Ambivalens

[Gjest orker ikke mer av dette]

Jeg lever i en stor ambivalens. Hater å ha det sånn. Det gjør meg sur, sinna og lei meg. Hele livet har jeg hatt det sånn. Riktignok har jeg blitt bedre med årene, men fremdeles får den jævelen til å trykke meg ned. Ukentlig. Daglig. Med sine stygge ord og stygge væremåte.

Moren min har en side som jeg er glad i. Da er hun normal, blid og snill. men når hun viser den andre siden, som hun gjør nå for tida, er hun frekk, bitter, ekkel, sur og anklagende. Den siden hater jeg.

Så skal jeg hate min mor? Være glad i henne? Har bedt henne til jul og jeg angrer såååå. Det kommer IKKE til å bli noe koselig når hun er som hun er nå!

Er det skadelig å leve i en slik ambivalens?

Jeg tenker noen ganger at det må bli meg eller hun som må bort. Siden det er feil å tenke at ens egen mor burde dø, overfører jeg heller det til meg selv og tenker at det er jeg som må dø. Bare for å få fred. Slippe unna.

[rose23]

Du kan vel prøve å holde en større distanse til moren din? Om hun begynner å diskutere, klage så overse det. Ikke la deg provosere, stol på deg selv og at det er hun som har humørsvingninger. En kan desverre ikke velge sine foreldre. Kan du ikke tenke "Nå for tiden eer jeg forbannet på henne?", og andre tider "Hun er ikke så aller verst likevel?". Ting er som regel aldri svart/hvitt.