Trenger tips til konfliktløsing!!

[Gjest sun_odyssey]

Jeg ble for en stund siden kjent med en person jeg etter hvert fikk et veldig godt og nært forhold til. Nå aner jeg konturene av et mønster jeg ikke forstår, og lurer på hva jeg kan gjøre annerledes.

Én gang trodde jeg h_n løy om noe ganske grovt. H_n ble så sint at jeg ble overbevist om at jeg tok feil. Det har det i ettertid vist seg at jeg ikke gjorde.

Oppdaget så at h_n drev med noe som var til skade for flere. Dette involverte også meg, og jeg ble veldig såret. Min umiddelbare reaksjon var rett og slett å bryte ut i latter, fordi det var så absurd. H_n la seg da paddeflat og kunne ikke få unnskyldt seg nok. Så kom sinnet mitt for full guffe. Mener likevel jeg forholdt meg saklig. Jeg forklarte han tydelig hvordan slikt kan føles for de han forvolder skade, at det var råttent gjort og at han måtte lenger ut på landet med de unnskyldningene sine. H_n gikk da fra å ligge langflat til å bli rasende.

H_n tok på seg en overlegen mine og unngikk meg en god stund. Jeg var fortsatt såret og ville ha et par ting på det rene. H_n gikk til slutt med på å møte meg. Jeg var innstilt på å rense luften mellom oss og så eventuelt kutte kontakten. Jeg svelget mye gruff, men h_n var frekk og hånete hele samtalen til den grad at det gikk kaldt nedover ryggen på meg fordi h_n ikke var til å kjenne igjen, og det var rett og slett uhyggelig. Heller enn å bryte sammen i gråt kom jeg til slutt med et par velfortjente gloser som h_n ble så fornærmet av at han bare gapte, før h_n fikk summet seg og ble enda mer ekkel og hånete. Da bestemte jeg meg for å glemme hele greia, og dro fra stedet.

Det som hendte da var at h_n direkte løp etter meg og skammet seg noe veldig. Jeg konfronterte h_n med den ekle oppførselen, og h_n var tydeligvis både flau og pinlig klar over hva det var han gjorde. Vi fikk etter hvert en god dialog igjen og h_n lot til å være i en positiv utviklingsprosess og ryddet opp i livet sitt. Jeg gav albuerom og lot h_n søke til meg, men jeg ga også nådeløst ærlige tilbakemeldinger. Jeg følte til slutt vi var like nære som vi en gang var.

Så skjedde det samme igjen. Jeg var kanskje ikke overrasket, men jeg var desto mer såret og ville ikke ha mer kontakt. H_n går fortsatt inn for å såre meg, nå langt mer subtilt, og det er veldig ubehagelig. På et punkt brøt jeg sammen, men det stoppet h_n ikke.

Jeg vil ikke ha et nært forhold til denne personen igjen, men jeg vil rense luften. Har fått nok av at h_n vrir seg unna enhver form for oppriktig beklagelse med å si at h_n bare er en kald egoist som ikke kan noe for det. Jeg vil tilbake til det punktet at h_n viser mer oppriktige sider av seg selv enn dette enten-eller med å underkaste seg eller oppføre seg ufordragelig, noe jeg vet h_n kan. Det er vel noe jeg gjør galt.

Forhåpentligvis kan konflikten mellom oss løses, og kan den ikke det så håper jeg jeg ved å få en større forståelse kan hjelpe meg til å akseptere det.

Jeg synes det er veldig vondt og unødvendig at det må være slik. Jeg skjønner ikke hvorfor han blir så sint på meg og jeg skjønner ikke vitsen med å holde på slik når h_n tydeligvis vet så alt for godt hva h_n gjør og alltid skammer seg etterpå.

Er skammen nå så stor nå at h_n må snu alt på hodet?

[ariadne]

''Jeg vil tilbake til det punktet at h_n viser mer oppriktige sider av seg selv enn dette enten-eller med å underkaste seg eller oppføre seg ufordragelig, noe jeg vet h_n kan.''

Dette _er_ hans/hennes oppriktige sider. Vær stolt og glad for at du er smart nok til å ha avslørt vedkomende, og tøff nok til å ha sagt din mening. Glem det og gå videre.

[Gjest sun_odyssey]

''Jeg vil tilbake til det punktet at h_n viser mer oppriktige sider av seg selv enn dette enten-eller med å underkaste seg eller oppføre seg ufordragelig, noe jeg vet h_n kan.''

Dette _er_ hans/hennes oppriktige sider. Vær stolt og glad for at du er smart nok til å ha avslørt vedkomende, og tøff nok til å ha sagt din mening. Glem det og gå videre.

Er det ikke forskjell på forsvar og oppriktighet?

Jeg skal ikke nekte for at jeg synes h_n har noe overaktivt og umodent forsvar, men det er vel noe med konflikter og regresjon og noe jeg gjør galt som trigger det.

Så vidt jeg vet fungerer h_n nemlig godt med andre mennesker, men tåler ikke reaksjoner h_n ikke kan vike unna så lett som mulig. Det virker som om den andre, meg, da skal dyttes vekk, koste hva det koste vil.

[Gjest sun_odyssey]

''Jeg vil tilbake til det punktet at h_n viser mer oppriktige sider av seg selv enn dette enten-eller med å underkaste seg eller oppføre seg ufordragelig, noe jeg vet h_n kan.''

Dette _er_ hans/hennes oppriktige sider. Vær stolt og glad for at du er smart nok til å ha avslørt vedkomende, og tøff nok til å ha sagt din mening. Glem det og gå videre.

Ikke minst søker jeg å forstå dette mønsteret så jeg kan få fred og gå videre, med eller uten hans samarbeid.

Ingen ER slik. Han erkjenner jo hva han driver med, men så glir det tilbake tvert han føler seg fornærmet, som en rolle han går inn i.