Hvordan bedre impulskontroll????

[rose23]

Får medisiner annenhver dag med hjemmesykepleien. Det er akkurat som at jeg etter at jeg begynte på antidepressiva og antipsykotikum har fått dårligere selvkontroll. Kan få en ide oog 5 minutter er jeg full av alt for mye medisiner eller blodet flyter... så angrer jeg resten av uken og gjør det samme igjen etterpå. Tre ganger de siste ti dagene har jeg tatt for mye medisiner... Kanskje er det rett og slett fordi jeg jeg blir strengt behandlet på en måte...?

Fåår medisiner av hjemmesykepleien hver dag, men de står aldri å ser på at jeg tar den. Samtidig.... det irriterer meg grenseløst å ha folk på døren så ofte.

Javvisst kan dere svare at jeg har meeg selv å takke og at legen min er fornuftig, men jeg har aldri hatt så dårlig impulskontroll som nå....?

Noen som har det likenes?

[Gjest ollline]

Jeg har det ikke sånn som deg nå, men jeg har selvskadet meg selv og tatt en skikkelig overdose en gang i mitt liv. Det var fordi jeg ønsket å dø. Men så gjorde jeg nå ikke det. Jeg er nødt for å leve videre.

Jeg innså at jeg var nødt til å bestemme meg: Skulle jeg velge å leve så måtte en god del ting forandres. Det andre alternativet vurderte jeg over lang tid, men jeg er nå rimelig sikker på at jeg ønsker å leve.

Etter å ha innsett dette måtte jeg jo gjøre noe med de tingene som var ganske syke i lievet mitt. Det ene var selvskadingen, det andre angsten og redselen for å leve. Det tredje var at jeg ikke ville utvikle et mønster med å sluke piller når jeg hadde det vondt.

Jeg måtte lære meg å bli litt mere "voksen", på den måten at jeg lærte meg sunnere måter å takle meg selv og alle problemene på. Så jeg bestemte meg for å slutte med selvskadingen, det var ikke lenger et alternativ. Jeg sluttet med å ta for mye medisiner, det var heller ikke et alternativ lengre.

Så hva skulle jeg da gjøre når angsten, redselen og smertene gjennomboret meg? Jeg hadde psykologhjelp, jeg brukte henne for det hun var verdt. Prøvde ut mange medisiner mot angst, trente mye når ting sto på som verst, flyttet meg ifra situasjoner hvor jeg fikk selvskadingstrang. Holdt meg laaaangt unna alkohol, da ble jo veien fra tanke til handling mye kortere.

Jeg var også redd for å miste kontroll, men jeg fant ut at jeg kunne ikke miste mere kontroll enn jeg allerede gjorde når jeg kuttet meg, slukte piller. Så jeg lærte at å ta en telefon og å be om hjelp ikke var så dumt. Jeg hadde lagt "sjela" mi på bordet til psykologen, hun forsto meg og visste hva det kostet meg de gangene jeg ba om hjelp. Hun tok meg veldig på alvor og hjalp meg igjennom den verste avvenningsperioden for selvskading. For dette er en avhengighet og en uvane på lik linje med rusmidler. Det eneste som hjelper er å bestemme seg for å slutte.

Man kan jo lure seg selv i mange år, men det er viktig å stoppe opp og være knallhard og bestemt mot seg selv. Hvis du viser en adferd over tid som er positiv vil nok legen få tilbake troen på deg og du kan administrere dine medisiner selv. Men du må søke hjelp, støtte, og slutte med selvdestruktiv adferd.

Dette er ikke ment som en moralpreken :-), jeg mener det godt. Som jeg skrev så har jeg vært nesten i samme båt selv.

[frosken]

''Kanskje er det rett og slett fordi jeg jeg blir strengt behandlet på en måte...? '

Nei, det er fordi du nekter å ta ansvar for egne handlinger.

[rose23]

Jeg har det ikke sånn som deg nå, men jeg har selvskadet meg selv og tatt en skikkelig overdose en gang i mitt liv. Det var fordi jeg ønsket å dø. Men så gjorde jeg nå ikke det. Jeg er nødt for å leve videre.

Jeg innså at jeg var nødt til å bestemme meg: Skulle jeg velge å leve så måtte en god del ting forandres. Det andre alternativet vurderte jeg over lang tid, men jeg er nå rimelig sikker på at jeg ønsker å leve.

Etter å ha innsett dette måtte jeg jo gjøre noe med de tingene som var ganske syke i lievet mitt. Det ene var selvskadingen, det andre angsten og redselen for å leve. Det tredje var at jeg ikke ville utvikle et mønster med å sluke piller når jeg hadde det vondt.

Jeg måtte lære meg å bli litt mere "voksen", på den måten at jeg lærte meg sunnere måter å takle meg selv og alle problemene på. Så jeg bestemte meg for å slutte med selvskadingen, det var ikke lenger et alternativ. Jeg sluttet med å ta for mye medisiner, det var heller ikke et alternativ lengre.

Så hva skulle jeg da gjøre når angsten, redselen og smertene gjennomboret meg? Jeg hadde psykologhjelp, jeg brukte henne for det hun var verdt. Prøvde ut mange medisiner mot angst, trente mye når ting sto på som verst, flyttet meg ifra situasjoner hvor jeg fikk selvskadingstrang. Holdt meg laaaangt unna alkohol, da ble jo veien fra tanke til handling mye kortere.

Jeg var også redd for å miste kontroll, men jeg fant ut at jeg kunne ikke miste mere kontroll enn jeg allerede gjorde når jeg kuttet meg, slukte piller. Så jeg lærte at å ta en telefon og å be om hjelp ikke var så dumt. Jeg hadde lagt "sjela" mi på bordet til psykologen, hun forsto meg og visste hva det kostet meg de gangene jeg ba om hjelp. Hun tok meg veldig på alvor og hjalp meg igjennom den verste avvenningsperioden for selvskading. For dette er en avhengighet og en uvane på lik linje med rusmidler. Det eneste som hjelper er å bestemme seg for å slutte.

Man kan jo lure seg selv i mange år, men det er viktig å stoppe opp og være knallhard og bestemt mot seg selv. Hvis du viser en adferd over tid som er positiv vil nok legen få tilbake troen på deg og du kan administrere dine medisiner selv. Men du må søke hjelp, støtte, og slutte med selvdestruktiv adferd.

Dette er ikke ment som en moralpreken :-), jeg mener det godt. Som jeg skrev så har jeg vært nesten i samme båt selv.

Mange gode råd her. For meg føles det ut som ting bygger seg opp når jeg jobber mye, eller er på ting og oppdrag som krever at jeg må ta meg selv i nakken, prate høyt, være blid og sosial. Etter slike krevendes dager blir jeg ofte som en udetornert bombe som holder på å sprekke.

For de kveldene jeg blir hysterisk, gråter og hyperventilerer så vet jeg ikke hvorfor. Gråter uten å tenke på noe spesiellt. Å da blir det liksom godt å flytte den psykiske uroen over på et sår. ..

[rose23]

''Kanskje er det rett og slett fordi jeg jeg blir strengt behandlet på en måte...? '

Nei, det er fordi du nekter å ta ansvar for egne handlinger.

Du er litt bastant uten å kjenne meg. Ja, jeg er selv ansvarlig for mine handlinger og vet at til syvende og sist er det bare jeg som kan gjøre noe med tilværelsen. Men det jeg ba om her er råd til å takle tilværelsen når en løper rundt i ring, svetter, hyperventilerer, hylskriker, mister kontrollen og gjør ting en angrer dypt på etterpå. Jeg gir ingen skyld for mine handlinger. Jeg er ikke fornøyd med å ha bli prakket på fremmede folk på døren flere ganger i uken. Har insett at jeg ikke greier å kontrollere medisinene selv og akseptert tilstanden. Har også funnet meg i å ta imot besøk av en psykiatrisk sykepleier som sitter her en gang i uken å svetter, ikke vet hva hun skal si og masse jatting og pinlige pauser. Det hjelper ikke meg en dritt og jeg synes det hele er anstrengendes og pinlig. Null kjemi.

Etter nesten et helt liv i psykiatrien er jeg iallefall glad for at jeg stoler mest på meg selv. Har de siste ukene vært på jobb, blitt kvitt hallusinasjoner og angst, vært mye sammen med gode venner og fått tilbake livsgnisten. Hadde det vært opp til behandleren min hadde jeg trolig vært skakkjørt og nedbrutt på lukket psykiatrisk avdeling. At det skal gjøre alle godt å være innlagt er pisspreik. All passiviteten, påvirkningen fra andre syke, irritasjonene og nedpsyking ødelleger meg.

[frosken]

Du er litt bastant uten å kjenne meg. Ja, jeg er selv ansvarlig for mine handlinger og vet at til syvende og sist er det bare jeg som kan gjøre noe med tilværelsen. Men det jeg ba om her er råd til å takle tilværelsen når en løper rundt i ring, svetter, hyperventilerer, hylskriker, mister kontrollen og gjør ting en angrer dypt på etterpå. Jeg gir ingen skyld for mine handlinger. Jeg er ikke fornøyd med å ha bli prakket på fremmede folk på døren flere ganger i uken. Har insett at jeg ikke greier å kontrollere medisinene selv og akseptert tilstanden. Har også funnet meg i å ta imot besøk av en psykiatrisk sykepleier som sitter her en gang i uken å svetter, ikke vet hva hun skal si og masse jatting og pinlige pauser. Det hjelper ikke meg en dritt og jeg synes det hele er anstrengendes og pinlig. Null kjemi.

Etter nesten et helt liv i psykiatrien er jeg iallefall glad for at jeg stoler mest på meg selv. Har de siste ukene vært på jobb, blitt kvitt hallusinasjoner og angst, vært mye sammen med gode venner og fått tilbake livsgnisten. Hadde det vært opp til behandleren min hadde jeg trolig vært skakkjørt og nedbrutt på lukket psykiatrisk avdeling. At det skal gjøre alle godt å være innlagt er pisspreik. All passiviteten, påvirkningen fra andre syke, irritasjonene og nedpsyking ødelleger meg.

Jeg vet at jeg terper på dette, men tenker at til tross for at du har mye vilje og evne til å kjempe deg gjennom vanskelige ting, så tror jeg at så lenge du fortsetter med å legge ansvar over på andre for dine egne handlinger, så kommer du til å "gå i ring".

Når det gjelder dette med medisinene, så kan du enten be hjemmesykepleien stå der til du har tatt dem - eller så kan du begynne å ta dem hver dag rett etter at de har gått.

[Gjest ollline]

Mange gode råd her. For meg føles det ut som ting bygger seg opp når jeg jobber mye, eller er på ting og oppdrag som krever at jeg må ta meg selv i nakken, prate høyt, være blid og sosial. Etter slike krevendes dager blir jeg ofte som en udetornert bombe som holder på å sprekke.

For de kveldene jeg blir hysterisk, gråter og hyperventilerer så vet jeg ikke hvorfor. Gråter uten å tenke på noe spesiellt. Å da blir det liksom godt å flytte den psykiske uroen over på et sår. ..

Jeg skjønner hva du snakker om. Hva skjer om du slutter å skade deg selv, slutter å overføre smertene til "sår" som du sier?

Jeg har det også fryktelig vondt i perioder, men selvskading er ikke aktuellt. Det som da skjer er at jeg søker hjelp i stedet etter noen dager. Jeg har lært å kjenne på smerten, tenker at tanker og følelser er ikke farlige, lar dem bare passere.

Jeg har funnet ut at det som stresser meg er alltid tankene på fortid og framtid. Hvis jeg klarer å være tilstede i nuet blir alt mye bedre. Er det en situasjon jeg ikke takler, er det nesten alltid pga at jeg har erfaringer fra før som farvelegger denne, om du skjønner.

Når du gråter, hyler, skriker, så er jo ikke dette farlig? Tanker og følelser er ikke farlige? Det er "bare" å hyle så høyt du vil . Det som er farlig er jo handlingene dine som er selvskading, det ødelegger deg selv.

[frosken]

Jeg skjønner hva du snakker om. Hva skjer om du slutter å skade deg selv, slutter å overføre smertene til "sår" som du sier?

Jeg har det også fryktelig vondt i perioder, men selvskading er ikke aktuellt. Det som da skjer er at jeg søker hjelp i stedet etter noen dager. Jeg har lært å kjenne på smerten, tenker at tanker og følelser er ikke farlige, lar dem bare passere.

Jeg har funnet ut at det som stresser meg er alltid tankene på fortid og framtid. Hvis jeg klarer å være tilstede i nuet blir alt mye bedre. Er det en situasjon jeg ikke takler, er det nesten alltid pga at jeg har erfaringer fra før som farvelegger denne, om du skjønner.

Når du gråter, hyler, skriker, så er jo ikke dette farlig? Tanker og følelser er ikke farlige? Det er "bare" å hyle så høyt du vil . Det som er farlig er jo handlingene dine som er selvskading, det ødelegger deg selv.

Synes du har skrevet to svært gode kommentarer i denne tråden. Håper du fortsetter å dele disse erfaringene med andre brukere på dol; du beskriver så direkte og levende den fighten du har tatt med deg selv at jeg tror andre kan bli inspirert.

[Gjest ollline]

Synes du har skrevet to svært gode kommentarer i denne tråden. Håper du fortsetter å dele disse erfaringene med andre brukere på dol; du beskriver så direkte og levende den fighten du har tatt med deg selv at jeg tror andre kan bli inspirert.

Tusen takk :-). Ja, kan vel si jeg har sånn ca 30 års erfaring i å "fighte" med meg selv. Jeg ser at det hjelper veldig med kognitiv terapi, det å ta tak i meg selv, lære meg avspenningsteknikker og prøve å konsentrere meg om her og nå.

Når det står på som verst har jeg god nytte av å konsentrere meg om pusten. Puste må jeg jo nesten gjøre her og nå, kan ikke puste forrige pust eller neste pust.. :-).

Jeg tror også at hver enkelt må finne sin måte å takle ting på. Jeg tror jeg nå har funnet en måte som passer for meg, men den går kanskje ikke an å omplassere på alle andre? I tillegg tror jeg endelig at medisinene virker bra og med bivirkninger .

Kan jo forsøke å skrive noen kloke ord her inne fortsatt :-). Takk for den!!