ansvar som mor?

[Gjest dama til mannen...]

i går hadde jeg og samboer ansvaret for ungene til hans søster igjen.. ungene er 2, 5 og 9 og igjen ble jeg veldig usikker på meg selv.

ikke det at ungene ikke liker meg, for de elsker meg og vil veldig gjerne være hos meg/oss når de kan... men jeg blir veldig usikker fordi jeg gang på gang ser at jeg ikke tenker på deres sikkerhet på samme måte som sambo og andre.. i går var vi i en idrettshall og han passet hele tiden på at minstemann på 2, når han klatret på rekkverket for å kunne se ned på faren som spilte kamp, så holdt han armen rundt ham hele tiden slik at han ville kunne fange ham dersom han ramlet, og han dekker automatisk til skarpe bordkanter og sjekker at alle vinduer og dører er skikkelig lukket i tilfelle ungen skulle finne på å ramle ut, da ungen hele tiden går etter søskenene sine, og de lukker opp vinduer og dører osv...

jeg selv blir mer sittende stille og observere... så jo at ene vinduet stod åpent, men antok at ungen ikke kom til å klatre opp dit... antok at ungen ikke ville ramle ned siden han bare klatret 10cm opp på rekkverket på tribuna... osv.. og antok at ungen ville stoppe før trappen om jeg ropte på den... vil jeg fortsatt være sånn når jeg får egne unger, eller må jeg bare ta meg sammen og bli mer ansvarsfull på samme måte som sambo?... eller er det ikke for alle å være like påpasselige med unger?

[Gjest Annve]

Jeg passer på enten det er mine egne eller andres unger. En to åring er jo over alt til enhver tid og man skulle vel helst ha øyne i nakken når man passer dem.

Jeg ble nok enda mer påpasselig etter å ha fått mine egne barn, så det kan hende du ser anderledes på det når du får egne barn.

Men vi er forskjellig, jeg kan nok bli for hysterisk og passe på litt for mye, det er jo ikke greit alltid det heller

[morsan]

Kanskje du reagerte slik du gjorde fordi du innerst inne visste at mannen din hele tiden tok ansvar?

[Onsdag1365380628]

Jeg er typen som mener at det meste helst vil gå bra, ergo er jeg ikke føre var med å beskytte ungene fra verken det ene eller andre. Jeg har oppdratt fire unger og ingen har vært utsatt for uhell eller skader pga at jeg ikke passet på. Tvert imot har de tidlig lært seg å passe på seg selv. Barnas far hadde samme innstilling som meg, og jeg har aldri tenkt på oss som dårlige foreldre av den grunn. Vi har feks aldri hatt trappegrind, for vesla var ikke mere enn ti mnd da hun fant sin egen teknikk med å krype både opp og ned trappa. Således trengte vi aldri bekymre oss for trapper når vi var borte hos andre, for barna våre var vant med dem. Til sammenligning hadde vi besøk av en treåring som mora satt og rutholdt i, for han kunne ikke gå i trappen..det hadde hun helt rett i for i et ubevoktet øyeblikk prøvde han seg likevel. Det endte bra, om en med noen tårer.

[linko]

Jeg tror det endrer seg når du blir mor, for da VET du hva som trengs å følges med på til enhver alder. Jeg merket også at jeg "glemte" hva man burde passe på med en toåring når mine ble 5 år og eldre etc.

[Gjest dama til mannen]

Kanskje du reagerte slik du gjorde fordi du innerst inne visste at mannen din hele tiden tok ansvar?

du har nok et veldig godt poeng der.. på en måte.. samtidig blir jeg veldig usikker på meg selv når jeg ser han gjør det og.. jeg har mange ganger hatt både de ungene og andre alene, over lengre perioder, og aldri har det skjedd noe... verste som har skjedd har vært en blåveis liksom... men jeg blir veldig usikker og utilpass fordi jeg på en måte føler at jeg burde... jeg burde vært mer aktiv, jeg burde tenkt osv....

[Gjest høstløv]

du har nok et veldig godt poeng der.. på en måte.. samtidig blir jeg veldig usikker på meg selv når jeg ser han gjør det og.. jeg har mange ganger hatt både de ungene og andre alene, over lengre perioder, og aldri har det skjedd noe... verste som har skjedd har vært en blåveis liksom... men jeg blir veldig usikker og utilpass fordi jeg på en måte føler at jeg burde... jeg burde vært mer aktiv, jeg burde tenkt osv....

Jeg tror at en vokser med oppgaven. Når det er ens egne unger, kjenner man de bedre og vet mer om hva de mestrer og hva de ikke klarer, og noen ganger må de få erfaring for å kunne lære å mestre utfordringene de møter i livet.

[Gjest minnah]

Jeg tror ganske sikkert at når/hvis du får egne barn, så slår instinktet inn og du vet hvor du må være sikkerhetsnett for ungen din (vel, noen ganger skjer det små og større uhell likevel)!

Men når man plutselig skal passe på unger i en gitt alder, vet man ikke alltid helt hvor man skal passe ekstra på. Om du var der alene med 2-åringen ville nok du også holdt ekstra godt i ungen på rekkverket )

[bustebeisa]

For meg er det litt motsatt av hva du spør om.

Når det gjaldt mine unger, så kjente jeg dem, derfor ville jeg ut fradetsett om jeg skulle lukke vinduet eller stå og holde rundt to-åringen på tribunen....

Når det gjelder andres unger, er jeg mye merforsiktig, siden jeg ikke kjennerdem. Da ville jeg sikkert stått og holdt rundt dem, lukket vinduet, tatt bort farlige gjenstander.

Men selv om du ikke gjør dette, betyr det ikke at du kommer til å bli en dårlig mor. Heller at du har bena planta på jorda og ikke er overhysterisk i forhold til å overbeskytte ungene hele tiden. :-)