg ikke friker ut.

Jeg blir iskald og ultrarasjonell, er sterk og tydelig og tar kommandoen.

Og etterpå faller jeg sammen som en klut...

Man skal ikke se bort fra at personlighet er viktigere enn øvelse hva krisesituasjoner angår. Selv om øvelse nok vil være en styrke uansett hvilken personlighet man er.

Ja, jeg tror du har rett i det - at personlighet er mer dominerende enn opplæring, men at øvelse og opplæring kan gi en større trygghet når sånne ting skjer.

[Lotte :o)]

Basert på mindre alvorlige hendelser ser det ut til at jeg godt kan ta litt ansvar/holde oversikt når jeg selv ikke er en av de involverte, eller kjenner de skadede.

Her i heimen derimot, blir jeg helt hodeløs høne av de minste ting.. Har heldigvis kun hatt småuhell, men mistet en av ungene mine i gulvet få mnd gammel, og den samme ungen slo seg kraftig for et års tid siden. Begge gangene tåket det seg helt til i hjernen min, ikke engang det mest innlysende førstetiltaket slo meg... :-(((

Høres ut som meg det der. Jeg gikk i sjokk da dattera fikk feberkrampe, fikk ringt 113, men det var også det eneste. Jeg ville bare "falle ut", besvime. Ukjent til meg å være.

I andre situasjoner har jeg fulgt boka punkt for punkt, tatt kontroll og ordna opp.

[Gjest prust]

har vært i slike situasjoner flere ganger og det som er gjengangeren hos meg er at det varierer... ser jeg at ingen andre tar ansvar og tar over, så blir jeg iskald, roer ned og henter frem informasjonen jeg har i "ryggmargen" over hva som må gjøres. da kjører jeg stålkontroll på alt og alle, kommanderer og er bestemt, men det er mest fordi jeg har flere kurs og kunnskap om hva som er riktig og ikke riktig å gjøre. Er det andre som tar over blir jeg stående som en av mengden og glane og oppfører meg typisk tilskuer.. men da har jeg vissheten om at det er noen andre som har kontroll..

hadde jeg ikke visst hva jeg skulle gjort, så vet jeg ikke hvordan det hadde blitt, men jeg har hver gang vært glad for at jeg har visst hva som skal gjøres, og ikke vært redd for å bruke denne kunnskapen..

men ene vennina mi klikker fullstendig.. hun får panikk og friker helt ut, selv om hun og har hatt flere førstehjelpskurs og jeg egentlig vet hun kan mye, så klarer hun ikke roe ned og hente frem det hun trenger, når hun trenger det...

så jeg tror nok mange av oss kan deles i to kategorier.. de som tar ansvar og de som ikke tør/klarer.... i tillegg kommer ofte de som vil, men kan gjøre mer skade om de får lov, fordi de tror de er verdensmestere, mens de egentlig ikke kan noe..

Jeg har også blitt kald og rolig i de situasjonene jeg har opplevd - men har tenkt en del gjennom det at jeg kanskje oppfatter alvoret litt seint - det at jeg alltid tror at det går bra - kanskje gjør at jeg reagerer litt for seint....

[Gjest minnah]

*hodeløs høne*

:-)

Jeg er vel egentlig ganske rasjonell, tror jeg - i alle fall på småting hjemme - men har også vært tilsynelatende kald og rolig når alkvorlige ting har hendt.

*bakk bakk bakaaaakk!!*

[Gjest prust]

Min mann ble brått og livstruende syk for 4 år siden.

Jeg ble helt rolig og kontrollert. Jeg var den kaldeste fisken på hele sykehuset, husket alt det praktiske, gjorde alt som måtte gjøres, tok alle de vanskelige telefonene osv osv. Den store skjelven kom etterpå, da alt hadde roet seg og det så ut til å gå bra.

Jeg er ellers en type som ikke klarer å se syttendemaitoget engang, uten å sippe, og den som var mest overrasket over min egen reaksjon, det var meg.

Hmmm - det er jo interessant å høre.

Når du sier at den store skjelven kom etterpå - hvordan kom den da?

Jeg har problemer med å grine i etterkant av alvorlige ting, og føler vel egentlig at jeg har behov for det, men det går ikke...

[Gjest prust]

*bakk bakk bakaaaakk!!*

:-)

[Gjest prust]

Opplevde en trafikkulykke hvor jeg ble sittende fast. Tenkte på barna mine og hvordan få varslet dem på en ok måte. Så tenkte jeg brann. Men fikk overhodet ingen panikk, mest opptatt av smertene etterhvert.

Så grusomt!

Hvordan gikk det med deg? Tenkter både fysisk i forhold til beine, men også hvordan du reagerte i ettertid?

[Gjest prust]

''Har noen av dere opplevd enten å være direkte berørt i en ulykke eller liknende, eller kommet som førstemann/vært hjelpere i en slik akutt krise?''

Det mest dramatiske må være en brann i utlandet. Jeg var veldig fattet under evakueringen etc, men mens jeg sto i trygghet og så at hotellet brant opp følte jeg meg nesten helt apatisk og handlingslammet - "hva gjør vi nå??"

Oghvordan reagerte du når du og evt de du var sammen med var kommet i trygghet, og du fikk det på avstand?

Jeg har trøbbel med å grine i ettertid - føler at egentlig har kroppen behov for det, men det går liksom, ikke. Tror ikke jeg har grint i noen sånne situasjoner.

[morsan]

Oghvordan reagerte du når du og evt de du var sammen med var kommet i trygghet, og du fikk det på avstand?

Jeg har trøbbel med å grine i ettertid - føler at egentlig har kroppen behov for det, men det går liksom, ikke. Tror ikke jeg har grint i noen sånne situasjoner.

Det var mannen min og jeg som var på ferie utenfor allfarvei i Asia (backpackers), og vi våknet av brannen. Det var helt fraværende rutiner for hvordan man skulle evakuere, men vi kom oss ut og noen lokale hjalp oss gjennom en skog, over et uttørket elveleie og slik ut på veien foran inngangen til hotellet. Alt dette gikk helt fint, og uten panikk.

Vi hadde kommet kvelden før, så vi rakk også å få med oss sekkene våre så så langt var alt vel.

Ingen omkom eller ble skadet i brannen, men noe brannvesen kom ikke før langt på dag og skvettet litt vann på glørne...;-)

Men da vi sto der om natta og visste at alt som lå i den såkalte safen var borte - penger, pass, billetter, kredittkort etc - fikk jeg en slags "mor jeg vil tilbake-følelse", bare at jeg håpet at ambassaden ville komme og leie oss ombord i et fly hjem;-)

Men med dagslyset føltes det annerledes, og vi måtte ringe til konsulatet, forsikringsselskapet, kredittkortselskapet etc.

det var søndag, så det var mange vi ikke fikk tak i før mandag, men vi fikk tak i Am Ex som sendte en fax til hotellet vi dro til etter brannen, hvor de bekreftet at vi var kortinnehavere og at nytt kort ville komme med bud så snart som mulig (dvs 3-4 dager...), og hadde det ikke vært for denne faksen, hadde vi aldri i verden fått bo på det hotellet...;-)

I denne situasjonen var det mannen min som var handlingens mann og fikk ordnet opp i mye, i tillegg til den hjelpen vi etterhvert fikk fra ambassaden og forsikringsselskapet.

Men i situasjoner som involverer personskade har det vært med som har vært "handlingens mann", spesielt hvis skaden involverer blod! ;-)

[Gjest prust]

Det var mannen min og jeg som var på ferie utenfor allfarvei i Asia (backpackers), og vi våknet av brannen. Det var helt fraværende rutiner for hvordan man skulle evakuere, men vi kom oss ut og noen lokale hjalp oss gjennom en skog, over et uttørket elveleie og slik ut på veien foran inngangen til hotellet. Alt dette gikk helt fint, og uten panikk.

Vi hadde kommet kvelden før, så vi rakk også å få med oss sekkene våre så så langt var alt vel.

Ingen omkom eller ble skadet i brannen, men noe brannvesen kom ikke før langt på dag og skvettet litt vann på glørne...;-)

Men da vi sto der om natta og visste at alt som lå i den såkalte safen var borte - penger, pass, billetter, kredittkort etc - fikk jeg en slags "mor jeg vil tilbake-følelse", bare at jeg håpet at ambassaden ville komme og leie oss ombord i et fly hjem;-)

Men med dagslyset føltes det annerledes, og vi måtte ringe til konsulatet, forsikringsselskapet, kredittkortselskapet etc.

det var søndag, så det var mange vi ikke fikk tak i før mandag, men vi fikk tak i Am Ex som sendte en fax til hotellet vi dro til etter brannen, hvor de bekreftet at vi var kortinnehavere og at nytt kort ville komme med bud så snart som mulig (dvs 3-4 dager...), og hadde det ikke vært for denne faksen, hadde vi aldri i verden fått bo på det hotellet...;-)

I denne situasjonen var det mannen min som var handlingens mann og fikk ordnet opp i mye, i tillegg til den hjelpen vi etterhvert fikk fra ambassaden og forsikringsselskapet.

Men i situasjoner som involverer personskade har det vært med som har vært "handlingens mann", spesielt hvis skaden involverer blod! ;-)

Det har vel vært slik hos oss også, at mannen min har tatt de telefonene som måtte til med forsikring, bilberging osv - mens jeg har hatt mer fokus på skader (med oss involvert har det heldigvis vært småskader, ingenting alvorlig) - og der vi har vært vitne til alvorlig personskade, har andre tatt ansvar for førstehjelp.

Men det må være fælt å være i Uggabuggaland og ute for en brann, uten pas og papirer og penger :-(((( Ille nok uten bil i Danmark i sommer :-(

[AAA]

Hmmm - det er jo interessant å høre.

Når du sier at den store skjelven kom etterpå - hvordan kom den da?

Jeg har problemer med å grine i etterkant av alvorlige ting, og føler vel egentlig at jeg har behov for det, men det går ikke...

Hvordan den store skjelven kom?? Den kom som akkurat det, skjelving... midt på natta tror jeg det var, andre natta etter at det var skjedd.

Jeg gråt ikke. Øynene mine ble helt tørre. Jeg var også veldig tørr i munnen.

[Gjest prust]

Hvordan den store skjelven kom?? Den kom som akkurat det, skjelving... midt på natta tror jeg det var, andre natta etter at det var skjedd.

Jeg gråt ikke. Øynene mine ble helt tørre. Jeg var også veldig tørr i munnen.

Du gråt ikke du heller? følte du at du burde gråte?

Jeg har blitt skjelven i knærne midt i situasjonen, men ikke fått skjelvinger etterpå. Men matthet og trøtthet har kommet et par dager seinere.

[org]

"Gutten min, den gang 15 mnd gammel, satte hvitost i halsen."

Å hjelp, marerittsituasjon.. Hva gjorde naboen din? heimlich..? :-/

Hun måtte faktisk ned i strupen og fiske ut osten. Prøvde jo alt annet først, naturligvis. Men gutten ble blå rundt munnen, og da hadde hun ikke valg.

[org]

[quote name=Lotte )' timestamp='1238957366' post='4126951]

''Jeg husker jeg lurte på om jeg skulle hente knekkebrød og gi ham...''

Oioi! Snakk om å koble ut logikken...! Snedig hvor forskjellig vi reagerer i dramatiske situasjoner. Godt det gikk bra :-)

Ja - også _knekkebrød_, da!

Uff, kan smile litt beskjemmet av det nå, over ti år etter.

[bustebeisa]

Jeg har til nå i alle slike situasjoner jeg har kommet i, opptrådd kaldt, rolig og rasjonelt. Være seg ulykker eller skader med dype sår eller kutt med mye blod.

Jeg har opplevd brann på jobb og handlet raskt.

Dette passer min personlighet. Jeg er forholdsvis rolig av meg. Tar sjelden av og stresser lite. Har en evne til å legge bort tanker og kan av og til være litt tøff.

Opplever det samme når det gjelder enkelte ting som jeg må konsentrere meg om. Kjører motorsykkel på bane av og til, og kan stå og se på de andre kjøre og være fra meg av skrekk, men med en gang jeg setter meg på syklen, blir jeg kald og rolig og konsentrert omoppgaven. Ikke redd i det hele tatt.

Men jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert om jeg hadde vært i ei ulykke hvor mange mennesker er lukket inne og man skal ut av noen få rømningsveier... Type båt på grunn, togkrasj eller brann på offentlig sted. Aner ikke om jeg da hadde fått panikk, tenkt kun på meg selv, eller blitt helten som hadde prøvd å redde andre.

Uansett. Det viktigste etter en slik hendlese du har vært med på nå, er å snakke om det med andre.

[Gjest prust]

Jeg har til nå i alle slike situasjoner jeg har kommet i, opptrådd kaldt, rolig og rasjonelt. Være seg ulykker eller skader med dype sår eller kutt med mye blod.

Jeg har opplevd brann på jobb og handlet raskt.

Dette passer min personlighet. Jeg er forholdsvis rolig av meg. Tar sjelden av og stresser lite. Har en evne til å legge bort tanker og kan av og til være litt tøff.

Opplever det samme når det gjelder enkelte ting som jeg må konsentrere meg om. Kjører motorsykkel på bane av og til, og kan stå og se på de andre kjøre og være fra meg av skrekk, men med en gang jeg setter meg på syklen, blir jeg kald og rolig og konsentrert omoppgaven. Ikke redd i det hele tatt.

Men jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert om jeg hadde vært i ei ulykke hvor mange mennesker er lukket inne og man skal ut av noen få rømningsveier... Type båt på grunn, togkrasj eller brann på offentlig sted. Aner ikke om jeg da hadde fått panikk, tenkt kun på meg selv, eller blitt helten som hadde prøvd å redde andre.

Uansett. Det viktigste etter en slik hendlese du har vært med på nå, er å snakke om det med andre.

Jeg har snakket ut, både her hjemme, med venner og også med sykepleier på legevakta.

Men jeg har ikke grått. Føler at jeg burde grine - men det får jeg ikke til. Men det er vel ikke speiselt for denn esituasjonen, jeg griner sjelden, og har vel aldri gjort det etter dramatiske episoder. Griner i begravelser eller hvis andre har det vondt og vanskelig - men ikke som en reaksjon på hva jeg har opplevd.

Men jeg tenker jo også - hva om jeg hadde hatt øynene mine litt på andre enn bare mine egne barn, kunne jeg ha oppdaget det som skjedde - hvorfor så ingen det - alle tenkte bare på seg og sine.... Men jeg hadde med med mine tre, og bare en av dem er svømmedyktig, så jeg hadde jo stort ansvar med dem...

[Gjest minnah]

Hun måtte faktisk ned i strupen og fiske ut osten. Prøvde jo alt annet først, naturligvis. Men gutten ble blå rundt munnen, og da hadde hun ikke valg.

Huff og huff..! godt det endte vel...!!

[bustebeisa]

Jeg har snakket ut, både her hjemme, med venner og også med sykepleier på legevakta.

Men jeg har ikke grått. Føler at jeg burde grine - men det får jeg ikke til. Men det er vel ikke speiselt for denn esituasjonen, jeg griner sjelden, og har vel aldri gjort det etter dramatiske episoder. Griner i begravelser eller hvis andre har det vondt og vanskelig - men ikke som en reaksjon på hva jeg har opplevd.

Men jeg tenker jo også - hva om jeg hadde hatt øynene mine litt på andre enn bare mine egne barn, kunne jeg ha oppdaget det som skjedde - hvorfor så ingen det - alle tenkte bare på seg og sine.... Men jeg hadde med med mine tre, og bare en av dem er svømmedyktig, så jeg hadde jo stort ansvar med dem...

Ulykker skjer desverre. Og ingen kan bebreides. Du kan tenke at du burde sett mer rundt deg, først og fremst må du være såpass egoistiskat du tenker på dine barns sikkerhet først. :-)

Og foreldrene til den lille jenta kan heller ikke bebreides. Unger kan være lynkjappe når de har bestemt seg for noe. Vips er de ute av syne.

Når det gjelder det å gråte, kjenner jeg meg igjen i hva du skriver. Jeg gråter også veldig sjeldent. Har mistet begge foreldrene mine og en del andre familiemedlemmer, men jeg har aldri grått direkte over dette. Hvertfall ikke der og da.

Men om jeg føler for å gråte, kan jeg gjerne sette på en film jeg vet er trist. Før jul elsker jeg å se filmen om gutten som kjøper de røde skoene til mora. Da hulker jeg høyt. Tårene triller og jeg gråter vel like mye for de jeg har mistet eller andre triste hendelser, som for filmen. Men filmen er den forløsende faktoren. Det føles godt å gråte, le litt når ungene mobber meg for tårene som triller... :-)

Jeg kan også finne på å lese bøker som rører meg. Ligge på rommet og lese mens tårene triller....:-)

[Gjest prust]

Ulykker skjer desverre. Og ingen kan bebreides. Du kan tenke at du burde sett mer rundt deg, først og fremst må du være såpass egoistiskat du tenker på dine barns sikkerhet først. :-)

Og foreldrene til den lille jenta kan heller ikke bebreides. Unger kan være lynkjappe når de har bestemt seg for noe. Vips er de ute av syne.

Når det gjelder det å gråte, kjenner jeg meg igjen i hva du skriver. Jeg gråter også veldig sjeldent. Har mistet begge foreldrene mine og en del andre familiemedlemmer, men jeg har aldri grått direkte over dette. Hvertfall ikke der og da.

Men om jeg føler for å gråte, kan jeg gjerne sette på en film jeg vet er trist. Før jul elsker jeg å se filmen om gutten som kjøper de røde skoene til mora. Da hulker jeg høyt. Tårene triller og jeg gråter vel like mye for de jeg har mistet eller andre triste hendelser, som for filmen. Men filmen er den forløsende faktoren. Det føles godt å gråte, le litt når ungene mobber meg for tårene som triller... :-)

Jeg kan også finne på å lese bøker som rører meg. Ligge på rommet og lese mens tårene triller....:-)

Takk igjen for fint svar. Det med å "fremprovosere" gråt som en egentlig føler en behøver, gjennom å bruke bøker eller film (eller musikk) var en fin idé synes jeg.

Jeg er hjemme alene et par dager, og har alle muligheter til å la meg selv få lov til å reagere etter det som hendte. Tror det blir film i kveld ja.

Nei - jeg vet jeg ikke skal bebreide meg selv, jeg har stort nok ansvar egentlig med å pass tre barn i vannet. Og akkurat den dagen hadde jeg ikke linser på, og måtte være ekstra observant på mine tre - og fulgte dårligere med enn vanlig på de andre i vannet.

Det ligger der hele tiden bak i hodet eller i hjertet - og jeg ønsker så sterkt at alt skal gå bra - men jeg er litt pessimistisk mht hjerneskade siden de fremdeles holder på med intensivbehandling i Oslo.

[Gjest plump]

Så grusomt!

Hvordan gikk det med deg? Tenkter både fysisk i forhold til beine, men også hvordan du reagerte i ettertid?

Går bra idag, mange år etterpå. Har noen småskader, for det meste kosmetisk, det er jo til å leve med. Må bare "ta av seg" litt forfengelighet.

Kan si at jeg fikk en helt annen forståelse for hva en skikkelig trafikkulykke innebærer etterpå. Kunne aldri ha forutsett det smellet og de kreftene som var ute og gikk. Har stor respekt for bilkjøring, men jeg er ikke redd å kjøre bil. Kjørte bil det første jeg gjorde da jeg kom hjem for å unngå å bli redd. Helt forferdelig første gangene, hørte smellet bare jeg møtte en bil og skvatt til. Dette har gitt seg litt etter litt og nå er jeg nesten som før :-)