NHD - Arvelighet - mani

[Gjest vanskelig å snakke om]

Hvor stor sjanse er det for at et barn arver sykdommen mani etter sin far? Når far utviklet sykdommen i 50-60 års alderen og ble behandlet for denne (til og fra, både gjennom akutte innleggelser, men også via medikamenter og noe terapi) resten av sitt liv - er det stor sjanse for at dette også vil dukke opp hos sønnen?

Dersom sønnen har hatt panikkangst, har det noen sammenheng med å være disponert for mani eller bipolaritet?

[Gjest imzedimze]

25% sjanse.

[Gjest vanskelig å snakke om]

25% sjanse.

Har du noen link til hvor jeg kan lese om dette? Er arveligheten forsterket pga panikkangsten, vet du noe om det?

[Gjest imzedimze]

Har du noen link til hvor jeg kan lese om dette? Er arveligheten forsterket pga panikkangsten, vet du noe om det?

orker ikke lete frem link akkurat nå nei.

arvelighet forelder-barn ved bipolar 1 er på 25%, og har ingenting med panikkangsten og gjøre.

[Gjest vanskelig å snakke om]

orker ikke lete frem link akkurat nå nei.

arvelighet forelder-barn ved bipolar 1 er på 25%, og har ingenting med panikkangsten og gjøre.

OK - takk for svar.

Og det er ingenting en kan gjøre for å forebygge dette dersom en er uheldig å være blant de 25%?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

25% sjanse.

Sannsynligvis litt lavere - rundt 20% pga sen debut hos far.

Ikke mer eller mindre sannsynlig grunnet panikklidelse.

Ingen primærforebygging er mulig. Det at en er obs og setter inn behandling meget tidlig ved evt sykdom er god behandling og bedrer prognosen i vesentlig grad.

[Gjest vanskelig å snakke om]

Sannsynligvis litt lavere - rundt 20% pga sen debut hos far.

Ikke mer eller mindre sannsynlig grunnet panikklidelse.

Ingen primærforebygging er mulig. Det at en er obs og setter inn behandling meget tidlig ved evt sykdom er god behandling og bedrer prognosen i vesentlig grad.

Takk for svar.

Da er jo sjansen størst for han ikke kommer til å arve sin fars sykdom. Og det er jo fint. Vi lærte jo mye om hvordan hans far sykdomsperioder utartet seg gjennom de 15 siste årene han levde, fra bare små forandringer med høy stemme, litt aggresjon de første ukene - til kraftig aggresjon, vanvittige historier, enormt aktivitetsnivå, "sette seg selv i sentrum" i folkemenger, og stort pengeforbruk - så dersom han skulle være så uheldig å få sykdommen, så tror jeg nok vi skal kjenne den igjen (hvis det er noenlunde likt da).

Og så blir vel arveligheten tilsvarende redusert til hans barn igjen, ikke sant, når det ikke er noe psykiatriske sykdommer på mors side?

Uff, det er mye en kan bekymre seg for!

[Gjest imzedimze]

Takk for svar.

Da er jo sjansen størst for han ikke kommer til å arve sin fars sykdom. Og det er jo fint. Vi lærte jo mye om hvordan hans far sykdomsperioder utartet seg gjennom de 15 siste årene han levde, fra bare små forandringer med høy stemme, litt aggresjon de første ukene - til kraftig aggresjon, vanvittige historier, enormt aktivitetsnivå, "sette seg selv i sentrum" i folkemenger, og stort pengeforbruk - så dersom han skulle være så uheldig å få sykdommen, så tror jeg nok vi skal kjenne den igjen (hvis det er noenlunde likt da).

Og så blir vel arveligheten tilsvarende redusert til hans barn igjen, ikke sant, når det ikke er noe psykiatriske sykdommer på mors side?

Uff, det er mye en kan bekymre seg for!

Man kan jo ha et vidunerlig og godt liv fordi om man har bipolar lidelse da. Da er da ikke ndvendigvis noen stor tragedie...

Behandling virker ganske godt på de fleste, tror jeg...

Er glad jeg er bipolar jeg:)