Orker snart ikke mer!!

[Gjest Elextra]

Jeg klarer bare ikke å se for meg at et forhold der man overhodet ikke snakker sammen kan gi noen av partene noe som helst. Snakker man ikke sammen så gjør man vel heller ikke noe annet sammen som turer og slike ting. Men som laban skriver så ligger det sikkert grunner bak som gjør at man velger å bli i forholdet.

Tråder som dette gjør meg i alle fall mer og mer klar over at jeg har vært knallheldig med begge mine menn, både eksen og min nåværende.

''Jeg klarer bare ikke å se for meg at et forhold der man overhodet ikke snakker sammen kan gi noen av partene noe som helst. Snakker man ikke sammen så gjør man vel heller ikke noe annet sammen som turer og slike ting.''

Dette er jo ikke nødvendigvis noen konstant tilstand. Tror svært mange par kan føle det litt silk i mellom, men da heldigvis bare i kortere (og for noen lengre) perioder. Og særlig om man har barn tåler man noen perioder med dårlig kommunikasjon.

[Lillemus]

Nå hørtes det kanskje ut som om han ikke gjør noe i huset, han gjør det altså. Han pusser opp han også, legger rør, ledninger, reparerer bilene. Det er jo også noe av problemet, vi skal ikke bruke utgifter på snekker osv. og da går det mye tid til slike ting. Men han bruker også en del tid på å hjelpe andre, og dermed er jeg så heldig som har en så hjelpsom mann. De ser ikke at han ikke har tid til familien sin fordi han ikke sier nei til å hjelpe andre.

''Men han bruker også en del tid på å hjelpe andre, og dermed er jeg så heldig som har en så hjelpsom mann. De ser ikke at han ikke har tid til familien sin fordi han ikke sier nei til å hjelpe andre.''

Det er mange menn som gjør det der har jeg skjønt her inne etterhvert. De klarer ikke å si nei når andre spør, antagelig blir de også litt stolte over at noen ber om akkurat deres hjelp og ser kanskje ikke at det da går ut over familien og heimen. Ikke lett det der.

Det er ikke din skyld at du er ufør! Det skal du ikke gå rundt og tro. Men når bilen din hadde bensinlekkasje - hvorfor satte du den ikke inn på verksted? Ja, jeg vet det er dyrt, men...

Jeg føler at jeg har vært såpass krass mot deg at jeg angrer litt nå - tar du imot en vennlig klem? *Klem*

[Gjest Blæææh]

''eg føler det er min skyld at vi har det som vi har det..for jeg er ufør. Det han ikke tenker over er at jeg ikke har så veldig mye lavere inntekt enn han.

''

Det er jo selvsagt ikke din skyld at du er ufør!

Hvordan organiserer dere økonomien deres, da? Har dere separat, eller felles økonomi?

Synes det virker merkelig at dere har hver deres biler, f.eks. Så store investeringer bør, i mitt hode, være felles - felles avgjørelse, felles finansiering, felles rett til bruk.

Hvem betaler regninger - og deler dere på fellesutgiftene?

Vi har separat økonomi, vi lever som om vi ikke er sammen nesten.

Han har huslån, strøm, sin bil osv

Jeg har mat, det meste som har med barna å gjøre, altså klær osv., min bil (familiebilen). Men kjøper også ved og ting vi trenger om det kniper for han.

[laban]

Veldig enig - jeg reagerte omtrent som deg - og er nok i en mye mer lignende situasjon som deg - enn Lillemus med sin relativt nye forelskelse ;-)

Takk, det tyder på at jeg fikk fram noe av det jeg prøvde å si. Det er vanskelig å forklare uten at det ser ut som om man er en grisk, lat kjerring. Vi har i alle år bidratt like mye økonomisk, bare så det er sagt.

Ideelt er det lett å forstå Lillemus, så jeg skjønner reaksjonen hennes. Prøvde bare å nyansere litt - jeg tror nok avidi også har litt å tape.

[Katt-ja]

Jeg klarer bare ikke å se for meg at et forhold der man overhodet ikke snakker sammen kan gi noen av partene noe som helst. Snakker man ikke sammen så gjør man vel heller ikke noe annet sammen som turer og slike ting. Men som laban skriver så ligger det sikkert grunner bak som gjør at man velger å bli i forholdet.

Tråder som dette gjør meg i alle fall mer og mer klar over at jeg har vært knallheldig med begge mine menn, både eksen og min nåværende.

Jeg er også heldig med min mann - han er en fin fyr, men for tiden kan det være litt tungt. Man får hjemmet AS til å fungere, men gjør ikke så mye annet sammen, og er slitne. Likevel er man glad i hverandre, om man skreller vekk misforståelser og gamle episoder... Og så blir det kanskje bedre en gang, og i mellomtiden kan ungene ha hjemmet sitt i fred, med begge foreldrene tilstede.

[Gjest Blæææh]

Tror absolutt dere kan ha nytte av familieterapi, sånn at dere kan få sortert en del av en uhildet tredjepart.

Dere virker å ha kommet inn i lite positivt spor, og da kan det hende at det man trenger, er noen fra utsiden....

Hva med å avtale at dere må snakke? I rolige former, en dag dere begge er i ok humør. Fortell hvordan du opplever ting, uten å peke fingeren mot han/anklage han. Forklar han at du er glad i han/elsker han og vil at dere skal ha det bra sammen, men at akkurat nå har du det ikke så veldig bra. Fortell han hva du trenger for å få det bedre og gi han mulighet til det samme.

Kanskje dere da forstår hverandre litt bedre, og kan finne en løsning på situasjonen?

Det er ikke til å stikke under en stol at det har vært slik i mange år, og vi har snakket ut, snakket ut og snakket ut. Men det sklir alltid tilbake til det gamle.

[Lillemus]

Veldig enig - jeg reagerte omtrent som deg - og er nok i en mye mer lignende situasjon som deg - enn Lillemus med sin relativt nye forelskelse ;-)

*Hehe* Jeg har jo også et 18 år gammelt forhold bak meg som jo endte opp i lite kommunikasjon og veldig lite felles interesser og aktiviteter. Vi tok da konsekvensen av det og skilte lag, med meget godt resultat for begges del. )

Men jeg er også fullt klar over at jeg har vært tjuvheldig økonomisk sett etter at jeg og eksen skilte lag altså.

[Glimtipper]

Jeg er ikke avidi, og jeg pleier heller ikke å legge ut om mitt eget parforhold her. Det har hatt sine ups and downs, for å si det sånn, men akkurat nå går det faktisk veldig fint. Men jeg er i en livsfase som likner på avidis med hensyn til familiesituasjon, i og med at våre unger også er 19 og (snart) 11. Her skal du få noen argumenter for at det er vanskelig å bryte opp (fra avidis situasjon, ikke Blæææhs):

- Vi er omtrent 50 og 60 år gamle (avidi og mannen er nok yngre, så dette har begrenset gyldighet), så sannsynligheten for å etablere seg på nytt er minimal

- Vi ville bli omtrent ruinert og trangbodde begge to (inkludert det barnet som fortsatt har nesten 10 år igjen hjemme), alt vi har bygget opp sammen måtte selges, og begge måtte garantert flytte til en annen del av byen, noe den yngste ville ta svært tungt - han ville miste skolen, idrettslaget og alle vennene

- Vi måtte tatt opp nye lån, noe som virker veldig skummelt i vår alder - vi har omsider blitt gjeldfrie gjennom felles innsats og samarbeid - sannsynligheten for at jeg f.eks. ville kunne ha bil, er minimal

- Når disse økonomiske ulempene gikk opp for mannen min, ville han antakelig brukt mesteparten av kreftene sine på å gjøre livet surt for meg i årevis framover - hvis vi derimot fortsetter sammen, vil vi fortsatt ha gode perioder innimellom

- I løpet av de nærmeste årene kommer jeg sannsynligvis til å stå overfor store praktiske oppgaver med eldgamle foreldre som trenger hjelp (i Oslo får du lite av det offentlige før du er omtrent død), noe jeg vil ha problemer med å klare uten bil og noen som kan hjelpe meg litt

- Den eldste, som er på vei ut av heimen, ville antakelig reagere med å bryte kontakten i mye større grad enn om vi fortsetter å bo sammen, noe jeg ville ta veldig tungt

- Mange konflikter skyldes "styret" med å drifte en familie, noe vi faktisk ikke kommer til å gjøre i så veldig mange flere år, i hvert fall ikke på den mest slitsomme måten, så det virker meningsløst å gi opp etter å ha klart det på et vis så lenge

Nå mener jeg ikke å framstille det som om jeg blir i ekteskapet fordi jeg trenger bilen og noen å dele regningene med. Det er maaange år siden jeg bestemte meg for å klare dette nesten uansett hva som kom til å skje. Det har kanskje avidi gjort også, og jeg skal selvsagt ikke svare for henne. Men på vårt stadium er agumentet "man vet hva man har" ekstra tungtveiende. Det er annerledes å starte på nytt når man er tidlig i 30-årene

tror

Jeg tror dette er veldig normalt, laban.

[laban]

*Hehe* Jeg har jo også et 18 år gammelt forhold bak meg som jo endte opp i lite kommunikasjon og veldig lite felles interesser og aktiviteter. Vi tok da konsekvensen av det og skilte lag, med meget godt resultat for begges del. )

Men jeg er også fullt klar over at jeg har vært tjuvheldig økonomisk sett etter at jeg og eksen skilte lag altså.

Det økonomiske er en (viktig) ting, i tillegg kommer alderen.

Man ser annerledes på å gå ut av et forhold som har vart i ca. 20 år, når man gikk inn i det som 30-åring enn om det startet da man var omtrent tenåring.

[tusseline]

Begge parter i et forhold skal ha like mye å si i temaer som økonomi, barneoppdragelse.

Dersom det trengs å gjøres ting med huset, er det lurt å få gjort det med en fornuftig belåningsgrad. Med to inntekter og ingen gjeld, har dere et godt utgangspunkt til det.

Mannen din har ikke rett til å skru ned eller av varmen hjemme hvis du vil ha det varmere.

Det er vanlig at man har biler etter behov i en familie. Biler er jo også som regel felles eid. Har han betalt sin bil selv, i og med at du måtte betale din?

Uansett, så høres det ikke rimelig ut at dere skal ha to så forskjellige biler - med så forskjellig kvalitet.

Jeg synes ikke dette høres ut som noen god situasjon, og jeg synes ikke det høres ut som du har en mann som er snill og hensynsfull nok.

Det er ikke vanlig at man setter partneren sin sist, setter partnerens (og barnas!) behov til side. For meg virker det som han undertrykker deg.

Du har ikke skrevet noe om hans positive sider, annet enn at du elsker han og ikke kunne tenke deg å leve uten han.... Har han noen positive sider? Har samlivet deres noen positive sider?

[Gjest Blæææh]

''Men han bruker også en del tid på å hjelpe andre, og dermed er jeg så heldig som har en så hjelpsom mann. De ser ikke at han ikke har tid til familien sin fordi han ikke sier nei til å hjelpe andre.''

Det er mange menn som gjør det der har jeg skjønt her inne etterhvert. De klarer ikke å si nei når andre spør, antagelig blir de også litt stolte over at noen ber om akkurat deres hjelp og ser kanskje ikke at det da går ut over familien og heimen. Ikke lett det der.

Det er ikke din skyld at du er ufør! Det skal du ikke gå rundt og tro. Men når bilen din hadde bensinlekkasje - hvorfor satte du den ikke inn på verksted? Ja, jeg vet det er dyrt, men...

Jeg føler at jeg har vært såpass krass mot deg at jeg angrer litt nå - tar du imot en vennlig klem? *Klem*

Hadde ikke sjans i havet til å sette den på verksted, men jeg brukte den bare når jeg absolutt måtte. Det er alltid han som har ordnet bilene våre, og det er også noe jeg skal sette høyt. Men at jeg har malt hele huset innvendig teller ikke, det er i det hele tatt en undervurdert "jobb" å gå hjemme med barn.

De fleste tror man ikke gjør noe annet enn å ligge på sofaen, men huset skinner ikke av seg selv.

Krass? Oppfattet det ikke slik, men jeg tar gjerne klemmen likevel og gir en *Klem* tilbake også.

[KaVa]

Vi har separat økonomi, vi lever som om vi ikke er sammen nesten.

Han har huslån, strøm, sin bil osv

Jeg har mat, det meste som har med barna å gjøre, altså klær osv., min bil (familiebilen). Men kjøper også ved og ting vi trenger om det kniper for han.

Dette blir _helt_ feil. Han sitter med bukta og begge endene her....

[Gjest Blæææh]

Begge parter i et forhold skal ha like mye å si i temaer som økonomi, barneoppdragelse.

Dersom det trengs å gjøres ting med huset, er det lurt å få gjort det med en fornuftig belåningsgrad. Med to inntekter og ingen gjeld, har dere et godt utgangspunkt til det.

Mannen din har ikke rett til å skru ned eller av varmen hjemme hvis du vil ha det varmere.

Det er vanlig at man har biler etter behov i en familie. Biler er jo også som regel felles eid. Har han betalt sin bil selv, i og med at du måtte betale din?

Uansett, så høres det ikke rimelig ut at dere skal ha to så forskjellige biler - med så forskjellig kvalitet.

Jeg synes ikke dette høres ut som noen god situasjon, og jeg synes ikke det høres ut som du har en mann som er snill og hensynsfull nok.

Det er ikke vanlig at man setter partneren sin sist, setter partnerens (og barnas!) behov til side. For meg virker det som han undertrykker deg.

Du har ikke skrevet noe om hans positive sider, annet enn at du elsker han og ikke kunne tenke deg å leve uten han.... Har han noen positive sider? Har samlivet deres noen positive sider?

Han har vært der for meg når livet har vært vanskelig, han er tryggheten min, han er snill. Men ja jeg innrømmer at det er lite positivt mellom oss om dagen og det er vanskelig å finne noe positivt akkurat nå.

[Gjest Blæææh]

Dette blir _helt_ feil. Han sitter med bukta og begge endene her....

Jeg vet ikke om jeg tør å ha felles økonomi, for jeg er redd pengene blir "borte" og sånn det er i dag så har jeg råd til det jeg skal. Bakdelen er at jeg føler han har rett til å skru ned strømmen.

[laban]

Han har vært der for meg når livet har vært vanskelig, han er tryggheten min, han er snill. Men ja jeg innrømmer at det er lite positivt mellom oss om dagen og det er vanskelig å finne noe positivt akkurat nå.

Jeg synes ikke han høres så snill ut. I hvert fall ikke mot deg.

Jeg vet at sånt kan variere, men dere har fortjent at han er snill mot familien sin også iblant.

[Glimtipper]

Jeg er nok blitt for vandt til å ha det sånn, jeg ser ikke noe annet. Jeg føler det er min skyld at vi har det som vi har det..for jeg er ufør. Det han ikke tenker over er at jeg ikke har så veldig mye lavere inntekt enn han.

Godt å høre at det fins menn som er forståelsesfulle for sin kjære som venter hans barn

''Godt å høre at det fins menn som er forståelsesfulle for sin kjære som venter hans barn :)''

Jeg mente ikke si det for å vise hva jeg har, men hva som er normalt. Vi er ikke gniene, altså, men vi MÅ spare på strømmen. Det handler om prioriteringer til enhver tid om man har så dårlig økonomi som vi har, men ingen av oss kunne funnet på å spare på noe som er til sterkt ubehag for den andre, om det er i vår makt å gi det.

Derfor synes jeg ikke du skal skylde på at han er gnien eller forsiktig med penger. Dette handler om hensynsløshet og ingenting annet.

Har du vurdert å vise han denne tråden?

[Gjest Blæææh]

''Godt å høre at det fins menn som er forståelsesfulle for sin kjære som venter hans barn :)''

Jeg mente ikke si det for å vise hva jeg har, men hva som er normalt. Vi er ikke gniene, altså, men vi MÅ spare på strømmen. Det handler om prioriteringer til enhver tid om man har så dårlig økonomi som vi har, men ingen av oss kunne funnet på å spare på noe som er til sterkt ubehag for den andre, om det er i vår makt å gi det.

Derfor synes jeg ikke du skal skylde på at han er gnien eller forsiktig med penger. Dette handler om hensynsløshet og ingenting annet.

Har du vurdert å vise han denne tråden?

Nei nei, jeg skjønte det, det kan være til hjelp å høre hvordan andre har det og jeg klarer uansett å glede meg på andres vegne

Aldri om jeg ville vise han denne tråden! Da er jeg "imot" han, og han er ikke for å diskutere problemer med andre.

[Liliaceae]

Enten du får med deg han til fam.terapi eller ikke (jeg forstod du hadde tenkt å dra uansett), så vil du sikkert ha nytte av å snakke med en utenforstående.

Kanskje det er måter å kunne snu denne negative sirkelen på, som du ikke har tenkt på før?

Hva med å dra på biblioteket og få lånt noen bøker om samliv, selvhjelp i mellomtiden?

Kanskje det står noe gode tips der? Kanskje du finner noe som du kan vise din mann?

Da har du ikke utlevert dere til fremmede, og kanskje han er villig til å sette av f.eks. en times tid en kveld?

Gjør samtalene til en avtale dere imellom.

Sjekk tv programmet i forkant, slik at han ikke blir sur over ikke å få se et program ferdig

[Gjest Støtter deg her laban]

Jeg er ikke avidi, og jeg pleier heller ikke å legge ut om mitt eget parforhold her. Det har hatt sine ups and downs, for å si det sånn, men akkurat nå går det faktisk veldig fint. Men jeg er i en livsfase som likner på avidis med hensyn til familiesituasjon, i og med at våre unger også er 19 og (snart) 11. Her skal du få noen argumenter for at det er vanskelig å bryte opp (fra avidis situasjon, ikke Blæææhs):

- Vi er omtrent 50 og 60 år gamle (avidi og mannen er nok yngre, så dette har begrenset gyldighet), så sannsynligheten for å etablere seg på nytt er minimal

- Vi ville bli omtrent ruinert og trangbodde begge to (inkludert det barnet som fortsatt har nesten 10 år igjen hjemme), alt vi har bygget opp sammen måtte selges, og begge måtte garantert flytte til en annen del av byen, noe den yngste ville ta svært tungt - han ville miste skolen, idrettslaget og alle vennene

- Vi måtte tatt opp nye lån, noe som virker veldig skummelt i vår alder - vi har omsider blitt gjeldfrie gjennom felles innsats og samarbeid - sannsynligheten for at jeg f.eks. ville kunne ha bil, er minimal

- Når disse økonomiske ulempene gikk opp for mannen min, ville han antakelig brukt mesteparten av kreftene sine på å gjøre livet surt for meg i årevis framover - hvis vi derimot fortsetter sammen, vil vi fortsatt ha gode perioder innimellom

- I løpet av de nærmeste årene kommer jeg sannsynligvis til å stå overfor store praktiske oppgaver med eldgamle foreldre som trenger hjelp (i Oslo får du lite av det offentlige før du er omtrent død), noe jeg vil ha problemer med å klare uten bil og noen som kan hjelpe meg litt

- Den eldste, som er på vei ut av heimen, ville antakelig reagere med å bryte kontakten i mye større grad enn om vi fortsetter å bo sammen, noe jeg ville ta veldig tungt

- Mange konflikter skyldes "styret" med å drifte en familie, noe vi faktisk ikke kommer til å gjøre i så veldig mange flere år, i hvert fall ikke på den mest slitsomme måten, så det virker meningsløst å gi opp etter å ha klart det på et vis så lenge

Nå mener jeg ikke å framstille det som om jeg blir i ekteskapet fordi jeg trenger bilen og noen å dele regningene med. Det er maaange år siden jeg bestemte meg for å klare dette nesten uansett hva som kom til å skje. Det har kanskje avidi gjort også, og jeg skal selvsagt ikke svare for henne. Men på vårt stadium er agumentet "man vet hva man har" ekstra tungtveiende. Det er annerledes å starte på nytt når man er tidlig i 30-årene

tror

Veldig klokt innlegg laban, jeg reagerte som deg på Lillemus' innlegg. Jeg tror lite konstruktive og gjennomtenkte innlegg som i tillegg romantiserer et standpunkt (jeg skjønner ikke at du gidder - livet er bedre når man går) faktisk kan fungere som bensin på bålet i fortvilende situasjoner som jo trådstarter står i.

Jeg har selv løst opp et forhold etter 15 år, og vet dermed at slike avgjørelser ikke fattes på grunnlag av parforholdet og parets evne til å kommunisere/ parets fordeling av oppgaver eller sexfrekvens alene. For min del vekslet følelsene over flere år før vi til slutt brøt opp. I perioder fungerte rammene så godt at vi neglisjerer det som ikke fungerte for oss som kjærester, men i andre perioder ble mangelen på nærhet og kjæresteri påfallende og sterk. I de periodene følte jeg meg veldig ensom sammen med min partner, og det er en vond følelse det! For vår del er det som du sier; vi valgte å gå hver til vårt nettopp fordi vi var unge, og ville gi oss selv en sjanse til å se om livet uten den andre under samme tak var bedre.

Vi bor fremdeles hver for oss, og samarbeider godt og er gode venner. Jeg er likevel ikke sikker på at dette var det riktige hverken for ungene, oss voksne eller våre familier. Det beste som kom ut av vårt brudd var nok at vi tilslutt tok skikkelig tak i en situasjon som sugde energien ut av oss, og det var forsåvidt en god ting. Vi hadde begge kommet dit at vi snakket om at vi ikke hadde det bra i forholdet til fortrolige venner, og for oss begge var det utilfredstillende å snakke om problemer på årsvis uten ordentilig å gjøre noe med det.

For å gjøre lang historie kort; jeg tror du har rett i at man skal vokte seg litt for å framstille en slik beslutning som åpenbar og selvfølgelig.

[laban]

Veldig klokt innlegg laban, jeg reagerte som deg på Lillemus' innlegg. Jeg tror lite konstruktive og gjennomtenkte innlegg som i tillegg romantiserer et standpunkt (jeg skjønner ikke at du gidder - livet er bedre når man går) faktisk kan fungere som bensin på bålet i fortvilende situasjoner som jo trådstarter står i.

Jeg har selv løst opp et forhold etter 15 år, og vet dermed at slike avgjørelser ikke fattes på grunnlag av parforholdet og parets evne til å kommunisere/ parets fordeling av oppgaver eller sexfrekvens alene. For min del vekslet følelsene over flere år før vi til slutt brøt opp. I perioder fungerte rammene så godt at vi neglisjerer det som ikke fungerte for oss som kjærester, men i andre perioder ble mangelen på nærhet og kjæresteri påfallende og sterk. I de periodene følte jeg meg veldig ensom sammen med min partner, og det er en vond følelse det! For vår del er det som du sier; vi valgte å gå hver til vårt nettopp fordi vi var unge, og ville gi oss selv en sjanse til å se om livet uten den andre under samme tak var bedre.

Vi bor fremdeles hver for oss, og samarbeider godt og er gode venner. Jeg er likevel ikke sikker på at dette var det riktige hverken for ungene, oss voksne eller våre familier. Det beste som kom ut av vårt brudd var nok at vi tilslutt tok skikkelig tak i en situasjon som sugde energien ut av oss, og det var forsåvidt en god ting. Vi hadde begge kommet dit at vi snakket om at vi ikke hadde det bra i forholdet til fortrolige venner, og for oss begge var det utilfredstillende å snakke om problemer på årsvis uten ordentilig å gjøre noe med det.

For å gjøre lang historie kort; jeg tror du har rett i at man skal vokte seg litt for å framstille en slik beslutning som åpenbar og selvfølgelig.

Takk for støtten. Det var først og fremst avidis situasjon jeg kjente meg igjen i.

For trådstarter høres tingene ut til å være hakket verre. Jeg hadde hatt problemer med en som syntes det var greit at barna og jeg frøs. Men de har andre omstendigheter i forholdet som jeg ikke har erfaring med - jeg har f.eks. aldri følt meg økonomisk underlegen, da vi har bidratt like mye.