Orker snart ikke mer!!

[Gjest Blæææh]

Du sier han betyr mye for deg og er mannen i ditt liv, men det er svært vanskelig å forstå ut fra hvordan du beskriver ham

Jeg har ikke mye erfaring..bortsett fra det jeg ser rundt meg.

Men jeg vet at han aldri har vært og ville vært utro, han er ærlig, og jeg tror ikke jeg ville fått noen bedre.

[Glimtipper]

Fordi jeg elsker han, han har vært der for meg hele livet mitt, i medgang og motgang. I forhold til at han er gnien så veier det sterkere..

Han er ikke bare gnien. Han er hensynsløs. Han kjører rundt i en mercedes. Han forventer at du skal snekre mens du er hjemme sammen med barn og uføretrygdet. Han bryr seg ikke om at babyen blir kald.

Du kan kalle dette gnien så mye du vil, men det er nok bare en unnskyldning for den dårlige måten han behandler dere på.

Vi må også spare på strømmen/gassen, men etter at jeg ble gravid og har frysninger hver kveld, så skrur sambo alltid opp varmen for meg selv om det koster mye.

[Lillemus]

Jeg har ikke mye erfaring..bortsett fra det jeg ser rundt meg.

Men jeg vet at han aldri har vært og ville vært utro, han er ærlig, og jeg tror ikke jeg ville fått noen bedre.

''Men jeg vet at han aldri har vært og ville vært utro, han er ærlig, og jeg tror ikke jeg ville fått noen bedre.''

Noen bedre? De aller fleste menn jeg kjenner er bedre partnere og fedre enn det du beskriver her. Sorry at jeg er så direkte og sikkert ufin, men jeg tror du trenger å våkne litt fra din naivitet, ikke minst med tanke på dine barns oppvekst.

[KaVa]

Dette går ikke lengre. Han behandler deg som om du ikke har noe du skulle ha sagt i hjemmet og angående økonomien.

Jeg forstår at han er gnien/økonomisk anlagt, og det er jo i utgangspunktet et pluss. Men at han skal kjøre merche til jobb, og du må klare deg med en langt dårligere (og mindre sikker?)bil, vitner om egosime, synes jeg. At han mener at du skal bruke tida hjemme med små barn til å snekre, vitner om at han har null forståelse av hva det vil si å være hjemme med små unger!

Synes det virker som om dere har tatt litt ugjevne roller. Han er suveren, mens du retter deg etter han. Den eneste måten å forvandle situasjonen - tror jeg - er å forandre deg selv. Ikke godta å bli tråkka på, på denne måten. Gi beskjed om hvordan du skal ha det, ikke godta at han slår av varmen etc.

Du er glad i han, han har stått ved din side, jeg forstår det. Men det er ingen motsetning i å elske noen og å kreve sin plass som likeverdig partner.

[Gjest Elextra]

Jeg har ikke mye erfaring..bortsett fra det jeg ser rundt meg.

Men jeg vet at han aldri har vært og ville vært utro, han er ærlig, og jeg tror ikke jeg ville fått noen bedre.

''Men jeg vet at han aldri har vært og ville vært utro, han er ærlig, og jeg tror ikke jeg ville fått noen bedre.

''

Huff, høres ut som du har fryktelig lave forventnigner til et forhold og at du "fortjener" noe bedre :/

Men det er jo umulig for oss å si - i dag ser du han i et negativt lys, og en må jo anta han også har gode egenskaper.

[Katt-ja]

''Mannen min og jeg prøvde parterapi i fjor vinter, ettr to samtaler ville ikke mannen min mer. Vi sitter fortsatt i hver vår krok og snakker nesten ikke sammen.''

Hvorfor i all verden fortsetter dere å være i slike forhold????

''Hvorfor i all verden fortsetter dere å være i slike forhold????''

Nå var det avidi beskrev her ikke verre enn at de ikke snakket særlig sammen det siste året. Det behøver jo ikke å være tapt alt på grunn av det. Man kan jo prøve å komme igjennom harde perioder hvis det er barn i bildet. For min egen del skal det i alle fall veldig mye til for å bryte opp - og en dårlig periode må være lang for å vurdere det.

[Gjest Blæææh]

''Men jeg vet at han aldri har vært og ville vært utro, han er ærlig, og jeg tror ikke jeg ville fått noen bedre.''

Noen bedre? De aller fleste menn jeg kjenner er bedre partnere og fedre enn det du beskriver her. Sorry at jeg er så direkte og sikkert ufin, men jeg tror du trenger å våkne litt fra din naivitet, ikke minst med tanke på dine barns oppvekst.

Jeg kjenner ikke til noe annet, så jeg setter pris på å få høre hvor "landet ligger".

Dette ligger nok hos meg, jeg tror ingen andre hadde holdt ut med meg, min sykdom og vansker. Jeg føler ikke at jeg bidrar med noe pga det, og det er det alle andre tror også.

De ser ikke at det er jeg som har finansiert bilen med det lille jeg har, at jeg betaler alt som har med barna å gjøre, at jeg vasker hus, pusser opp, klipper plen og grøfter, hugger og stabler ved..mens han jobber. Han jobber!

[Lillemus]

''Hvorfor i all verden fortsetter dere å være i slike forhold????''

Nå var det avidi beskrev her ikke verre enn at de ikke snakket særlig sammen det siste året. Det behøver jo ikke å være tapt alt på grunn av det. Man kan jo prøve å komme igjennom harde perioder hvis det er barn i bildet. For min egen del skal det i alle fall veldig mye til for å bryte opp - og en dårlig periode må være lang for å vurdere det.

Joda, men når man først går til det steget å gå til familierådgivning så antar jeg man har slitt en god stund allerede?

[Gjest Blæææh]

Han er ikke bare gnien. Han er hensynsløs. Han kjører rundt i en mercedes. Han forventer at du skal snekre mens du er hjemme sammen med barn og uføretrygdet. Han bryr seg ikke om at babyen blir kald.

Du kan kalle dette gnien så mye du vil, men det er nok bare en unnskyldning for den dårlige måten han behandler dere på.

Vi må også spare på strømmen/gassen, men etter at jeg ble gravid og har frysninger hver kveld, så skrur sambo alltid opp varmen for meg selv om det koster mye.

Jeg er nok blitt for vandt til å ha det sånn, jeg ser ikke noe annet. Jeg føler det er min skyld at vi har det som vi har det..for jeg er ufør. Det han ikke tenker over er at jeg ikke har så veldig mye lavere inntekt enn han.

Godt å høre at det fins menn som er forståelsesfulle for sin kjære som venter hans barn

[Lillemus]

Jeg kjenner ikke til noe annet, så jeg setter pris på å få høre hvor "landet ligger".

Dette ligger nok hos meg, jeg tror ingen andre hadde holdt ut med meg, min sykdom og vansker. Jeg føler ikke at jeg bidrar med noe pga det, og det er det alle andre tror også.

De ser ikke at det er jeg som har finansiert bilen med det lille jeg har, at jeg betaler alt som har med barna å gjøre, at jeg vasker hus, pusser opp, klipper plen og grøfter, hugger og stabler ved..mens han jobber. Han jobber!

De fleste menn gjør sitt i huset, klipper gress, måker snø, holder bil og eiendom i orden, får vinterved i hus om det er nødvendig, de snakker med kone og barn, de er med barn på fritidsaktiviteter og har kanskje noen aktiviteter selv også - i tillegg til at de har full jobb! De fleste kvinner gjør da masse av dette ved siden av full jobb også.

[laban]

''Mannen min og jeg prøvde parterapi i fjor vinter, ettr to samtaler ville ikke mannen min mer. Vi sitter fortsatt i hver vår krok og snakker nesten ikke sammen.''

Hvorfor i all verden fortsetter dere å være i slike forhold????

Jeg er ikke avidi, og jeg pleier heller ikke å legge ut om mitt eget parforhold her. Det har hatt sine ups and downs, for å si det sånn, men akkurat nå går det faktisk veldig fint. Men jeg er i en livsfase som likner på avidis med hensyn til familiesituasjon, i og med at våre unger også er 19 og (snart) 11. Her skal du få noen argumenter for at det er vanskelig å bryte opp (fra avidis situasjon, ikke Blæææhs):

- Vi er omtrent 50 og 60 år gamle (avidi og mannen er nok yngre, så dette har begrenset gyldighet), så sannsynligheten for å etablere seg på nytt er minimal

- Vi ville bli omtrent ruinert og trangbodde begge to (inkludert det barnet som fortsatt har nesten 10 år igjen hjemme), alt vi har bygget opp sammen måtte selges, og begge måtte garantert flytte til en annen del av byen, noe den yngste ville ta svært tungt - han ville miste skolen, idrettslaget og alle vennene

- Vi måtte tatt opp nye lån, noe som virker veldig skummelt i vår alder - vi har omsider blitt gjeldfrie gjennom felles innsats og samarbeid - sannsynligheten for at jeg f.eks. ville kunne ha bil, er minimal

- Når disse økonomiske ulempene gikk opp for mannen min, ville han antakelig brukt mesteparten av kreftene sine på å gjøre livet surt for meg i årevis framover - hvis vi derimot fortsetter sammen, vil vi fortsatt ha gode perioder innimellom

- I løpet av de nærmeste årene kommer jeg sannsynligvis til å stå overfor store praktiske oppgaver med eldgamle foreldre som trenger hjelp (i Oslo får du lite av det offentlige før du er omtrent død), noe jeg vil ha problemer med å klare uten bil og noen som kan hjelpe meg litt

- Den eldste, som er på vei ut av heimen, ville antakelig reagere med å bryte kontakten i mye større grad enn om vi fortsetter å bo sammen, noe jeg ville ta veldig tungt

- Mange konflikter skyldes "styret" med å drifte en familie, noe vi faktisk ikke kommer til å gjøre i så veldig mange flere år, i hvert fall ikke på den mest slitsomme måten, så det virker meningsløst å gi opp etter å ha klart det på et vis så lenge

Nå mener jeg ikke å framstille det som om jeg blir i ekteskapet fordi jeg trenger bilen og noen å dele regningene med. Det er maaange år siden jeg bestemte meg for å klare dette nesten uansett hva som kom til å skje. Det har kanskje avidi gjort også, og jeg skal selvsagt ikke svare for henne. Men på vårt stadium er agumentet "man vet hva man har" ekstra tungtveiende. Det er annerledes å starte på nytt når man er tidlig i 30-årene

tror

[KaVa]

Jeg er nok blitt for vandt til å ha det sånn, jeg ser ikke noe annet. Jeg føler det er min skyld at vi har det som vi har det..for jeg er ufør. Det han ikke tenker over er at jeg ikke har så veldig mye lavere inntekt enn han.

Godt å høre at det fins menn som er forståelsesfulle for sin kjære som venter hans barn

''eg føler det er min skyld at vi har det som vi har det..for jeg er ufør. Det han ikke tenker over er at jeg ikke har så veldig mye lavere inntekt enn han.

''

Det er jo selvsagt ikke din skyld at du er ufør!

Hvordan organiserer dere økonomien deres, da? Har dere separat, eller felles økonomi?

Synes det virker merkelig at dere har hver deres biler, f.eks. Så store investeringer bør, i mitt hode, være felles - felles avgjørelse, felles finansiering, felles rett til bruk.

Hvem betaler regninger - og deler dere på fellesutgiftene?

[Gjest Blæææh]

Dette går ikke lengre. Han behandler deg som om du ikke har noe du skulle ha sagt i hjemmet og angående økonomien.

Jeg forstår at han er gnien/økonomisk anlagt, og det er jo i utgangspunktet et pluss. Men at han skal kjøre merche til jobb, og du må klare deg med en langt dårligere (og mindre sikker?)bil, vitner om egosime, synes jeg. At han mener at du skal bruke tida hjemme med små barn til å snekre, vitner om at han har null forståelse av hva det vil si å være hjemme med små unger!

Synes det virker som om dere har tatt litt ugjevne roller. Han er suveren, mens du retter deg etter han. Den eneste måten å forvandle situasjonen - tror jeg - er å forandre deg selv. Ikke godta å bli tråkka på, på denne måten. Gi beskjed om hvordan du skal ha det, ikke godta at han slår av varmen etc.

Du er glad i han, han har stått ved din side, jeg forstår det. Men det er ingen motsetning i å elske noen og å kreve sin plass som likeverdig partner.

Men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre det? Jeg går bare å er sur og grinete, forsøker å tydeliggjøre grensene, men jeg klarer ikke. Tar meg selv i å bruke vårt eldste barn noen ganger i å formidle ting, og når jeg oppdager det blir jeg fra meg og gråter fordi det har gått så langt!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Han sier i blandt at jeg er smartere osv enn han, får en følelse av at han ser opp til meg og at han tror jeg ser ned på han. Jeg føler ikke selv at jeg gjør noe som får han til å føle det.

[Katt-ja]

Joda, men når man først går til det steget å gå til familierådgivning så antar jeg man har slitt en god stund allerede?

Jo, sannsynligvis... Synes bare utsagnet ditt var litt overdrevent - som om hun hadde beskrevet et voldelig forhold eller noe i den retningen.

[Gjest Elextra]

Men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre det? Jeg går bare å er sur og grinete, forsøker å tydeliggjøre grensene, men jeg klarer ikke. Tar meg selv i å bruke vårt eldste barn noen ganger i å formidle ting, og når jeg oppdager det blir jeg fra meg og gråter fordi det har gått så langt!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Han sier i blandt at jeg er smartere osv enn han, får en følelse av at han ser opp til meg og at han tror jeg ser ned på han. Jeg føler ikke selv at jeg gjør noe som får han til å føle det.

Det er flere ting som tyder på at dere har mistet mye av respekten for hverandre. Respekt er utrolig viktig i et forhold, og kan være vanskelig å bygge opp igjen. Det bør imidlertid være mulig, dersom den virkelig har vært der, og noe av kjærligheten fremdeles finnes. Men jeg tror begge må jobbe hardt for det, og mange trenger nok hjelp utenfra.

[Gjest Blæææh]

De fleste menn gjør sitt i huset, klipper gress, måker snø, holder bil og eiendom i orden, får vinterved i hus om det er nødvendig, de snakker med kone og barn, de er med barn på fritidsaktiviteter og har kanskje noen aktiviteter selv også - i tillegg til at de har full jobb! De fleste kvinner gjør da masse av dette ved siden av full jobb også.

Nå hørtes det kanskje ut som om han ikke gjør noe i huset, han gjør det altså. Han pusser opp han også, legger rør, ledninger, reparerer bilene. Det er jo også noe av problemet, vi skal ikke bruke utgifter på snekker osv. og da går det mye tid til slike ting. Men han bruker også en del tid på å hjelpe andre, og dermed er jeg så heldig som har en så hjelpsom mann. De ser ikke at han ikke har tid til familien sin fordi han ikke sier nei til å hjelpe andre.

[Gjest Blæææh]

Det er flere ting som tyder på at dere har mistet mye av respekten for hverandre. Respekt er utrolig viktig i et forhold, og kan være vanskelig å bygge opp igjen. Det bør imidlertid være mulig, dersom den virkelig har vært der, og noe av kjærligheten fremdeles finnes. Men jeg tror begge må jobbe hardt for det, og mange trenger nok hjelp utenfra.

Ja der sa du det, vi trenger å bygge opp igjen respekten for hverandre. Den har absolutt vært der. Håper å få noe ut av famvern.

[KaVa]

Men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre det? Jeg går bare å er sur og grinete, forsøker å tydeliggjøre grensene, men jeg klarer ikke. Tar meg selv i å bruke vårt eldste barn noen ganger i å formidle ting, og når jeg oppdager det blir jeg fra meg og gråter fordi det har gått så langt!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Han sier i blandt at jeg er smartere osv enn han, får en følelse av at han ser opp til meg og at han tror jeg ser ned på han. Jeg føler ikke selv at jeg gjør noe som får han til å føle det.

Tror absolutt dere kan ha nytte av familieterapi, sånn at dere kan få sortert en del av en uhildet tredjepart.

Dere virker å ha kommet inn i lite positivt spor, og da kan det hende at det man trenger, er noen fra utsiden....

Hva med å avtale at dere må snakke? I rolige former, en dag dere begge er i ok humør. Fortell hvordan du opplever ting, uten å peke fingeren mot han/anklage han. Forklar han at du er glad i han/elsker han og vil at dere skal ha det bra sammen, men at akkurat nå har du det ikke så veldig bra. Fortell han hva du trenger for å få det bedre og gi han mulighet til det samme.

Kanskje dere da forstår hverandre litt bedre, og kan finne en løsning på situasjonen?

[Lillemus]

Jo, sannsynligvis... Synes bare utsagnet ditt var litt overdrevent - som om hun hadde beskrevet et voldelig forhold eller noe i den retningen.

Jeg klarer bare ikke å se for meg at et forhold der man overhodet ikke snakker sammen kan gi noen av partene noe som helst. Snakker man ikke sammen så gjør man vel heller ikke noe annet sammen som turer og slike ting. Men som laban skriver så ligger det sikkert grunner bak som gjør at man velger å bli i forholdet.

Tråder som dette gjør meg i alle fall mer og mer klar over at jeg har vært knallheldig med begge mine menn, både eksen og min nåværende.

[Katt-ja]

Jeg er ikke avidi, og jeg pleier heller ikke å legge ut om mitt eget parforhold her. Det har hatt sine ups and downs, for å si det sånn, men akkurat nå går det faktisk veldig fint. Men jeg er i en livsfase som likner på avidis med hensyn til familiesituasjon, i og med at våre unger også er 19 og (snart) 11. Her skal du få noen argumenter for at det er vanskelig å bryte opp (fra avidis situasjon, ikke Blæææhs):

- Vi er omtrent 50 og 60 år gamle (avidi og mannen er nok yngre, så dette har begrenset gyldighet), så sannsynligheten for å etablere seg på nytt er minimal

- Vi ville bli omtrent ruinert og trangbodde begge to (inkludert det barnet som fortsatt har nesten 10 år igjen hjemme), alt vi har bygget opp sammen måtte selges, og begge måtte garantert flytte til en annen del av byen, noe den yngste ville ta svært tungt - han ville miste skolen, idrettslaget og alle vennene

- Vi måtte tatt opp nye lån, noe som virker veldig skummelt i vår alder - vi har omsider blitt gjeldfrie gjennom felles innsats og samarbeid - sannsynligheten for at jeg f.eks. ville kunne ha bil, er minimal

- Når disse økonomiske ulempene gikk opp for mannen min, ville han antakelig brukt mesteparten av kreftene sine på å gjøre livet surt for meg i årevis framover - hvis vi derimot fortsetter sammen, vil vi fortsatt ha gode perioder innimellom

- I løpet av de nærmeste årene kommer jeg sannsynligvis til å stå overfor store praktiske oppgaver med eldgamle foreldre som trenger hjelp (i Oslo får du lite av det offentlige før du er omtrent død), noe jeg vil ha problemer med å klare uten bil og noen som kan hjelpe meg litt

- Den eldste, som er på vei ut av heimen, ville antakelig reagere med å bryte kontakten i mye større grad enn om vi fortsetter å bo sammen, noe jeg ville ta veldig tungt

- Mange konflikter skyldes "styret" med å drifte en familie, noe vi faktisk ikke kommer til å gjøre i så veldig mange flere år, i hvert fall ikke på den mest slitsomme måten, så det virker meningsløst å gi opp etter å ha klart det på et vis så lenge

Nå mener jeg ikke å framstille det som om jeg blir i ekteskapet fordi jeg trenger bilen og noen å dele regningene med. Det er maaange år siden jeg bestemte meg for å klare dette nesten uansett hva som kom til å skje. Det har kanskje avidi gjort også, og jeg skal selvsagt ikke svare for henne. Men på vårt stadium er agumentet "man vet hva man har" ekstra tungtveiende. Det er annerledes å starte på nytt når man er tidlig i 30-årene

tror

Veldig enig - jeg reagerte omtrent som deg - og er nok i en mye mer lignende situasjon som deg - enn Lillemus med sin relativt nye forelskelse ;-)