Når telefonen ringer...

[Gjest prust]

Vil følge opp litt fra den andre tråden om når telefonen ringer. Når det ringer, hva er din reaksjon nr 1 som regel?

*Glede over at noen vil snakke med deg

*Nysgjerrighet - hvem kan det være?

*Irritasjon - over å bli forstyrret

*Sinne - unødvendig støy

*Redsel - hvis du venter en ubehagelig samtale

*Andre ting:......

Er det forskjell på din reaksjon når det gjelder hjemme/privat eller på jobb?

Lar du noen ganger telefonen ringe uten å ta den? Evt hvorfor?

For min del er det veldig ofte irritasjon. Jeg synes meldinger er veldig greie å forholde seg til. Men hvis telefonen ringer og jeg har god tid og er i kjasehumør, blir jo en telefon fra ei god venninne eller andre en liker god en super positiv overraskelse :-)

Jeg lar av og til telefonen ringe, særlig hvis jeg holder på å legge ungene - da prioriterer jeg dem. Mobilen lar jeg veldig ofte ringe hvis jeg er opptatt med noe.

[....AV]

Som regel nysgjerrighet, men det kommer jo helt an på situasjonen.

Hvis jeg er opptatt lar jeg telfonen ringe, men som regel tar jeg den.

[hidi, the scorpion]

Jeg tar telefonen, når det passer meg, eller når det er familie;)

Lar aldri telefonen styre livet mitt!

Nå snakker folk på telefon hvorsomhelst/nårsomhelst, som om telefonen er viktigere enn livet selv...

[Gjest prust]

Som regel nysgjerrighet, men det kommer jo helt an på situasjonen.

Hvis jeg er opptatt lar jeg telfonen ringe, men som regel tar jeg den.

Ungene er mye mer nysgjerrige enn det jeg er - de styrter til for å ta den - jeg er mye mer avslappet.

Inntil for få år siden, mente jeg at en alltid skulle ta telefonen hvos den ringte, at den hadde førsteprioritet. Det mener jeg ikke lenger.

[Gjest prust]

Jeg tar telefonen, når det passer meg, eller når det er familie;)

Lar aldri telefonen styre livet mitt!

Nå snakker folk på telefon hvorsomhelst/nårsomhelst, som om telefonen er viktigere enn livet selv...

Jeg liker absolutt ikke å snakke ute i "det offentlige rom" - men det hender jeg må gi korte beskjeder til ungene når jeg er på vei hjem fra jobb. Ellers bruker jeg meldinger veldig mye. Veldig greit å sitte på bussen og sende og motta meldinger (og slette meldinger) :-) Da forstyrrer jeg ingen, og gjør det når det passer meg.

[hidi, the scorpion]

Jeg liker absolutt ikke å snakke ute i "det offentlige rom" - men det hender jeg må gi korte beskjeder til ungene når jeg er på vei hjem fra jobb. Ellers bruker jeg meldinger veldig mye. Veldig greit å sitte på bussen og sende og motta meldinger (og slette meldinger) :-) Da forstyrrer jeg ingen, og gjør det når det passer meg.

Det kan jeg òg gjøre;) Korte beskjeder via telefon, er jo hva den er ment å brukes til...

Som deg, liker jeg meldinger bedre;)

[Gjest mikkelina]

Jeg har telefonskrekk, og blir alltid engstelig.

[Gjest telefonen ja]

Jeg har jo telefon som viser telefonnummeret i displayet. Dermed er det lett å finne utav om det er noen kjent familie eller barn som ringer. Selvsagt tar jeg telefonen i disse tilfellene. Ukjente nummer eller nummerløse tar jeg hvis det passer der og da. Men telefonen ringer lite i det store og det hele så det er ikke noe problem. Har også reservert mot salg så det er det veldig lite av.

Mobilen har også nummer mot navn så jeg vet jo også der med det samme hvem som ringer. Barn prioriteres umiddelbart og det samme gjelder skole hvis de er der. Mannen får svar hvis det passer ellers så ringer jeg veldig fort tilbake til ham.

Jeg er nysgjerrig når telefonen ringer og synes det er kjempegøy. Har alltid tid til å kjadre på telefonen med venninner hvis jeg ikke holder på med middagslaging eller noe viktig med barna.

Samtidig er jeg flink til å sette telefonen på lydløs når det ikke passer med ringing og går utav rommet for å svare. Det er allminnelig høflighet.

[mrxx]

Vet ikke helt om noe av det passet, men det nærmeste må være at jeg er nysgjerrig på hvem som ringer. Jeg tar alltid mb, der har jeg ingen selgere som ringer og da vet jeg at det er noen som vil meg noe.

Menn er stort sett ikke som kvinner, som ringer bare for å snakke, derfor blir samtalene relativt korte og jeg har ikke noe i mot at noen ringer.

I jobbsammenheng så snakker jeg mye i tlf., selv om jeg prøver å gjøre minst mulig av det, men samtidig er jeg avhengig av det også.

Hvis det ringes på hustelefonen fra ukjente nummer eller nummer som jeg skjønner tilhører selgere eller noen som vil gjøre en undersøkelse så tar jeg den ikke, eller at jeg bare løfter av røret og legger på igjen.

[Ysah]

Jeg har telefonskrekk, og blir alltid engstelig.

Jeg ogsà! Godt à höre at vi er flere... Pinlig à blir stresset for slikt.

[astridny]

Jeg har telefonskrekk, og blir alltid engstelig.

Jeg også,både litt engstelig og irritert.

Men får jeg msn blir jeg nysgjerrig. :-)

[Bookworm]

Jeg har bare mobiltelefon og ser bestandig hvem som ringer.

Når jeg er hjemme, tar jeg den uansett - hvis jeg er ute blant folk tar jeg den bare hvis det er dattera eller skolen som ringer, ellers ringer jeg opp igjen til vedkommende når jeg kommer i bilen eller hjem.

[fyrlykt]

Kommer helt an på situasjonen. Tar telefonen hvis jeg vet hvem som ringer og jeg gidder å snakke der og da. Hvis jeg ikke vet, tar jeg den ikke, og ringer heller tilbake hvis mitt søk viser at det er noen jeg kjenner.

Som oftest er numrene ikke søkbare, og i de tilfellene da jeg tidligere tok alle telefoner var det enten selgere eller folk som drev med undersøkelser av noen art.

[Gjest Shira :o)]

''*Glede over at noen vil snakke med deg''

Jeg liker å prate! )

Når det er sagt, så tar jeg den ikke for enhver pris, er jeg opptatt så får den bare ringe. Noen nr ser jeg at mest sannsynlig er selgere, da tar jeg den ikke, og søker heller opp nr etterpå just in case. Grunnen til det var at jeg trodde det var en selger, så var det legen min på RH som prøvde å få tak i meg. Heldigvis skjønte jeg jo det når han ringte både hustelefon og mobil.

Jeg bor langt unna all familie, jeg har 3 mindre søstre (ungdommer) som jeg gjerne vil følge opp, jeg har besteforeldre jeg er glad i, men som jeg alt for sjelden får besøkt siden formen min ofte er så dårlig. Tantungene mine bor borte, osv, så da er telefonen god og ha. Spesielt siden jeg er jo bundet til hjemmet som jeg er.

Korte beskjeder kan jeg gjerne få på SMS, eller en liten prat på MSN, eller FB. (eller en koselig samtale der også)

[Gjest Hinkel Pinkel]

Kan ikke fordra å prate i telefon, så foretrekker at folk melder. Og ja, det er mange ganger jeg ikke tar telefonen. Tar den alltid fra foreldre, ellers er jeg ikke fullt så opptatt av å ta den.

[Gjest mora2]

Jeg liker å snakke i tlf, så er bare koslig når den ringer.

Hender jeg lar den ringe, om jeg er opptatt.

Og om vi spiser middag sier jeg: "Midt i middagen, hversegod" ;P

Selgere liker jeg ikke, da legger jeg bare på.

Når jeg jobbet hadde jeg tlf på lydløs.

[April]

Jeg tar den om det passer. Jobbtelefoner etter arbeidstid tar jeg sjelden eller aldri. (Arbeidstid kan av og til strekke seg ut over kvelden da, men...)

Står jeg og snakker med noen eller er veldig opptatt i et gjøremål så lar jeg være å ta den og ringer heller opp igjen. Unntaket her er om de ringer fra skole/bhg eller jenta vår som har mobil ringer - da tar jeg alltid telefonen.