Hvor går grensen?

[Gjest me et moi]

Har ført fått mange gode innspill når jeg har spurt etter dem her på DOL.

Nå lurer jeg på noen betraktninger rundt dette å la store barn få innsyn i det som jeg kategoriserer som "mitt voksenliv". Saken er den at min eksmann og jeg praktiserer dette ganske ulikt. (dette er ikke noe krangletema oss imellom, bare så det er sagt) men saken er den at jeg ikke liker å gi mine store barn på 15 og 17 alt for mange detaljer rundt min (dårlige) økonomi og mitt gode og mindre gode kjærlighetsliv..... Faren derimot har ingen betenkeligheter med å være veldig åpen om dette.

Hvilken balansegang benytter du/dere?

[Lillemus]

Jeg synes grensen går ved det en selv synes er greit å fortelle, er det ubehagelig for deg at ungene får vite noe så trenger du ikke fortelle dem det heller. Nå snakker jeg om ting de ikke har behov for å vite da.

[Gjest majas mamma]

Jeg syns at det går en klar grense mellom mitt voksne privatliv, og hvor mye mine barn skal innvolveres i dette. Det er jo også mye en 15 og 17 åring forstår uten at man skal behøve å si det rett ut. Du forteller dine barn det du syns de har behov for å vite, ikke mer.

Hva din eksmann angår ble jeg litt usikker på hva du mener? Forteller han barna om din anstrengte økonomi eller sin egen? Og blander han seg inn i ditt privat-voksen-liv, med hensyn til hvem du evt har et forhold til, og tar dette opp med barna? Det syns jeg i så fall er et GROVT overtramp av dine private grenser, og noe han absolutt ikke har noe med!

Uansett syns jeg ikke mine eller andres barn har noe med sine foreldres kjærlighetsliv å gjøre. Ser litt motsatt på det oså jeg, hadde min mor i min hjemmeboende tid tatt opp sien private prolemer mellom henne og min far hadde jeg følt det yttert pinlig. Det ville jeg ikke ønske å vite noe om.

[Gjest me et moi]

Jeg synes grensen går ved det en selv synes er greit å fortelle, er det ubehagelig for deg at ungene får vite noe så trenger du ikke fortelle dem det heller. Nå snakker jeg om ting de ikke har behov for å vite da.

''Nå snakker jeg om ting de ikke har behov for å vite da.''

Det er nok her hunden ligger begravet..... _jeg_ mener ikke at de har behov for å vite ting som pr dags dato ikke påvirker dem... f.eks at jeg bekymrer meg for om jeg vil ha råd til å sitte med huset.... (bare for å nevne noe). Min eks ville nok ha fortalt dem om sin bekymring på et tidlig stadie, hvilket jeg mener bare vil uroe dem (forhåpentligvis) unødvendig.....

[Gjest me et moi]

Jeg syns at det går en klar grense mellom mitt voksne privatliv, og hvor mye mine barn skal innvolveres i dette. Det er jo også mye en 15 og 17 åring forstår uten at man skal behøve å si det rett ut. Du forteller dine barn det du syns de har behov for å vite, ikke mer.

Hva din eksmann angår ble jeg litt usikker på hva du mener? Forteller han barna om din anstrengte økonomi eller sin egen? Og blander han seg inn i ditt privat-voksen-liv, med hensyn til hvem du evt har et forhold til, og tar dette opp med barna? Det syns jeg i så fall er et GROVT overtramp av dine private grenser, og noe han absolutt ikke har noe med!

Uansett syns jeg ikke mine eller andres barn har noe med sine foreldres kjærlighetsliv å gjøre. Ser litt motsatt på det oså jeg, hadde min mor i min hjemmeboende tid tatt opp sien private prolemer mellom henne og min far hadde jeg følt det yttert pinlig. Det ville jeg ikke ønske å vite noe om.

''Jeg syns at det går en klar grense mellom mitt voksne privatliv, og hvor mye mine barn skal innvolveres i dette. Det er jo også mye en 15 og 17 åring forstår uten at man skal behøve å si det rett ut. Du forteller dine barn det du syns de har behov for å vite, ikke mer.'' Slik tenker også jeg

''Hva din eksmann angår ble jeg litt usikker på hva du mener? Forteller han barna om din anstrengte økonomi eller sin egen?' Og blander han seg inn i ditt privat-voksen-liv, med hensyn til hvem du evt har et forhold til, og tar dette opp med barna? Det syns jeg i så fall er et GROVT overtramp av dine private grenser, og noe han absolutt ikke har noe med!'' Jeg ser jeg var litt uklar der. Han forteller dem om _sitt_ liv og levnad, ikke mitt. I så tilfelle hadde jeg vært meget indignert

''Uansett syns jeg ikke mine eller andres barn har noe med sine foreldres kjærlighetsliv å gjøre. Ser litt motsatt på det oså jeg, hadde min mor i min hjemmeboende tid tatt opp sien private prolemer mellom henne og min far hadde jeg følt det yttert pinlig. Det ville jeg ikke ønske å vite noe om.'' Igjen er vi helt på samme bølgelengde... jeg kunne ikke i min villeste fantasi ønsket meg innsyn i mine foreldre kjærlighetsliv og opp og nedturer (mer enn det jeg ved selvsyn har fått med meg) Ingen detaljer takk!

[Gjest mallet]

''Nå snakker jeg om ting de ikke har behov for å vite da.''

Det er nok her hunden ligger begravet..... _jeg_ mener ikke at de har behov for å vite ting som pr dags dato ikke påvirker dem... f.eks at jeg bekymrer meg for om jeg vil ha råd til å sitte med huset.... (bare for å nevne noe). Min eks ville nok ha fortalt dem om sin bekymring på et tidlig stadie, hvilket jeg mener bare vil uroe dem (forhåpentligvis) unødvendig.....

Jeg tror ingen av måtene å håndtere situasjonen på er skadelig for ungdommene. Såpass store ungdommer har ikke vondt av å høre at ikke alt går på skinner, og at økonomien kan være trang. Tvert imot kan det hjelpe dem å lære om økonomi og forbruk, som kan være nyttig å ha et edruelig forhold til når de snart skal stå på egne ben.

[bustebeisa]

Vel... Hos oss ble ting praktisert på samme måte som hos dere. Han pratet om alt, jeg holdt ting mer for meg selv....

Hos oss ble det faktisk litt galt. At jeg ikke var like åpen som faen, ble holdt mot meg av ungene. Og etter at jeg begynte å fortelle mer om slike private ting, har faktisk forholdet til tenåringsjentene blitt mye bedre.

Se ungene litt an... Du merker nok fort om du forteller ting de ikke ønsker å høre.

[Gjest JUSTaMinute]

''Jeg syns at det går en klar grense mellom mitt voksne privatliv, og hvor mye mine barn skal innvolveres i dette. Det er jo også mye en 15 og 17 åring forstår uten at man skal behøve å si det rett ut. Du forteller dine barn det du syns de har behov for å vite, ikke mer.'' Slik tenker også jeg

''Hva din eksmann angår ble jeg litt usikker på hva du mener? Forteller han barna om din anstrengte økonomi eller sin egen?' Og blander han seg inn i ditt privat-voksen-liv, med hensyn til hvem du evt har et forhold til, og tar dette opp med barna? Det syns jeg i så fall er et GROVT overtramp av dine private grenser, og noe han absolutt ikke har noe med!'' Jeg ser jeg var litt uklar der. Han forteller dem om _sitt_ liv og levnad, ikke mitt. I så tilfelle hadde jeg vært meget indignert

''Uansett syns jeg ikke mine eller andres barn har noe med sine foreldres kjærlighetsliv å gjøre. Ser litt motsatt på det oså jeg, hadde min mor i min hjemmeboende tid tatt opp sien private prolemer mellom henne og min far hadde jeg følt det yttert pinlig. Det ville jeg ikke ønske å vite noe om.'' Igjen er vi helt på samme bølgelengde... jeg kunne ikke i min villeste fantasi ønsket meg innsyn i mine foreldre kjærlighetsliv og opp og nedturer (mer enn det jeg ved selvsyn har fått med meg) Ingen detaljer takk!

Det med ingen detaljer gjelder den andre veien også for meg. Jeg vil helst ikke ha detaljer om mine barns sexliv heller. Det er godt å vite at de har sex, men ikke hva de liker og ikke liker og slikt. For meg blir det for personlig.

Etter at de ble myndige har jeg gradvisk blitt mer åpen om forskjellige ting her hjemme. De har godt av å se livets realiteter, at alt ikke bare er solskinn. Men på en måte som hver av dem tåler. Bl.a. har jeg tatt opp ting med en av dem, men ikke de andre. Det gjelder ting i den enes liv hvor jeg vurderte det som nyttig at vi hadde hatt samme problemet, og kommet gjennom det.

Jeg forteller altså ikke bare for å fortelle, men mer som en utvidet oppdragelse. hehe...Som en måte å understreke det jeg mener på. Om de tar det til seg, det vet jeg ikke. Samtidig prøver jeg å følge med på hvordan de reagerer, om de synes det er pinlig eller ikke. Voksne unger er jo forskjellige på den måten også.

[Lotte :o)]

Vel... Hos oss ble ting praktisert på samme måte som hos dere. Han pratet om alt, jeg holdt ting mer for meg selv....

Hos oss ble det faktisk litt galt. At jeg ikke var like åpen som faen, ble holdt mot meg av ungene. Og etter at jeg begynte å fortelle mer om slike private ting, har faktisk forholdet til tenåringsjentene blitt mye bedre.

Se ungene litt an... Du merker nok fort om du forteller ting de ikke ønsker å høre.

''At jeg ikke var like åpen som faen, ble holdt mot meg av ungene.''

Som faen, hehe! ;-)

[bustebeisa]

[quote name=Lotte )' timestamp='1253087798' post='4212568]

''At jeg ikke var like åpen som faen, ble holdt mot meg av ungene.''

Som faen, hehe! ;-)

Hihi.... Den var ikke bra. :-) Sørlending som jeg er. Bruker aldri slike ord. :-)

[Gjest me et moi]

Jeg tror ingen av måtene å håndtere situasjonen på er skadelig for ungdommene. Såpass store ungdommer har ikke vondt av å høre at ikke alt går på skinner, og at økonomien kan være trang. Tvert imot kan det hjelpe dem å lære om økonomi og forbruk, som kan være nyttig å ha et edruelig forhold til når de snart skal stå på egne ben.

'' Tvert imot kan det hjelpe dem å lære om økonomi og forbruk, som kan være nyttig å ha et edruelig forhold til når de snart skal stå på egne ben.''

Takk for innspill. Du har et godt poeng der....

[Gjest me et moi]

Vel... Hos oss ble ting praktisert på samme måte som hos dere. Han pratet om alt, jeg holdt ting mer for meg selv....

Hos oss ble det faktisk litt galt. At jeg ikke var like åpen som faen, ble holdt mot meg av ungene. Og etter at jeg begynte å fortelle mer om slike private ting, har faktisk forholdet til tenåringsjentene blitt mye bedre.

Se ungene litt an... Du merker nok fort om du forteller ting de ikke ønsker å høre.

''. At jeg ikke var like åpen som faen, ble holdt mot meg av ungene.''

Det er akkurat det som er i ferd med å skje her, (av og til).

nb. Synes du tar litt sterkt i når du kaller han faen hehe

[Gjest me et moi]

Det med ingen detaljer gjelder den andre veien også for meg. Jeg vil helst ikke ha detaljer om mine barns sexliv heller. Det er godt å vite at de har sex, men ikke hva de liker og ikke liker og slikt. For meg blir det for personlig.

Etter at de ble myndige har jeg gradvisk blitt mer åpen om forskjellige ting her hjemme. De har godt av å se livets realiteter, at alt ikke bare er solskinn. Men på en måte som hver av dem tåler. Bl.a. har jeg tatt opp ting med en av dem, men ikke de andre. Det gjelder ting i den enes liv hvor jeg vurderte det som nyttig at vi hadde hatt samme problemet, og kommet gjennom det.

Jeg forteller altså ikke bare for å fortelle, men mer som en utvidet oppdragelse. hehe...Som en måte å understreke det jeg mener på. Om de tar det til seg, det vet jeg ikke. Samtidig prøver jeg å følge med på hvordan de reagerer, om de synes det er pinlig eller ikke. Voksne unger er jo forskjellige på den måten også.

Takk for innspill.

''Det med ingen detaljer gjelder den andre veien også for meg. Jeg vil helst ikke ha detaljer om mine barns sexliv heller. Det er godt å vite at de har sex, men ikke hva de liker og ikke liker og slikt. For meg blir det for personlig.''

Jupp, helt enig.... det er noen man helst ikke vil tenke på som sexuelle vesener, og det er ens foreldre og ens barn

''Etter at de ble myndige har jeg gradvisk blitt mer åpen om forskjellige ting her hjemme. De har godt av å se livets realiteter, at alt ikke bare er solskinn. Men på en måte som hver av dem tåler'' Liker strategien din, og jeg har vel tenkt litt i samme baner, at jeg gradvis kan bli åpnere, men faren er jo at det blir vanskeligere og vanskeligere å åpne seg jo lenger man venter?

'' Samtidig prøver jeg å følge med på hvordan de reagerer, om de synes det er pinlig eller ikke.''

Godt poeng som jeg noterer meg bak øret.

[bustebeisa]

''. At jeg ikke var like åpen som faen, ble holdt mot meg av ungene.''

Det er akkurat det som er i ferd med å skje her, (av og til).

nb. Synes du tar litt sterkt i når du kaller han faen hehe

Hihi... Var nok litt i sterkeste laget ja....:-)

Jeg har hvertfall opplevd at jeg har fått et bedre forhold til jentene etter at jeg ble mer åpen, selv om jeg fremdeles ikke er helt enig i at de bør vite alt. Forteller ikke alt nå heller, men forteller mer enn tidligere. Forteller mer av både det positive og det negative.

[løvinne71]

Det er jo en vensentlig forskjell mellom det å "prakke det på ungene", og det å svare ærlig på evt spørsmål fra dem.

Barn på 15 og 17 år er "nesten voksne" og de har gode forutsetninger for å forstå ting som angår voksenlivet.

Både når det gjelder mellommenneskelige forhold (kjæreste forhold) eller praktiske ting som økonomi og prioriteringer.

Jeg synes defor det blir feil å konsekvent holde alt som angår dette for deg selv. Det kan gi barna en følelse av utestengelse, og av at voksenlivet er et litt hemmelig og tabubelagt område.

Men barna skal jo snart inn i denne verdenen selv. Og som foreldre er jo vi de nærmeste til å gi dem en innføring i hva dette innebærer.

Jeg mener selvsagt ikke at man skal fortelle barn i detalj om sitt sexeller kjærlighetsliv, (eller mangel på sådan) eller bruke sine barn som "klagemur" hvis man har problemer økonomisk eller i forhold.

Men jeg synes du bør svare på evt. spørsmål, og ellers la dem få et visst innblikk i hva som skjer i livet ditt. Du kan jo bare servere en litt mer overfaldisk variant enn du ville gitt til en venninne, eller annen voksen. .

Når det gjelder økonomi, så trenger man selvsagt ikke la barna forstå at man evt. er frustrert og bekymret for å ikke klare å betale regninger og utgifter. Man trenger heller ikke gå i detalj om økonomiske forhold.

Men man kan være ærlig nok til å f.eks si at det er litt trangt for tiden, så man kan ikke unne seg utskeielser i hytt og pine.

Unger har bare godt av å lære at penger ikke vokser på trær, og at det ligger en innsats bak å skaffe dem, og en prioritering bak det å bruke dem riktig og fornuftig.

Kort sagt tror jeg man får et bedre forhold til barna sine ved å dele livet sitt med dem. Man må bare unngå å legge vekt på det negative, og ikke vinkle det slik at barna føler ansvar for foreldrenes evt. problemer.