Orker snart ikke mer!!

[laban]

Hvorfor fikk du et tredje barn med denne karen? Det kan da vel ikke ha blitt slik som dette over natta?

De har to barn, ikke tre.

[Gjest Psyk av alt]

De har to barn, ikke tre.

To barn i skolealder og en liten baby?

[laban]

To barn i skolealder og en liten baby?

''har to små barn, skolealder og liten baby''

Dette tolker jeg som "to barn, ett barn i skolealder og én liten baby". Men det er ikke noen stor sak.

[Gjest Psyk av alt]

''har to små barn, skolealder og liten baby''

Dette tolker jeg som "to barn, ett barn i skolealder og én liten baby". Men det er ikke noen stor sak.

Ja, jeg tror du har rett.

Uansett, der har fått en baby sammen. det r det jeg reagerte på.

[PieLill]

Jeg vet at hovedreglene er slik, men jeg har mange ganger hørt skrekkeksempler på at den ene parten kommer dårligere ut på grunn av manglende evne til dokumentere bidrag til husholdning, det kan også være ulike avtaler som ligger til grunn.

Det har du rett i.

Synes det er veldig viktig å gjøre slike ting ryddige i fredstid.

mvh

[Elis31]

Veldig klokt innlegg laban, jeg reagerte som deg på Lillemus' innlegg. Jeg tror lite konstruktive og gjennomtenkte innlegg som i tillegg romantiserer et standpunkt (jeg skjønner ikke at du gidder - livet er bedre når man går) faktisk kan fungere som bensin på bålet i fortvilende situasjoner som jo trådstarter står i.

Jeg har selv løst opp et forhold etter 15 år, og vet dermed at slike avgjørelser ikke fattes på grunnlag av parforholdet og parets evne til å kommunisere/ parets fordeling av oppgaver eller sexfrekvens alene. For min del vekslet følelsene over flere år før vi til slutt brøt opp. I perioder fungerte rammene så godt at vi neglisjerer det som ikke fungerte for oss som kjærester, men i andre perioder ble mangelen på nærhet og kjæresteri påfallende og sterk. I de periodene følte jeg meg veldig ensom sammen med min partner, og det er en vond følelse det! For vår del er det som du sier; vi valgte å gå hver til vårt nettopp fordi vi var unge, og ville gi oss selv en sjanse til å se om livet uten den andre under samme tak var bedre.

Vi bor fremdeles hver for oss, og samarbeider godt og er gode venner. Jeg er likevel ikke sikker på at dette var det riktige hverken for ungene, oss voksne eller våre familier. Det beste som kom ut av vårt brudd var nok at vi tilslutt tok skikkelig tak i en situasjon som sugde energien ut av oss, og det var forsåvidt en god ting. Vi hadde begge kommet dit at vi snakket om at vi ikke hadde det bra i forholdet til fortrolige venner, og for oss begge var det utilfredstillende å snakke om problemer på årsvis uten ordentilig å gjøre noe med det.

For å gjøre lang historie kort; jeg tror du har rett i at man skal vokte seg litt for å framstille en slik beslutning som åpenbar og selvfølgelig.

Av og til drømmer jeg om å bare være weekendkjærester.Nettopp av den grunn du skriver, man suger energien ut av hverandre. Hadde vært deilig å bo hver for seg, men samtidig beholde det positive i parforholdet.

[Lillemus]

Av og til drømmer jeg om å bare være weekendkjærester.Nettopp av den grunn du skriver, man suger energien ut av hverandre. Hadde vært deilig å bo hver for seg, men samtidig beholde det positive i parforholdet.

Jeg hadde flyttet sammen med ham på dagen hadde jeg kunnet. )

Men jeg innrømmer at det er himla deilig å ha litt alenetid helt for seg selv innimellom. )

[Elis31]

*Hehe* Jeg har jo også et 18 år gammelt forhold bak meg som jo endte opp i lite kommunikasjon og veldig lite felles interesser og aktiviteter. Vi tok da konsekvensen av det og skilte lag, med meget godt resultat for begges del. )

Men jeg er også fullt klar over at jeg har vært tjuvheldig økonomisk sett etter at jeg og eksen skilte lag altså.

Hvordan har du vært tjuvheldig økonomisk?

[Lillemus]

Hvordan har du vært tjuvheldig økonomisk?

Arv + salg av eiendom/aksjeselskap har gjort at jeg knapt nok har gjeld i dag.

[Gjest Blæææh]

''at jeg betaler alt som har med barna å gjøre, at jeg vasker hus, pusser opp, klipper plen og grøfter, hugger og stabler ved..mens han jobber. Han jobber!''

Det som jeg tenker nå, er hvorfor er du ufør som kan arbeide med så mye?

Det finnes forskjellige typer sykdom.

[Gjest Blæææh]

''Dette ligger nok hos meg, jeg tror ingen andre hadde holdt ut med meg, min sykdom og vansker. Jeg føler ikke at jeg bidrar med noe pga det, og det er det alle andre tror også.''

Kanskje ligger noe av kjernen til problemet her? Hva har gjort ham så utrolig mye mer verdt enn deg?

Om du følte deg likeverdig med ham, ville du vel ikke funnet deg i å kjøre i et livsfarlig vrak av en bil? Reflekterer dette også hans holdning til deg?

Hvordan deler dere egentlig økonomien. Er det dine penger og mine penger eller våre penge?

Mener han at fordi han har det lønnede arbeidet har han rett til å bestemme alt hva penger angår? (Om dere er gift og ikke har særeie, er ikke dette juridisk riktig en gang.)

Om han ikke blir med på å søke hjelp, får du gjøre det på egen hånd. Du finner deg i mye som virker ganske utenkelig for svært mange.

mvh

Jobb er utrolig viktig for han, det er det som er kjernen i livet. Deretter hans holdninger, som også smitter over på meg.

[Gjest Blæææh]

Jeg tror at alle forhold svinger litt opp og ned, men at det er viktig at dere er enige om de grunnleggende tingene. Mannen min er kjempesur når han er sliten. Jeg er sur for at han er sur. Heldigvis skjønner han at han ofte er urasjonell, og ber om unnskyldning for det. Ved at vi snakker sammen om disse tingene blir forståelsen av hverandres situasjon bedre. Vi er enige om de grunnleggende tingene.

Du skriver at han ikke vil ha gjeld, og at dere satser på å pusse opp huset litt for litt. Er du uenig i dette? Jeg synes faktisk at dette høres lurt ut. Bli enige om hva som er viktig og gjør dette først. I hverdagen har man ikke overskudd til så mye, og det må partene ta hensyn til. Oppussingen kommer når den kommer, og kvinnen i huset har ikke vondt av å snekre litt. Det er mye som kan gjøres om man ikke er ekspert.

Vi er også uenige om hva som er passe varmt. Vi damer vil gjerne ha det et par grader varmere enn mannfolkene. Hva med å sette opp et termometer, slik at dere kan bli enige om hva som er minimumstemperaturen i et rom dere skal oppholde dere i? Han må huske at dere er mye hjemme, og at dere oppholder dere mye på gulvet. Timere på ovner gjør at dere kan ha det kaldere om natta og når dere ikke er hjemme. Vi sparer mye på det. I tillegg har vi vedfyring. Da får du fort opp temperaturen et par grader ;o)

Hos oss er det jeg som kjører den gamle bilen. Jeg elsker den bilen. Finnes ikke redd for å kjøre i trange parkeringshus med den. Sete, blibelte og speil er alltid justert slik at det passer meg, og jeg roter så mye jeg vil i bagasjerommet. Jeg trenger ikke noen bmw for å kjøre ungene på trening og for å handle på rema.

Jeg tror at man må snakke sammen, og prøve å forstå hverandre. Man må tilpasse seg hverandre, og leve med de valgene man tar. Jeg tror ikke at gresset er grønnere på den andre siden.

Jeg er fullstendig enig i å pusse opp litt og litt, men vi trenger mer plass. Det er jeg som skal ta initiativet til alt.

Jeg trenger ingen ny fin bil, det holder at den er sikker, trygg og barnevennlig, at jeg har plass. Det jeg reagerer på er at han skal ha sin bil for enhver pris.

Vi har termometer, han tenker ikke på hvor mange grader det er, det viktigste er å spare..spare og spare.

[Gjest Blæææh]

Hvordan er det med oppsparte midler?

Er de fordelt likt mellom dere? Det burde de være.

mvh

Vi har ingen oppsparte midler, bortsett fra mine, som jeg har..arv. De regner jeg som våre, men jeg tør knapt bruke av de for jeg vil ha de i bakhånd om jeg skulle måtte betale strøm han ikke vil betale.

[Gjest Blæææh]

Hva bidrar han egentlig med økonomisk i forhold til deg?

Betaler han f.eks. minimum halvparten av utgiftene til mat, klær, utstyr, barnehage, fritidsaktiviteter og alt annet som har med barna og gjøre.

Mener han virkelig at han er så mye mer verdt enn deg fordi han jobber ute mens du gjør din innsats på hjemmeplan?

Jeg ville "slått min mann flat" om han hadde vært noe sted i nærheten av de holdningene du beskriver her. Har faktisk problem med å skjønne hvordan jeg skulle klare å være glad i en mann som oppførte seg slik du beskriver.

Når du sier du er glad i ham, betyr det da at du har sterke følelser for ham? Det gjør god for deg å tenke på ham? Du savner ham når han er borte? Du føler deg verdsatt, respektert og betydningsfull for ham? Verden faller på plass med ham i nærhete?

Eller betyr det at du er så vant med å ha ham der at du ikke klarer å tenke deg noe annet? At du ikke tror du kan klare deg uten ham? At det virker for vanskelig å bryte ut? At du ikke orker tanken på å skulle innrømme nederlag på dette området også?

- Svaret behøver ikke å være sort-hvitt.

Men du beskriver ting som ville fått de fleste jeg til å vurdere singelliv og evt. en annen mann på sikt. Faktisk kjenner jeg ingen som behandler/blir behandlet slik av sin partner. Og jeg ville vært bestyrtet om jeg så noe slikt i RL. Jeg ville ikke klart å respektere en mann/person som oppførte seg slik du beskriver, enten jeg levde med vedkommende eller ikke.

mvh

Jeg vet bare at det er han jeg vil dele mitt liv med, akkurat nå har jeg ikke så mye mer å si om det.

Vi har bare hverdagen med barn, vi er ikke kjærester.

Jeg forsøker så godt jeg kan å forklare om temperaturer osv osv, men han fortsetter å skru ned. Det er som om han glemmer det.

Det eneste han betaler som har med barna å gjøre er SFO og bhg når vi trengte det.

Jeg betaler resten.

[Gjest Blæææh]

''Jeg vet ikke om jeg tør å ha felles økonomi, for jeg er redd pengene blir "borte" og sånn det er i dag så har jeg råd til det jeg skal. Bakdelen er at jeg føler han har rett til å skru ned strømmen.''

Hvordan kan pengene bli borte når du sier at han er gnien?

Klusser han bort pengene på andre ting enn hus og hjem?

Kanskje han er nedsyltet i gjeld og ikke sier noe om det til deg?

Kanskje han rett og slett ikke kan få lån pga dårlig økonomi sånn at det er derfor han mener "dere" ikke skal ta opp lån.

De kan bli brukt til litt ekstra stæsj på bilen feks.

[Gjest et annet liv]

Hei!

Jeg har lyst å komme med noen betraktninger, for jeg kjenner meg dessverre så godt igjen i mye av det du skriver. Det betyr selvsagt ikke at der må være mange ulikheter også, men jeg simpelthen klarer ikke la være å svare deg, for det engasjerte meg slik å lese innleggene.

Som deg hadde jeg levd med min eks i et par tiår, og hadde barn. Jeg var syk og uføretrygdet etterhvert.

I vår familie var det jeg som var pedagogen, men på alle andre områder var det han som kjørte showet. Han hadde kontroll og bestemmelserett over økonomi og det meste, og det var jo han som tjente pengene. Jeg syntes ikke jeg hadde noen rett til å bestemme stort, siden jeg ikke kunne bidra slik jeg ønsket med penger og bedre helse.

Min eks skulle heller ikke ha mer gjeld enn strengt tatt nødvendig, og jeg sverger på at det til tider dugget på brillene når jeg la meg om kvelden. Jeg holdt på å fryse i hjel i ekteskapet på alle måter. I mange år kalte vi det for nøysomhet, men det var gjerrighet tvers igjennom. Han skulle gjøre alt selv for å spare penger, og det betydde evig oppussing hvor ingen ting ble ferdig noen gang. Men alt dette handlet om mer enn penger. Er du ikke raus på disse områdene er du det sjelden på andre.

I mitt ekteskap var det ikke likeverdighet, jeg hadde ingen plass ved hans side, men jeg så det ikke helt slik da. Jeg var så vant med tingenes tilstand. Det spilte ingen rolle om jeg ikke fikk gaver til jul, mens alle andre kunne få skikkelige gaver. Og fikk jeg noe var det pliktløp, ser jeg i ettertid. Han bestemte alle ferier, og siden det var han som tjente pengene syntes ikke jeg at jeg kunne protestere. Han bestemte egentlig alt, og jeg fant meg i det. Han kunne hjelpe alle andre, og ble sett på som en hjelpsom person, mens jeg kom i siste rekke. Men etter hvert fortjente jeg ikke mer, syntes jeg. Han stod ved min side, han var mitt livs kjærlighet, trodde jeg. Jeg elsket han, og det var et under for meg at han elsket meg og ville fortsatt leve med meg. Og hvordan skulle jeg klart meg uten. Hva mer skulle jeg forvente? Jeg følte meg ikke elskverdig, og hadde ikke noe annet nettverk etter hvert som årene gikk.

mer i neste innlegg:o)

[Gjest et annet liv]

Men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre det? Jeg går bare å er sur og grinete, forsøker å tydeliggjøre grensene, men jeg klarer ikke. Tar meg selv i å bruke vårt eldste barn noen ganger i å formidle ting, og når jeg oppdager det blir jeg fra meg og gråter fordi det har gått så langt!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Han sier i blandt at jeg er smartere osv enn han, får en følelse av at han ser opp til meg og at han tror jeg ser ned på han. Jeg føler ikke selv at jeg gjør noe som får han til å føle det.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg.

Hos meg var det slik at jeg helst skulle mene det han mente. Og følte jeg noe annet enn han, følte jeg feil. Han skulle evig vinne diskusjoner, og kunne ikke akseptere at vi hadde ulike ståsted. Jeg skulle føle, tenke, oppleve og reagere slik han ville det.

Og det var vanskelig å nå inn. Nå trenger jeg ikke nå inn lenger, men mitt barn sliter. For nå er han alene om å prøve å nå inn til sin far, og det er mer eller mindre umulig. Man blir desperat når en ikke når inn, og barna kommer til å lide under det i større grad etter hvert som de blir større. Jo mer vilje de får, jo mer tilspisser det seg. Man har to valg, utslettelse av seg selv, eller evig kamp. Når redselen for å miste den du elsker er stor, blir utslettelse til slutt løsningen. Og det skjer umerkelig år for år. Jeg er redd for at du har begynt den veien?

[Gjest et annet liv.]

Han har vært der for meg når livet har vært vanskelig, han er tryggheten min, han er snill. Men ja jeg innrømmer at det er lite positivt mellom oss om dagen og det er vanskelig å finne noe positivt akkurat nå.

''Han har vært der for meg når livet har vært vanskelig, han er tryggheten min, han er snill. Men ja jeg innrømmer at det er lite positivt mellom oss om dagen og det er vanskelig å finne noe positivt akkurat nå.''

Det ble et mantra for meg at han var så snill. Det er som om man får et sett med briller hvor en redigerer og filtrerer på en måte som en bare må hvis en skal overleve i ekteskapet. Jeg merket meg små ting som jeg kalte for snillhet og fokuserte på dem, og ikke minst brukte jeg den setningen du gjør, at han var der for meg når jeg hadde det vanskelig. Det var ikke helt sant det heller. Men i dag kan jeg ikke begripe at jeg syntes han var snill. Din mann høres ikke snill ut, og jeg setter et stort spørsmålstegn ved om han elsker deg. Man skal ikke bli liten i et forhold når noen elsker en. Man skal gjøre partneren likeverdig, lage plass ved siden av seg selv. Det gjør ikke din mann.

[Gjest et annet liv]

Jeg tror ikke han ser det sånn, han ser vel ikke hvor varmt det bør være. Han tenker mer på penger en behag, dessverre så fører det til at han handler på måter som gjør at jeg blir så utrolig såret.

Da jeg var høygravid første gangen måtte hadde jeg bensinlekkasje på bilen min, men jeg måtte kjøre med vinduene åpne for han skulle kjøre rundt i bilen sin.

''Jeg tror ikke han ser det sånn, han ser vel ikke hvor varmt det bør være. Han tenker mer på penger en behag, dessverre så fører det til at han handler på måter som gjør at jeg blir så utrolig såret. Da jeg var høygravid første gangen måtte hadde jeg bensinlekkasje på bilen min, men jeg måtte kjøre med vinduene åpne for han skulle kjøre rundt i bilen sin. :(''

Er dette en snill mann som elsker deg?

Du kan si at din mann har mange fine kvaliteter, men som lillemus sier skal det mye til for å veie opp. Et menneske er summen av seg selv. Summen av denne mannen er ikke et menneske jeg tror det er sunt for noen å leve med.

[Gjest et annet liv]

Jeg har ikke mye erfaring..bortsett fra det jeg ser rundt meg.

Men jeg vet at han aldri har vært og ville vært utro, han er ærlig, og jeg tror ikke jeg ville fått noen bedre.

''Jeg har ikke mye erfaring..bortsett fra det jeg ser rundt meg. Men jeg vet at han aldri har vært og ville vært utro, han er ærlig, og jeg tror ikke jeg ville fått noen bedre.''

Dette var jeg også sikker på, men når et forhold ikke har mer å bygge på av kjærlighet, så tro meg på at du ikke er sikret at din mann ikke kan være utro, slik også min mann etter hvert ble det. Jeg trodde han aldri kunne gjøre noe slikt med meg, men det kunne han.

Denne mannen får deg til å tro at du ikke er elskverdig, at du ikke kan få noen andre. Den mannen som sier han elsker deg får deg til å ikke være elskverdig. Ser du hva det betyr? Vil du bruke resten av ditt liv på det?