Syk mann langt)

[Gjest Ingen god kone :-/]

Har du snakket med ham om dette? Hva sier han selv?

Nei, ikke alle saker under ett, men jeg har stilt noen kritiske spørsmål i forbindnelse med smerteterskelen hans. Jeg synes det er respektløst å kristisere halting og andre anfall i tilfelle det er reelt.

Det jeg sliter med er irritasjonen inni meg når han er syk. Så får jeg så dårlig samvittighet fordi jeg ikke vet om han virkelig har så vondt som han uttrykker.

[Gjest Ingen god kone :-/]

Det høres litt voldsomt ut.

Men hvis han gikk ned mye i vekt uten å ha noen grunn (slanking, økt aktivitet eller endret kosthold) så er det et sykdomstegn.

Han minner litt om faren min sånn han var en periode. Da var han inn og ut av sykehus fordi han følte seg dårlig, men legene fant ikke noe. Moren min holdt på å bli sprø, for det var noe hele tiden. Han hadde blant annet angstanfall om natten der han trodde han skulle dø.

Men etter et par års tid, så ble det oppdaget at han hadde prostatakreft. Den er heldigvis ikke agressiv, og holdes nå i sjakk av diverse medisiner.

Etter at kreften ble oppdaget, forandret faren min seg igjen, tilbake til den han var før. Så antagelig har han følt at noe var galt i kroppen, uten å vite hva det var. Når det omsider ble konstantert at han hadde rett, roet han seg.

Kanskje mannen din også går med en uro i kroppen om at noe ikke stemmer?

Jeg skjønner at det er fryktelig slitsomt med slik sutring, men kanskje han trenger mer støtte fra deg.

Han gikk ned i vekt fordi han fryktet alvorlig sykdom. Da han ble undersøkt alle veier gikk den angstfaktoren over, for mannen var frisk.

[frosken]

Nei, ikke alle saker under ett, men jeg har stilt noen kritiske spørsmål i forbindnelse med smerteterskelen hans. Jeg synes det er respektløst å kristisere halting og andre anfall i tilfelle det er reelt.

Det jeg sliter med er irritasjonen inni meg når han er syk. Så får jeg så dårlig samvittighet fordi jeg ikke vet om han virkelig har så vondt som han uttrykker.

Synes fortsatt at eneste løsningen er å snakke om det. Kanskje er det primært du som har et problem - eller kanskje er det han som må endre atferd.

[Tonette]

Jeg har aldri benektet smertene hans, men har undret meg over smerteterskelen, f eks da han tok øyedråpene. Selv ikke barna sier noe når de får de samme dråpene.

I dag har jeg vært "flink" og stilt spørsmål rundt smertene, og han virker veldig fornøyd med det. Jeg er så glad i mannen min, så kanskje jeg får bestemme meg for å leve med det jeg ikke kan forandre? Det er jo ikke riktig å forvente at ens kjære skal være hundre prosent etter egen forventning.

Jeg tror han blir veldig lei seg om jeg kritisk tar opp dette temaet.

Det er en god holdning du viser der. Visse ting er det ikke vits i å irritere seg for mye over, for han må få lov til å være den han er. Jeg har måtte lære meg å leve med en del sider ved mannen min som jeg ønske skulle være annerledes, men han er den han er. Og jeg har funnet ut at noen av de rådene jeg har fått av barnepsykologen også fungerer på voksne :-)

Barn og voksne er ikke så forskjellige når det kommer til stykke. Og alle mennesker har ønske om å føle seg forstått.