Når barna flytte ut

[Gjest Hvordan har dere det??]

Har tre tenåringsbarn.To av dem har allerede flyttet ut. Det har gått veldig fint på alle måter, de trives og da har jeg også det bra.

Men nå skal den yngste flytte på hybel også. Jeg engster meg nok en gang, og gruer for å bli åleine i huset og til savnet.

Så spørsmål til dere som har alle barna utflyttet: Har det gått bra med barna og med dere? Trist?

[fyrlykt]

Nei man skal ikke være trist når barna flytter ut. Man skal være takknemlig for at man har oppdratt barna til å bli selvstendige individer som tør å fly ut av redet.

[Gjest navy]

Mine flyttet samtidig ut i fjord og det var veldig rart og trist i begynnelsen. Men jeg fikk da vent meg til det. Til jul da alle var hjemme igjen var det nesten slitsomt fordi jeg hadde vent meg på å være alene.

Nå har de vært hjemme og et par av dem kommer vel til å bo hjemme igjen i vinter. Så denne flyttingen har ikke vært helt endelig så langt, og de kommer jo hjem med jevne mellomrom.

Jeg er glad for at de flytter ut og ordner seg sitt eget liv, verre om de hadde vært hjemme og ikke ville gjort noe, og vært her enda når de blir 30 :-)

Så trøst deg med at du får det litt tøfft i noen uker, måneder, men det går over. Du må glede deg på barnebarn etterhvert :-)

[Gjest Hvordan har dere det??]

Mine flyttet samtidig ut i fjord og det var veldig rart og trist i begynnelsen. Men jeg fikk da vent meg til det. Til jul da alle var hjemme igjen var det nesten slitsomt fordi jeg hadde vent meg på å være alene.

Nå har de vært hjemme og et par av dem kommer vel til å bo hjemme igjen i vinter. Så denne flyttingen har ikke vært helt endelig så langt, og de kommer jo hjem med jevne mellomrom.

Jeg er glad for at de flytter ut og ordner seg sitt eget liv, verre om de hadde vært hjemme og ikke ville gjort noe, og vært her enda når de blir 30 :-)

Så trøst deg med at du får det litt tøfft i noen uker, måneder, men det går over. Du må glede deg på barnebarn etterhvert :-)

Du har nok rett i det du skriver her,mye og glede seg til,kanskje,og det skal nok gå fint:)

[Gjest Hvordan har dere det??]

Nei man skal ikke være trist når barna flytter ut. Man skal være takknemlig for at man har oppdratt barna til å bli selvstendige individer som tør å fly ut av redet.

Det var kloke ord:)

[Flyberta]

Tror det er viktig å tørre å kjenne på at det er trist - da går det fortere over.

Da sønnen min (enebarn) dro i militæret tenke jeg helt bevisst at: "Dette må jeg bare kjenne på, sette meg ned og være trist noen kvelder - istedenfor å flykte fra det og finne på noe annet."

Tror det er viktig å våge å gå ned i kjelleren ved behov - og samtidig vite at du finner trappa opp igjen...

For min del fungerete det veldig bra;-) Jeg var helt ovenpå igjen i løpet av en ukes tid!

Lykke til!

[Gjest Hvordan har dere det??]

Tror det er viktig å tørre å kjenne på at det er trist - da går det fortere over.

Da sønnen min (enebarn) dro i militæret tenke jeg helt bevisst at: "Dette må jeg bare kjenne på, sette meg ned og være trist noen kvelder - istedenfor å flykte fra det og finne på noe annet."

Tror det er viktig å våge å gå ned i kjelleren ved behov - og samtidig vite at du finner trappa opp igjen...

For min del fungerete det veldig bra;-) Jeg var helt ovenpå igjen i løpet av en ukes tid!

Lykke til!

Fornuftig:)

Var du mye redd for han forresten? Tenker litt på slike ting også jeg.Er desverre litt overbekymra(prøver å ikke vise det hele tiden altså).

[Flyberta]

Fornuftig:)

Var du mye redd for han forresten? Tenker litt på slike ting også jeg.Er desverre litt overbekymra(prøver å ikke vise det hele tiden altså).

Jeg er vanligvis ikke mye bekymra - men det hender. Tror det er viktig å ha sine egne ting og interesser å fylle hodet og livet med.

Og si til seg selv at det ikke nytter noe å gå rundt og være bekymra... Ikke lett, men det funker for meg. Ikke ofte at jeg får "bekymringsuro" heldigvis. (Slitsomt og ubehagelig!)

Fint at du ikke viser barna hvor bekymra du er. Jeg har heldigvis vært skåna for åpentlyst bekymra foreldre.

Tror det er mye viktigere å gi dem positive input:-)

[Gjest Hvordan har dere det??]

Jeg er vanligvis ikke mye bekymra - men det hender. Tror det er viktig å ha sine egne ting og interesser å fylle hodet og livet med.

Og si til seg selv at det ikke nytter noe å gå rundt og være bekymra... Ikke lett, men det funker for meg. Ikke ofte at jeg får "bekymringsuro" heldigvis. (Slitsomt og ubehagelig!)

Fint at du ikke viser barna hvor bekymra du er. Jeg har heldigvis vært skåna for åpentlyst bekymra foreldre.

Tror det er mye viktigere å gi dem positive input:-)

Positive input er positivt ja. Men jeg viser da litt bekymring. Synest ikke det er galt å vise bekymring f.eks.når ungdommene skal ut å kjøre. Dessuten har den ene valgt et "skummelt"yrke, sukk.

Men det vil helst gå bra:)