Døden- det store vanskelig mysteriet

[orpah]

En hører ofte klisjen om at mennesker dør fredelig og ting er så rolig.

Jeg så min mor . Ansiktet hennes var forvridd og blått. Hun hadde en grimase i munnen. Samt øyne som lyste av frykt. De var åpne og så skrekkelig ut. Det så ut som min elskede mamma var livredd og hadde det vondt. Sånn døde hun.

Tenk om dødsøyeblikket hennes var sånt. Huff. Jævlig å tenke på. Tenk om hennes ansikt som lyste ut ren frykt og smerte var det siste øyeblikket mamma hadde. Jeg synes det er så grusomt å tenke på. Skulle ønske jeg var der og kunne holde henne i hånden og si at ting gikk bra. Nå døde hun så brått så den muligheten fikk jeg ikke. Men når jeg så henne var det som i skrekkfilmene . Livredd og engstelig blikk og kropp. Selv om den var blå.

Jeg vet jeg roter og burde ikke tenke på dette. Bare det at mamma sine siste sekuinder på denne jorda skulle være så vonde. Det er helt grusomt å tenke på. Er nok julen også som

gjør det så forferdelig.

Jeg lovte i talen til mamma at jeg skulle ta kjærligheten hun ga meg videre og leve.Og det gjør jeg. Men så får jeg mine kræsjer dessverre

[Gjest bare en leser i natten]

Det var en nydelig fin lovnad.

Fælt at hun så redd ut. Det hadde virkelig "gnagd" meg også. Jeg mener overhodet ikke å være ufølsom her, men jeg tror du må ta et oppgjør med deg selv, slik at du ikke blir gående og tenke ekstremt på akkurat dette, lide deg igjennom dette. Din mor ønsket nok at du skulle huske henne slik hun ewgentlig var. At dødsøyeblikket hennes var vondt og skremmende, ER vondt og skremmende å tenke på.

Jeg tror du må prøve å akseptere at det skjedde på den måten. Ingen enkel oppgave. Men det er lov å søke hjelp.Samtaleterapi kan være svært hjelpsomt. TFT, tankefeltterapi, kan hjelpe deg til å mildne den vonde sorgen rundt akkurat dette.

Føler dypt meg deg, både i tapet av din mor, og dette ekstra vonde. Ønsker deg lykke til med bearbeidelsen, og livet ditt.

[frosken]

'' Bare det at mamma sine siste sekuinder på denne jorda skulle være så vonde.''

Jeg tenker at noen sekunder at et helt liv kanskje ikke har så stor betydning. Mange dør i smerter, og selv om vi gjerne ville at så ikke skjer, så er det vel ingen grunn til å forvente at akkurat døden skal være smertefri.

[FGT]

Vet ikke hva din kjære mor døde av, men det hun så slik ut, må du ikke forbinde med en slik død du beskriver.

[hidi, the scorpion]

Vet ikke hva din kjære mor døde av, men det hun så slik ut, må du ikke forbinde med en slik død du beskriver.

''men det hun så slik ut, må du ikke forbinde med en slik død du beskriver.''

Og hva i himmelens navn mener du?

[Rith]

Trist å høre om opplevelsen din, og ser du er opptatt av hennes siste tid på denne jorden.

Se for deg en redsel du har, et øyeblikk. Når det går over, får du ro. Akkurat slik var/er det for din mor også, hun har fred og ro nå, det varte i kort tid.

[Glenn09]

Det høres forferdelig ut det du skriver....

Føler med deg...

Jeg på min side har to historier som jeg bærer med meg.

Det er historien til to av vennene mine, den ene død nå dessverre.

Begge disse forsøkte å ta livet sitt og begge var erklært klinisk døde. Han ene så to veier han kunne velge å ta, den ene var en kronglete mørk sti og den andre var en lys og fin vei.

Han valgte aldri enkle løsninger så han valgte den mørke kronglete stien og våknet opp igjen av at ambulansepersonalet hadde fått liv i ham igjen.

Han andre opplevde å se familiemedlemmer og fikk beskjed om at det ikke var hans tid.

Han ene er ikke av typen som lyver om ting, så han stoler jeg 100 % på.

Et skremt ansikt kan være skremselen om det ukjente eller at man kjenner noe unormalt skjer med kroppen.

[rose23]

Døde mennesker stivner, kroppen får kramper og spasmer, væsker forlater kroppen... Slik du så moren din trenger ikke bety at det var slik hun så ut da hun døde....

[Gjest en nordfra]

Det er jo ofte at man lukker igjen øynene på døde, og binder opp haken. Når kroppen slipper alt blir vel munnen åpen.

Jeg tenker også at om din mor faktisk var redd eller forsøkte å puste etter at hjertet stoppet så betyr ikke det at det har vart så lenge, og kan kanskje være naturlig. Min bestefar kastet seg frem og tilbake, og sovnet ikke rolig inn. Min bestemor trykte på alarmknappen før hun døde alene. Det er sikkert litt skremmende å dø alene, de sekundene det står på, men det er jo kanskje bare noen sekunder. Min bestemor pleide å si at noe er det å komme inn i livet og noe er det å gå ut av livet. Alene må vi møte det uansett hvor mange som er rundt, og naturlig er det.

Håper du klarer å forsone deg med at det ble sånn som det ble.

Klem fra meg.

[Gjest niais]

Hei,

Jeg kondolerer med din kjære mor.

Jeg har nylig vært midt oppe i det selv, hvor jeg var tilstede i vedkommedes siste timer. Det var svært sterke og vonde timer fordi det så ut som h*n hadde det forferdelig vondt og kjempet.

Noen dager senere så jeg vedkommede i kisten. Det hele satte meg veldig ut et par dager. Kanskje hadde vi en lignende reaksjon?

Jeg søkte informasjon om temaet "døden" på nettet - hva som skjer før, under og etter. Jeg fant en bra artikkel, som jeg vil anbefale deg å lese. Kanskje vil det bli lettere for deg når du forstår mer av hva som skjedde med din kjære mor, og at hennes siste time® kanskje ikke var slik du forestiller deg?

Håper dette kan være til noe hjelp for deg.

http://nhi.no/sykdommer/kreft/den-siste-tiden-hjemme/livets-siste-timer-18702.html