La meg "spise"?

[Gjest det sier stopp i meg]

Jente, like under 40. God barneflokk. Skilt for 10 år siden. PSTD etter traumatisk ekteskap/vold/isolasjon osv. Nå fått snill/skikkelig/flott mann til kjæreste, hatt et forhold i litt over et år.

Er begynt å skubbe han unna, føler jeg blir "spist opp" av hans behov for å gjøre alt sammen. Han får panikk etter tre dager uten meg, jeg kunne glatt ha ventet et halvt år på neste møte.

Takler ennå ikke stress, og har nok en del "hangover" etter PSTD. Det er rett og slett for travelt for meg å være så tett i et forhold, og samboerskap er uaktuelt fra min side, grunnet alt dette.

Han elsker meg. Hans familie forguder meg. De er så lykkelige at de gråter av glede over å ha funnet meg. Jeg burde blitt langt mer stolt enn jeg klarer. Jeg er jo egentlig utrolig heldig!

Men jeg blir på en måte kvalm. Orker ikke bli kalt kjæreste, elskede, sexyeste, flotteste osv en million ganger daglig. Orker heller ikke holde hånden, være snill og søt og lage mat og stelle og stulle. - for hans /deres del.

Jeg burde nok lovprist et sånt lykkelig liv. jeg kommer tross alt fra et helvete.

Men som sagt blir det helt feil. Klarer ikke at noen "tar over styringen" av mitt / vårt liv. Som jeg har brukt alle disse årene på å bygge opp til noe virkelig stabilt og harmonisk. Jeg har blitt selvstendig (kanskje litt for).. Men fra et selvbilde laaaangt under det akseptable/levedyktige. Jeg er nok redd for å havne der igjen. Selvfølelsen min får en brist etter noen dager med han. Særlig dersom han er stadig innpå dette med kjæresten MIN, Min elskede osv, og holder meg "fast" inntil seg, holder meg sånn leeeenge, vil gjøre ALT sammen med meg, osv.

Jeg trenger rom. Det har jeg sagt til han 100 ganger. Jeg får mere rom en periode, så glir han tilbake til samme "eierforholdet" igjen.

Fornuften tilsier at denne mannen bør jeg ta vare på. De vokser overhodet ikke på trær. Og jeg tror seriøst ikke jeg kan være like heldig igjen.

Hvorfor greier jeg ikke å ta i mot all kjærligheten? Hvorfor ser jeg på alle hans tilnærmelser som mas?

Er det meg det er noe i veien med? ja, jeg tror det. Men jeg tror også det er hans "vennligsinnede maktbehov" / dominans jeg reagerer på.

Bør jeg prate med noen? Hvem kan veilede meg? Spøker min PSTD i bakgrunnen?

[Gjest re stopp]

Jeg kjenner meg så godt igjen i ditt innlegg. Jeg klarer heller ikke menn som skal gi meg alt, klamrer seg til meg, og som tror at løsningen på alt er fysisk nærhet. En blir som du sier rett og slett oppspist. Har du snakket ordentlig med typen din om årsaken til dine problemer med at han er så avhengig av deg og er så kosete av seg? Hvis ikke ville jeg ha gjort det. Jeg tror det er viktig at du setter ned foten litt og markerer dine grenser, samtidig som du forteller hvorfor så han ikke tror det er han det er noe i veien med. Men at du rett og slett pga din PTSD og tidligere erfaringer har problemer med at han klenger på deg hele tiden og viser sin avhengighet.

Dette virker som en mann du har lyst å satse videre på så jeg ville ikke gitt opp forholdet med en gang. Kanskje han roer seg ned litt etter hvert som dere har vært sammen en stund? Hvis det er veldig vanskelig for deg å fortsette forholdet kan dere forsøke parterapi. Det er også noe du kan snakke om med en psykolog.

[Gjest athos]

Jeg har vært i forhold med en dame i over 6 år der hun ikke vil/skal ha noe som helst med min familie å gjøre.Jeg vet ihvertfall hva det innebærer.Jeg blir revet mellom 2 parter, der jeg må velge mellom henne eller min egen familie hver gang det er en sosial sammenkomst.Det er ikke alltid like hyggelig å måtte velge bort sin egen famile.

Om du ønsker deg en mellomting av å ha et forhold og å være alene, så bør du vel si det til han?

Jeg har ikke noe tro på at han har et "vennligsinnet maktbehov" som du beskriver.

[Gjest mener jeg]

Jeg kjenner meg så godt igjen i ditt innlegg. Jeg klarer heller ikke menn som skal gi meg alt, klamrer seg til meg, og som tror at løsningen på alt er fysisk nærhet. En blir som du sier rett og slett oppspist. Har du snakket ordentlig med typen din om årsaken til dine problemer med at han er så avhengig av deg og er så kosete av seg? Hvis ikke ville jeg ha gjort det. Jeg tror det er viktig at du setter ned foten litt og markerer dine grenser, samtidig som du forteller hvorfor så han ikke tror det er han det er noe i veien med. Men at du rett og slett pga din PTSD og tidligere erfaringer har problemer med at han klenger på deg hele tiden og viser sin avhengighet.

Dette virker som en mann du har lyst å satse videre på så jeg ville ikke gitt opp forholdet med en gang. Kanskje han roer seg ned litt etter hvert som dere har vært sammen en stund? Hvis det er veldig vanskelig for deg å fortsette forholdet kan dere forsøke parterapi. Det er også noe du kan snakke om med en psykolog.

Det trenger da ikke ha noe som helst med ptsd at en ikke orker å bli klenget på i ett sett. Det hadde ikke jeg orket heller. Om dette stememr, blir jeg klam bare av å lese om det.

Man bør ikke legge alt på egen psykisk helse. Det kan være at det er partneren en har det er noe usunt over.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror dette er ganske vanlig når voksne og selvstendige mennesker møtes. Overgangen blir for brå og for stor.

Jeg anbefaler at du snakker med han på nytt om dette. Understrek også alt det fine og positive han og familien hans gjør mot deg, men si at det blir "for meget av det gode", og at du trenger tid. Også kjærlighet skal doseres i riktige doser. En skal ikke bli kvalt av det.

Lykke til :-)

[Gjest gummiball]

Det trenger da ikke ha noe som helst med ptsd at en ikke orker å bli klenget på i ett sett. Det hadde ikke jeg orket heller. Om dette stememr, blir jeg klam bare av å lese om det.

Man bør ikke legge alt på egen psykisk helse. Det kan være at det er partneren en har det er noe usunt over.

''Man bør ikke legge alt på egen psykisk helse. Det kan være at det er partneren en har det er noe usunt over.''

Trådstarter har lagt innlegget sitt på forum for psykiatri, da er det nærliggende å anta at dette har med hennes PSTD å gjøre. Etter min mening har det det, at det er hans "vennligsinnede dominans" hun reagerer på.

Alle har forskjellig kosebehov og grenser for når man tar på andre. Jeg er som mannen i dette forholdet, uten at jeg vil si det er noe usunt over det. Å være kjærlig fysisk er min måte å vise noen at jeg er glad i dem. Jeg er ikke full av ord eller gir gaver, jeg gir klemmer. Da er det trist for ham å føle seg avvist, og helt sikkert forferdelig vanskelig for "det sier stopp i meg" å ta opp dette.

Jeg vil anbefale trådstarter å ta opp dette med kjæresten, der hun forteller hvor taknemlig hun er for å truffet denne flotte mannen, men at hun fremdeles har spor i seg etter sitt tidligere liv, og at hun derfor har problemer med all kosingen. Det er lett å glemme seg når det gjelder kos, det ligger så iboende i oss. Noen viker unna som på refleks når noen kommer for nære, andre strekker seg etter kjæresten når han går forbi. Og, for all del, ikke kall dette avhengighet!

[Gjest det sier stopp i meg]

Jeg har vært i forhold med en dame i over 6 år der hun ikke vil/skal ha noe som helst med min familie å gjøre.Jeg vet ihvertfall hva det innebærer.Jeg blir revet mellom 2 parter, der jeg må velge mellom henne eller min egen familie hver gang det er en sosial sammenkomst.Det er ikke alltid like hyggelig å måtte velge bort sin egen famile.

Om du ønsker deg en mellomting av å ha et forhold og å være alene, så bør du vel si det til han?

Jeg har ikke noe tro på at han har et "vennligsinnet maktbehov" som du beskriver.

Jeg ber han overhodet ikke om å velge mellom familien sin og meg. Jeg liker hans familie godt, og synes uansett det er viktig at familier er samlet.

Jeg har sagt det mange ganger, at jeg ikke klarer et tett kjæresteforhold. Utfordingen ligger i å finne en balanse som begge kan "leve med".

"Vennligsinnet maktbehov" var kanskje et dårlig valgt ord (to). Men forresten er det ganske dekkende. Han er veldig vennlig og velmenende, men vil ha makten. Han innrømmer selv at han er svært dominant av type, men prøver å begrense seg når han husker på det.

Takker så mye for svar

[Gjest det sier stopp i meg]

Jeg kjenner meg så godt igjen i ditt innlegg. Jeg klarer heller ikke menn som skal gi meg alt, klamrer seg til meg, og som tror at løsningen på alt er fysisk nærhet. En blir som du sier rett og slett oppspist. Har du snakket ordentlig med typen din om årsaken til dine problemer med at han er så avhengig av deg og er så kosete av seg? Hvis ikke ville jeg ha gjort det. Jeg tror det er viktig at du setter ned foten litt og markerer dine grenser, samtidig som du forteller hvorfor så han ikke tror det er han det er noe i veien med. Men at du rett og slett pga din PTSD og tidligere erfaringer har problemer med at han klenger på deg hele tiden og viser sin avhengighet.

Dette virker som en mann du har lyst å satse videre på så jeg ville ikke gitt opp forholdet med en gang. Kanskje han roer seg ned litt etter hvert som dere har vært sammen en stund? Hvis det er veldig vanskelig for deg å fortsette forholdet kan dere forsøke parterapi. Det er også noe du kan snakke om med en psykolog.

Jeg tror selv at jeg fremdeles sliter med PSTD, og at dette forsterker min "kvelingsfølelse". Misforstå meg rett, men det er på en måte godt å se at flere reagerer på å bli "spist opp" - har følt meg litt alene om dette. Men så har jeg ikke fortalt noen hvordan jeg føler det heller, og derfor ikke fått noen tilbakemeldinger på dette, før nå.

Jeg burde liksom være så fornøyd, men vet ikke om jeg makter dette stort lenger. Jeg føler jeg har satt foten ned både titt og ofte. Jeg har fortalt ham at jeg ikke klarer et så tett forhold, og at "stresset" rundt det (i tillegg hans barn, + sjalusi, lage middag til så mange, osv) gjør meg uendelig sliten. Det kan være bra en stund, men så sklir det tilbake til å være sammen mesteparten av døgnet likevel. Fordi han stadig spør om vi kan gjøre ting sammen. Og når vi har gjort kjekke ting sammen, forventer han at han og barna skal ligge over. (jeg føler det blir som en belønning) Det baller på seg, dag for dag, og plutselig er vi omtrent som samboere. Der vil jeg ikke være. Ikke nå. Ikke på lenge. Og muligens ikke med han i det hele tatt, dersom han ikke slapper av litt. Og dersom sjalusien fra hans barn fortsetter.

Mulig du har rett, at jeg bør prate med noen. Tror du en psykiater kan hjelpe meg til å endre disse følelsene mine?

På mange måter er dette en mann jeg har lyst å ha flere positive følelser for. Han er en slik mann som veldig mange misunner meg, da han er elskverdig til tusen, har god jobb, og er modellpen. For pen egentlig, for meg. Det sies jeg er pen jeg også, men for meg er det ubetydelig, jeg ville heller vært "usynlig". Jeg ønsker å overse disse tingene som plager meg med han, se gjennom fingrene med det. Men jeg blir ødlagt innvendig, sint og sur,. Og prøver inderlig hardt å holde disse negative følelsene inni meg. For han blir like skuffet hver gang jeg sier noe om det. Uansett om jeg sier det rolig og saklig, eller at jeg noen ganger har sprukket og sagt at vi er for ulike. Han blir bånn lei seg, og jeg føler meg som en utakknemlig drittunge.

[Gjest det sier stopp i meg]

Det trenger da ikke ha noe som helst med ptsd at en ikke orker å bli klenget på i ett sett. Det hadde ikke jeg orket heller. Om dette stememr, blir jeg klam bare av å lese om det.

Man bør ikke legge alt på egen psykisk helse. Det kan være at det er partneren en har det er noe usunt over.

Takk for ditt svar. Jeg har i grunnen ikke tenkt at det kan være hos ham "feilen" ligger. Dvs, tanken har selvsagt streifet meg, men jeg har vel føyd den bort, i rekken av min dårlige samvittighet over å ikke strekke til som kjæreste for denne kjekke mannen.

Forøvrig stemmer det jeg beskriver. Det er hele tiden om å gjøre å være mest mulig sammensveiset, gjøre alt sammen, kose og klemme og si deilige ord til hverandre. Jeg hadde et utmerket liv før jeg traff ham. Godt, trygt og travelt. Det eneste jeg manglet var en kjæreste. Men selv om savnet i perioder var der, gikk jeg ikke aktivt inn for å finne noen, han fant meg. Og målrettet jaktet han på sitt "bytte".

Jeg har knapt ringt han noensinne, da han ringer flere ganger daglig. Han spør om de kan komme. Han spør om vi kan gjøre ditt og datt sammen. Han lager planene. Joda, han SPØR, men forventer alltid et strålende JA! Ikke i hans villeste fantasi svever det han at han overdriver.

Jeg har fremdeles et utmerket liv. Men jeg har aldri lenger tid til å ringe/besøke mine foreldre/søsken/venner, aldri tid til NOE, da han alltid har planene klare for meg. Hver dag. Forresten ikke planer, men spørsmål om. Med en ettertrykkelig forventning om at jeg/vi selvsagt sier ja. Det var nå bare et spørsmål.., sier han lavmælt dersom jeg sier jeg ikke vil.

Jeg blir gal. Jeg har holdt på å ende forholdet flere ganger, men han får liksom overbevist meg at dette skal vi klare sammen. Hjelp..

[Gjest prust]

Takk for ditt svar. Jeg har i grunnen ikke tenkt at det kan være hos ham "feilen" ligger. Dvs, tanken har selvsagt streifet meg, men jeg har vel føyd den bort, i rekken av min dårlige samvittighet over å ikke strekke til som kjæreste for denne kjekke mannen.

Forøvrig stemmer det jeg beskriver. Det er hele tiden om å gjøre å være mest mulig sammensveiset, gjøre alt sammen, kose og klemme og si deilige ord til hverandre. Jeg hadde et utmerket liv før jeg traff ham. Godt, trygt og travelt. Det eneste jeg manglet var en kjæreste. Men selv om savnet i perioder var der, gikk jeg ikke aktivt inn for å finne noen, han fant meg. Og målrettet jaktet han på sitt "bytte".

Jeg har knapt ringt han noensinne, da han ringer flere ganger daglig. Han spør om de kan komme. Han spør om vi kan gjøre ditt og datt sammen. Han lager planene. Joda, han SPØR, men forventer alltid et strålende JA! Ikke i hans villeste fantasi svever det han at han overdriver.

Jeg har fremdeles et utmerket liv. Men jeg har aldri lenger tid til å ringe/besøke mine foreldre/søsken/venner, aldri tid til NOE, da han alltid har planene klare for meg. Hver dag. Forresten ikke planer, men spørsmål om. Med en ettertrykkelig forventning om at jeg/vi selvsagt sier ja. Det var nå bare et spørsmål.., sier han lavmælt dersom jeg sier jeg ikke vil.

Jeg blir gal. Jeg har holdt på å ende forholdet flere ganger, men han får liksom overbevist meg at dette skal vi klare sammen. Hjelp..

Dette høres slitsomt ut!

At han ringer mange ganger om dagen - athan alltid forventer at du jublende blir med på hans planer - at du ikke har tid/overskudd til å treffe dine venner og din familie fordi hans opplegg sluker deg...

Høres ikke sunt ut.

Han kan være verdens beste mann, men her må du sette foten ned og sette grenser for ham slik at han ikke sluker deg.

[Gjest mener jeg]

''Man bør ikke legge alt på egen psykisk helse. Det kan være at det er partneren en har det er noe usunt over.''

Trådstarter har lagt innlegget sitt på forum for psykiatri, da er det nærliggende å anta at dette har med hennes PSTD å gjøre. Etter min mening har det det, at det er hans "vennligsinnede dominans" hun reagerer på.

Alle har forskjellig kosebehov og grenser for når man tar på andre. Jeg er som mannen i dette forholdet, uten at jeg vil si det er noe usunt over det. Å være kjærlig fysisk er min måte å vise noen at jeg er glad i dem. Jeg er ikke full av ord eller gir gaver, jeg gir klemmer. Da er det trist for ham å føle seg avvist, og helt sikkert forferdelig vanskelig for "det sier stopp i meg" å ta opp dette.

Jeg vil anbefale trådstarter å ta opp dette med kjæresten, der hun forteller hvor taknemlig hun er for å truffet denne flotte mannen, men at hun fremdeles har spor i seg etter sitt tidligere liv, og at hun derfor har problemer med all kosingen. Det er lett å glemme seg når det gjelder kos, det ligger så iboende i oss. Noen viker unna som på refleks når noen kommer for nære, andre strekker seg etter kjæresten når han går forbi. Og, for all del, ikke kall dette avhengighet!

''

Trådstarter har lagt innlegget sitt på forum for psykiatri, da er det nærliggende å anta at dette har med hennes PSTD å gjøre. Etter min mening har det det, at det er hans "vennligsinnede dominans" hun reagerer på.

''

Mange som har psyksike lidelser tenker lett om seg selv at det må ha med dette å gjøre, eller omgivelsene gjør det. Det betyr ikke at det stemmer i alle tilfeller. Som NHD sier må også kjærlighet posjoneres ut i normale mengder. Det er noe begge må få være med på å bestemme. Selv om du har et stort behov for kyss, klapp og klem må en partner få lov å si at han ikke ønsker å ha det slik så til de grader. Man må være opptatt av hvordan det oppleves å gi kjærlighet, men også hvordan det oppleves for den som skal ta i mot.

[Gjest det sier stopp i meg]

''Man bør ikke legge alt på egen psykisk helse. Det kan være at det er partneren en har det er noe usunt over.''

Trådstarter har lagt innlegget sitt på forum for psykiatri, da er det nærliggende å anta at dette har med hennes PSTD å gjøre. Etter min mening har det det, at det er hans "vennligsinnede dominans" hun reagerer på.

Alle har forskjellig kosebehov og grenser for når man tar på andre. Jeg er som mannen i dette forholdet, uten at jeg vil si det er noe usunt over det. Å være kjærlig fysisk er min måte å vise noen at jeg er glad i dem. Jeg er ikke full av ord eller gir gaver, jeg gir klemmer. Da er det trist for ham å føle seg avvist, og helt sikkert forferdelig vanskelig for "det sier stopp i meg" å ta opp dette.

Jeg vil anbefale trådstarter å ta opp dette med kjæresten, der hun forteller hvor taknemlig hun er for å truffet denne flotte mannen, men at hun fremdeles har spor i seg etter sitt tidligere liv, og at hun derfor har problemer med all kosingen. Det er lett å glemme seg når det gjelder kos, det ligger så iboende i oss. Noen viker unna som på refleks når noen kommer for nære, andre strekker seg etter kjæresten når han går forbi. Og, for all del, ikke kall dette avhengighet!

Så kjekt å få svar (dog ikke til meg) fra en mann som er slik jeg beskriver. Godt å se saken fra den siden også. Jeg tror du har mye rett i at jeg fremdeles sliter med PSTD. Det er også grunnen til at jeg poster innlegget mitt her, og ikke under "samliv". Min eks var svært dominant, men på en brutal og farlig måte. Mulig det er grunnen til at jeg ikke takler at min kjæreste er dominant. Selv om han stadig er "vennlig".

Kanskje jeg også reagerer på at han kan si f.eks "jeg gjør det fordi jeg vil glede deg", mens det han egentlig mener er "jeg gjør det fordi det er best for meg praktisk, økonomisk, eller på en eller annen måte". Han har en egoistisk måte å være på, men tildekker det med å tilegne det noe positivt for meg. For å forklare det nærmere; Det er fint om du passer mine barn, betaler dette, inviterer mine foreldre, hjelper meg med dette, for da har du det bedre, du kan helt sikkert lære noe av det, etc,etc. En litt nedlatende måte, sagt med et smil og en vennlig tone. "Arresterer" jeg han der og da, blir han veldig tydelig på at JEG misforstod, da det eneste som betyr noe for han, er at jeg har det bra.

Ja, jeg er takknemlig for denne mannen. For hans omsorg og kos. For hans tross alt trygge væremåte. Ja, det er vanskelig for meg å ta opp alt dette. Jeg er redd for å såre han. Ikke fordi jeg er _redd_ han. Men fordi jeg er glad i han, og ikke ønsker å bøye et hårstrå på hans vakre hode.

Jeg skal tenke på ditt råd, å fortelle han (fordype) at jeg fremdeles sliter med ting og tang. Dette vet han fra før, da jeg mang en gang har fortalt hvor innesperret jeg var i mitt ekteskap, både mentalt og fysisk sett. Nærhet har jeg ingen problemer med, i et (for meg) normalt nivå. Jeg elsker kos og klem, korte kyss, laaaaange hete kyss, vill, rå sex, forsiktig elskov, ligge i armkroken, en god klem i forbifarten eller ved komfyren. Men å omtrent holde hånden rundt i hele huset, ute på tur, i butikker, gater, i bilen, ja overalt, det blir for mye for meg. At han i absolutt hver sms omtaler meg med minst et ord som inbefatter deilig, elskling, og for ikke å snakke om MIN, ja det blir også for mye for meg. For ikke å snakke om når han blander familie og sex. Da blir det i hvert fall alt for mye. Eksempel; Mine barn og foreldre hilser, og jeg skal knulle deg i hele natt. Hallo....

[Gjest det sier stopp i meg]

Jeg tror dette er ganske vanlig når voksne og selvstendige mennesker møtes. Overgangen blir for brå og for stor.

Jeg anbefaler at du snakker med han på nytt om dette. Understrek også alt det fine og positive han og familien hans gjør mot deg, men si at det blir "for meget av det gode", og at du trenger tid. Også kjærlighet skal doseres i riktige doser. En skal ikke bli kvalt av det.

Lykke til :-)

Tusen takk for ditt svar, Nils Håvard Dahl. Det er godt at du "normaliserer" dette, at dette fakltisk er en nokså vanlig problemstilling for voksne kjærester. Tusen takk også for at du sier lykke til til meg. jeg føler jeg trenger det Du gir meg et kjempefint råd. Om måten å fortelle alt dette på.Men tingen er at jeg har sagt dette, på en så fin måte, utallige mange ganger.

Jeg blir imidlertid så sliten av dette. Enten fordi jeg tenker mye på det, eller rett og slett fordi jeg faktisk blir "spist opp". Jeg har sagt det så mange ganger til ham. Og tør å påstå at jeg KAN være ganske tydelig av meg. Jeg gikk til det skritt å bare være sammen i helger osv, fordi jeg var helt utkjørt. Dette fungerte fint for meg, så lenge jeg greide å overhøre hans sutring. For meg var dette et være eller ikke være, hva forholdet angår.

Det skled ut, fordi han bruker sin svakhet(?) for å overbevise meg om at vi trenger å være masse sammen. Uff, kjenner jeg er trøtt no, og er på vei til å dette litt ut av sammenhengen Klokken nærmer seg 2, jeg tenker forhåpentligvis noe klarere i morgen Jeg villle så gjerne ha diskutert dette med deg, for du har så reflekterte svar. Jeg ønsker å vite om min PSTD kan ha noen betydning på hvor lite jeg tåler av slikt "psykisk stress". Tror du jeg har et snev av det fremdeles? Eller er det pga min "fengslende" fortid? Eller er han rett og slett FOR generøs mht å øse ut kjærlighet og ønske om å være sammen? Jeg håper du har tid til å lese igjennom mine svar til de flotte menneskene som har giddet å bruke sin tid på å svare meg - og dra en liten konklusjon..?? )

Tusen hjertelig takk om du vil svare meg igjen.

Og du beskriver det så fint, at kjærligheten må porsjoneres ut i passelige doser, slik at en ikke blir kvalt. Hva da, når en ikke blir hørt? Og hva når terskelen min for å bli "kvalt", sannsynligvis er mye lavere nå, enn da vi var "ferske" kjærester? Altså - jeg tror jeg er på vei dithen, at jeg knapt nok tåler et spørsmål om felles aktivitet/ overnattinger/ fellesskap i det hele tatt, før jeg blir smågal - evt skikkelig ute og kjøre. Er toget gått? Har han "kvalt" kjærligheten min til ham? På én måte er jeg redd for å miste ham, men på den annen side ønsker jeg å avslutte forholdet med ham. Forvirret, ja. Totalt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tusen takk for ditt svar, Nils Håvard Dahl. Det er godt at du "normaliserer" dette, at dette fakltisk er en nokså vanlig problemstilling for voksne kjærester. Tusen takk også for at du sier lykke til til meg. jeg føler jeg trenger det Du gir meg et kjempefint råd. Om måten å fortelle alt dette på.Men tingen er at jeg har sagt dette, på en så fin måte, utallige mange ganger.

Jeg blir imidlertid så sliten av dette. Enten fordi jeg tenker mye på det, eller rett og slett fordi jeg faktisk blir "spist opp". Jeg har sagt det så mange ganger til ham. Og tør å påstå at jeg KAN være ganske tydelig av meg. Jeg gikk til det skritt å bare være sammen i helger osv, fordi jeg var helt utkjørt. Dette fungerte fint for meg, så lenge jeg greide å overhøre hans sutring. For meg var dette et være eller ikke være, hva forholdet angår.

Det skled ut, fordi han bruker sin svakhet(?) for å overbevise meg om at vi trenger å være masse sammen. Uff, kjenner jeg er trøtt no, og er på vei til å dette litt ut av sammenhengen Klokken nærmer seg 2, jeg tenker forhåpentligvis noe klarere i morgen Jeg villle så gjerne ha diskutert dette med deg, for du har så reflekterte svar. Jeg ønsker å vite om min PSTD kan ha noen betydning på hvor lite jeg tåler av slikt "psykisk stress". Tror du jeg har et snev av det fremdeles? Eller er det pga min "fengslende" fortid? Eller er han rett og slett FOR generøs mht å øse ut kjærlighet og ønske om å være sammen? Jeg håper du har tid til å lese igjennom mine svar til de flotte menneskene som har giddet å bruke sin tid på å svare meg - og dra en liten konklusjon..?? )

Tusen hjertelig takk om du vil svare meg igjen.

Og du beskriver det så fint, at kjærligheten må porsjoneres ut i passelige doser, slik at en ikke blir kvalt. Hva da, når en ikke blir hørt? Og hva når terskelen min for å bli "kvalt", sannsynligvis er mye lavere nå, enn da vi var "ferske" kjærester? Altså - jeg tror jeg er på vei dithen, at jeg knapt nok tåler et spørsmål om felles aktivitet/ overnattinger/ fellesskap i det hele tatt, før jeg blir smågal - evt skikkelig ute og kjøre. Er toget gått? Har han "kvalt" kjærligheten min til ham? På én måte er jeg redd for å miste ham, men på den annen side ønsker jeg å avslutte forholdet med ham. Forvirret, ja. Totalt.

Ligger ikke mye av svaret her: "han bruker sin svakhet(?) for å overbevise meg om at vi trenger å være masse sammen."?

Han kan si noe om hva HAN trenger. Du vet hva DU trenger. Han må ikke få definere hva du trenger. ("På seg selv kjenner en ingen annen")

Synes ikke det er så interessant med din PTSD. Det kan muligens forklare noe av _hvorfor_ du kjenner det slik. Årsaken er dog underordnet. Hovedpoenget er at du må ta hensyn til dine ønsker og behov uansett hva grunnen er.

Du må vel konkretisere enda tydeliger hvor mye du ønsker og ikke ønsker.

Det er også noe med fordelingen av tid. Bør det være litt mer du og han og litt mindre du og hele familien hans?

[Gjest mener jeg]

Så kjekt å få svar (dog ikke til meg) fra en mann som er slik jeg beskriver. Godt å se saken fra den siden også. Jeg tror du har mye rett i at jeg fremdeles sliter med PSTD. Det er også grunnen til at jeg poster innlegget mitt her, og ikke under "samliv". Min eks var svært dominant, men på en brutal og farlig måte. Mulig det er grunnen til at jeg ikke takler at min kjæreste er dominant. Selv om han stadig er "vennlig".

Kanskje jeg også reagerer på at han kan si f.eks "jeg gjør det fordi jeg vil glede deg", mens det han egentlig mener er "jeg gjør det fordi det er best for meg praktisk, økonomisk, eller på en eller annen måte". Han har en egoistisk måte å være på, men tildekker det med å tilegne det noe positivt for meg. For å forklare det nærmere; Det er fint om du passer mine barn, betaler dette, inviterer mine foreldre, hjelper meg med dette, for da har du det bedre, du kan helt sikkert lære noe av det, etc,etc. En litt nedlatende måte, sagt med et smil og en vennlig tone. "Arresterer" jeg han der og da, blir han veldig tydelig på at JEG misforstod, da det eneste som betyr noe for han, er at jeg har det bra.

Ja, jeg er takknemlig for denne mannen. For hans omsorg og kos. For hans tross alt trygge væremåte. Ja, det er vanskelig for meg å ta opp alt dette. Jeg er redd for å såre han. Ikke fordi jeg er _redd_ han. Men fordi jeg er glad i han, og ikke ønsker å bøye et hårstrå på hans vakre hode.

Jeg skal tenke på ditt råd, å fortelle han (fordype) at jeg fremdeles sliter med ting og tang. Dette vet han fra før, da jeg mang en gang har fortalt hvor innesperret jeg var i mitt ekteskap, både mentalt og fysisk sett. Nærhet har jeg ingen problemer med, i et (for meg) normalt nivå. Jeg elsker kos og klem, korte kyss, laaaaange hete kyss, vill, rå sex, forsiktig elskov, ligge i armkroken, en god klem i forbifarten eller ved komfyren. Men å omtrent holde hånden rundt i hele huset, ute på tur, i butikker, gater, i bilen, ja overalt, det blir for mye for meg. At han i absolutt hver sms omtaler meg med minst et ord som inbefatter deilig, elskling, og for ikke å snakke om MIN, ja det blir også for mye for meg. For ikke å snakke om når han blander familie og sex. Da blir det i hvert fall alt for mye. Eksempel; Mine barn og foreldre hilser, og jeg skal knulle deg i hele natt. Hallo....

Disse innleggene har vært interessante. Jeg har som deg en gammel ptsd-diagnose. Det betyr at jeg ikke er særlig plaget av det i hverdagen, men jeg kjenner meg igjen i deg. Jeg har også hatt tidligere traumatiske forhold med dominerende menn. Så har jeg en mor som brukte de mekanismene du beskriver, og egentlig gjorde min eks det også.

Nå sitter jeg på gjerdet og er single, men tenker mye på hvordan det blir med et nytt forhold en dag når det kommer i min vei.

Jeg hadde ikke orket det du beskriver. Sorry altså, men nei. Min mor gjorde meg alltid sjakk-matt. Man må bare være takknemlig, for alt er i beste mening. Resultatet er umyndiggjørelse. Jeg sier ikke at det er svart hvitt, men jeg tror at slike som oss, som har stor oppholdelsesdrift tross tidligere belastninger, har et ekstra varsko i oss mot å bli umyndiggjort. Vi har kjempet en hard kamp for frigjørelse fra traumer og dominans. Vi vil ikke tilbake, selv om det er mange former dette kan opptre i. Jeg tviler ikke på at din nye mann er glad i deg, men da burde han vært opptatt av hva du trenger. Ikke hva han mener du trenger. Kjærlighet med respekt er hva du trenger antar jeg. Ikke bøttevis med kjærlighet uten nok respekt.

Din samboer kunne kanskje fått "Kjærlighetens fem språk" som attåtgave til jul..

[Gjest gummiball]

Takk for ditt svar. Jeg har i grunnen ikke tenkt at det kan være hos ham "feilen" ligger. Dvs, tanken har selvsagt streifet meg, men jeg har vel føyd den bort, i rekken av min dårlige samvittighet over å ikke strekke til som kjæreste for denne kjekke mannen.

Forøvrig stemmer det jeg beskriver. Det er hele tiden om å gjøre å være mest mulig sammensveiset, gjøre alt sammen, kose og klemme og si deilige ord til hverandre. Jeg hadde et utmerket liv før jeg traff ham. Godt, trygt og travelt. Det eneste jeg manglet var en kjæreste. Men selv om savnet i perioder var der, gikk jeg ikke aktivt inn for å finne noen, han fant meg. Og målrettet jaktet han på sitt "bytte".

Jeg har knapt ringt han noensinne, da han ringer flere ganger daglig. Han spør om de kan komme. Han spør om vi kan gjøre ditt og datt sammen. Han lager planene. Joda, han SPØR, men forventer alltid et strålende JA! Ikke i hans villeste fantasi svever det han at han overdriver.

Jeg har fremdeles et utmerket liv. Men jeg har aldri lenger tid til å ringe/besøke mine foreldre/søsken/venner, aldri tid til NOE, da han alltid har planene klare for meg. Hver dag. Forresten ikke planer, men spørsmål om. Med en ettertrykkelig forventning om at jeg/vi selvsagt sier ja. Det var nå bare et spørsmål.., sier han lavmælt dersom jeg sier jeg ikke vil.

Jeg blir gal. Jeg har holdt på å ende forholdet flere ganger, men han får liksom overbevist meg at dette skal vi klare sammen. Hjelp..

''Jeg har fremdeles et utmerket liv. Men jeg har aldri lenger tid til å ringe/besøke mine foreldre/søsken/venner, aldri tid til NOE, da han alltid har planene klare for meg. Hver dag. Forresten ikke planer, men spørsmål om. Med en ettertrykkelig forventning om at jeg/vi selvsagt sier ja. Det var nå bare et spørsmål.., sier han lavmælt dersom jeg sier jeg ikke vil.

Jeg blir gal. Jeg har holdt på å ende forholdet flere ganger, men han får liksom overbevist meg at dette skal vi klare sammen. Hjelp..''

Når jeg leser dette tenker jeg at dere ikke er riktige for hverandre. Ikke bare kveler han deg, han umyndiggjør deg. Om han vil at "dette skal dere klare sammen" bør han begynne å ta inn over seg at det ikke bare er han som er i dette forholdet. Du har jo ikke engang tid til å ringe dine egne foreldre! I tillegg skal du sitte å føle deg taknemlig fordi -andre- syns du har fått denne fantastiske mannen. Mitt råd er å gjøre det slutt. Du har funnet en god mann, men er han god nok for deg? Det finnes veldig mange andre flotte menn der ute, så jeg syns ikke du skal tviholde på denne ene, - som heller ikke virker å være riktig mann for deg.

[Gjest Elextra]

Takk for ditt svar. Jeg har i grunnen ikke tenkt at det kan være hos ham "feilen" ligger. Dvs, tanken har selvsagt streifet meg, men jeg har vel føyd den bort, i rekken av min dårlige samvittighet over å ikke strekke til som kjæreste for denne kjekke mannen.

Forøvrig stemmer det jeg beskriver. Det er hele tiden om å gjøre å være mest mulig sammensveiset, gjøre alt sammen, kose og klemme og si deilige ord til hverandre. Jeg hadde et utmerket liv før jeg traff ham. Godt, trygt og travelt. Det eneste jeg manglet var en kjæreste. Men selv om savnet i perioder var der, gikk jeg ikke aktivt inn for å finne noen, han fant meg. Og målrettet jaktet han på sitt "bytte".

Jeg har knapt ringt han noensinne, da han ringer flere ganger daglig. Han spør om de kan komme. Han spør om vi kan gjøre ditt og datt sammen. Han lager planene. Joda, han SPØR, men forventer alltid et strålende JA! Ikke i hans villeste fantasi svever det han at han overdriver.

Jeg har fremdeles et utmerket liv. Men jeg har aldri lenger tid til å ringe/besøke mine foreldre/søsken/venner, aldri tid til NOE, da han alltid har planene klare for meg. Hver dag. Forresten ikke planer, men spørsmål om. Med en ettertrykkelig forventning om at jeg/vi selvsagt sier ja. Det var nå bare et spørsmål.., sier han lavmælt dersom jeg sier jeg ikke vil.

Jeg blir gal. Jeg har holdt på å ende forholdet flere ganger, men han får liksom overbevist meg at dette skal vi klare sammen. Hjelp..

''Men jeg har aldri lenger tid til å ringe/besøke mine foreldre/søsken/venner, aldri tid til NOE, da han alltid har planene klare for meg. Hver dag.''

Dette høres ikke ut som et sunt forhold!