Hva skal man si til de som har fått kreft...

[Gjest Alt bli rfeil]

Det føles så utrolig vanskelig, men det er nok enda vanskeligere for den som har fått diagnosen. Kanskje føler de at folk trekker seg unna, og det er nok pga folk ikke vet hva de skal si og hvordan de skal oppføre seg. Hva skal man si liksom, alt blir jo feil.

Man skal ikke si stakkars, for medlidenhet kan enkelte synes er d verste,

og å komme med råd om å slappe av og ikke tenke for mye - er jo feil det og, selv om det er velment?

Jeg føler jeg takler sånt så dårlig.

Nå har en god venninne fått kreft og jeg prøver å stille opp, men hun har blitt veldig innesluttet og det er vanskelig å si hva som er rett og galt å si og gjøre.

Hva mener dere er rett å si og gjøre i slike situasjoner?

[Gjest xbellax]

Ikke tenk så mye på hva som er "riktig" å si, vær heller åpen og si at du er redd for å si noe som kan såre, vær direkte å si at du føler hun trekker seg bort -og spørr henne om det er noe du kan gjøre for henne. Vær en venn med andre ord, få henne med ut på cafè, ta en spasertur sammen, inviter henne på middag. Det er lov å feile, og tråkke i salaten kommer du garantert til å gjøre fordi det finnes ingen oppskrift her, alle takler dette ulikt.. men vær deg selv, vær så ærlig og direkte som du klarer.

[Babette]

Jeg er enig i at det blir feil å si stakkar. Og at man for all del ikke må stille med begravelsesansikt når man snakker med en som har fått kreft. Ut over det er det vel bare å oppføre seg naturlig og la det være opp til vedkommende å fortelle om sykdommen eller ikke. Jeg har en kollega som har kreft, og mitt intrykk er at hun helst vil snakke om andre ting enn kreften.

Men hvis folk spør hvordan det går med henne, svarer hun ærlig at hun er ved godt mot og tåler behandlingen godt, men at hun er veldig slapp og ikke orker stort.

[bibben]

Ikke tenk så mye på hva som er "riktig" å si, vær heller åpen og si at du er redd for å si noe som kan såre, vær direkte å si at du føler hun trekker seg bort -og spørr henne om det er noe du kan gjøre for henne. Vær en venn med andre ord, få henne med ut på cafè, ta en spasertur sammen, inviter henne på middag. Det er lov å feile, og tråkke i salaten kommer du garantert til å gjøre fordi det finnes ingen oppskrift her, alle takler dette ulikt.. men vær deg selv, vær så ærlig og direkte som du klarer.

Veldig gode råd bella!

Jeg har vært der selv, og vet hvor skoen trykker. Det viktigste er at kommunikasjonen med omgivelsene ikke blir kunstig, at de ikke går på tå hev!

Det verste som finnes er imidlertid mennesker som i alt for stor grad går i oppløsning fordi de kjenner en som har fått kreft; at de på en måte tar opp plassen for den som trenger støtte. Det er belastende nok å få en diagnose om en ikke skal begynne å trøste pårørende også.

[Lotte :o)]

Hvorfor skal slikt noe gjøres så vanskelig.

Jeg føler det best at folk er som før. Vet flere som angrer på sin åpenhet rundt sykdom, pga at folk plutselig forandrer sin oppførsel. Det er så leit.

En annen jeg kjenner, holdt sin kreftsykdom skjult for alle, inkl sin samboer (ingen barn). 4 dager for døden var et faktum, fortalte han det. Han både lo og gråt da han fortalte det. Han gråt pga skjebnen, men lo fordi han klarte å skjule det, og oppnådde å leve alle sine dager som "normalt", som han sa.

[Gjest Joilet]

Oppfør deg helt normalt. Ikke snakk om kreften om ikke hun begynner, men spør heller om hun har det bra.

[Gjest mora2]

Bare vis og si at du er der for henne. Si gjerne at du syns det er vanskelig. Ikke så annet å si... Veldig trist slikt... Men det er lov å oppmunrte litt også.

*klem*

[Gjest Silver Fairy]

[quote name=Lotte )' timestamp='1239217742' post='4128714]

Hvorfor skal slikt noe gjøres så vanskelig.

Jeg føler det best at folk er som før. Vet flere som angrer på sin åpenhet rundt sykdom, pga at folk plutselig forandrer sin oppførsel. Det er så leit.

En annen jeg kjenner, holdt sin kreftsykdom skjult for alle, inkl sin samboer (ingen barn). 4 dager for døden var et faktum, fortalte han det. Han både lo og gråt da han fortalte det. Han gråt pga skjebnen, men lo fordi han klarte å skjule det, og oppnådde å leve alle sine dager som "normalt", som han sa.

Var det ikke ekstra tungt for samboeren å få vite at kjæresten var dødssyk så få dager før han døde? Det er jo et større sjokk at samboeren dør på en sånn måte, enn at man er noenlunde forberedt på at det er den veien det kan gå.

[Lotte :o)]

Var det ikke ekstra tungt for samboeren å få vite at kjæresten var dødssyk så få dager før han døde? Det er jo et større sjokk at samboeren dør på en sånn måte, enn at man er noenlunde forberedt på at det er den veien det kan gå.

Hun hadde jo hatt en mistanke til noe, men han ville ikke at det skulle være tema. Han var ikke preget av sykdommen utseendemessig så ingen hadde trodd noe sånt. Sykdomsforløpet fra diagnose til død var under ett år. De giftet seg på dødsleiet.

Kona hans sier hun er glad hun ikke visste, all den tid han var i god form og fortsatte livet som før.

[filiokus81]

Av og til er det beste å rett og slett si "jeg vet ikke hva jeg skal si", og ta det derfra. La den syke selv få formidle hvordan de ønsker at omgivelsene skal forholde seg.

[jubalong70]

Det er jo veldig individuelt. Jeg tror jeg inledningsvis hadde sagt noe om at jeg skjønner at det må være veldig vanskelig for henne. Fortelle at jeg er der om hun ønsker å snakke, uansett når (og selvsagt følge opp om det blir aktuelt). Så ville jeg prøvd å være den vennen jeg var i utgangspunktet. Finne på ting som kan gjøre hverdagen lettere, uten å være panisk.

Bare ta med ei kanne kaffe og strikketøyet og skravle litt om umulige mannfolk og masete unger f.eks.

Poenget er å være tilgjengelig, og ikke nødvendigvis være terapeut, men være en venn som hun vet hun kan komme til om hun trenger det, men som også er bare en venn.

[Gjest JUSTaMinute]

Kanskje du kan klare det ut via mail eller SMS om hun har lyst til å prate. Det krever mindre energi av den som er syk å 'prate' via de kanalene. Kan ta det når de orker. Og det er lettere å spørre om de tinga som er vanskelig ellers. Ellers er det jo greit å være sammen som ellers, så langt det går, men si at du lar det være opp til den som er syk å begynne å prate. Slik at vedkommende ikke bør være redd for at det blir prat de dagene hun/han ikke orker, og også vet at hun kan prate når behovet er der. Kjenner tilfeller hvor den pårørende eller den syke har skydd venner som velmenende har spurt dem ut, redd som de har vært for ikke å vise interesse. Sykdommen overskygger alt, dermed er det godt noen ganger å tie den ihjel. Men så er ikke det mulig lenger, og en må få det ut av seg. Det er vanskelig å være engod venn, for situasjonen til den syke er veldig uforutsigbar.

Ellers kan du jo også forhøre deg med de som er nærmere den syke enn deg. Enkelte jeg kjenner som har vært syke, har rett og slett utnevnt en 'talsperson' i vennekretsen, den de selv har lettest for å prate med, og overlater til den å informere de andre vennene. Det blir for slitsomt å fortelle historien sin på nytt gang på gang. Da kan gjengen treffes som før, alle vet at alle vet, og en kan gi en klem og si jeg tenker på deg og andre raske kommentarer, og la resten være opp til den som er syk og sliten. Hva trenger vedkommende i dag, å glemme sykdommen eller å avreagere med å få ut sorg og bekymring og redsel.

Selv så er jeg selv om jeg kommer med råd nå like usikker hver gang jeg møter det. For alle er forskjellige, og ingen vet hvordan en selv vil ønske det når en kommer i den situasjonen.