Til NHD, ang: Barne og ungdomspsykiatrien

[Gjest Palettcikliden]

Jeg har en sønn på 14 år som hele livet har vært uoppmerksom, impulsiv og har varierende konsentrasjonsvansker. Periodisk er han deprimert og i høst ble det så ille at det gikk hardt ut over skolearbeidet. Han er svært skoleflink, har ingen problematferd og er både snill og grei.

Fastlegen som har henvist han til bup har sett han svært fortvilet og lei seg og han har fått raskt time hos bup (2 ganger på 4 år pga depresjon).

På bup blir vi møtt av behandlere som er spesialpedagoger med diverse videreutdanninger, og vi som foreldre føler ikke at dette er særlig tillitsvekkende.

Er det slik NHD at det er den hjelpen han skal få, er det nok? Jeg savner psykolog eller psykiater. Er det noe annet vi kan gjøre for å hjelpe gutten? Han er imidlertid ikke deprimert nå, men har jo hele tiden de andre problemene, og depresjonen har kommet jevnlig siden han var 7-8 år.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er dessverre slik det er. Det er langt fra bra nok. Barn med psykisk sykdom skal selvsagt utredes og behandles av barnepsykiatere og/eller psykologspesialister. Dessverre tar det nok 15-20 år før en er der - om det noen gang vil skje.

I påvente av dette kan de mest ressurssterke foreldrene prøve å finne privatpraktiserende spesialister til sine barn. Dessverre er det meget få også av disse.

[Gjest Palettcikliden]

Det er dessverre slik det er. Det er langt fra bra nok. Barn med psykisk sykdom skal selvsagt utredes og behandles av barnepsykiatere og/eller psykologspesialister. Dessverre tar det nok 15-20 år før en er der - om det noen gang vil skje.

I påvente av dette kan de mest ressurssterke foreldrene prøve å finne privatpraktiserende spesialister til sine barn. Dessverre er det meget få også av disse.

Takk for raskt svar! Jeg har ikke tenkt på at vi faktisk kan bruke privatpraktiserende, men det skal jeg ta tak i på nyåret :-)

[Gjest efexora]

Takk for raskt svar! Jeg har ikke tenkt på at vi faktisk kan bruke privatpraktiserende, men det skal jeg ta tak i på nyåret :-)

Du bør søke opp de psykologene/psykiaterene som jobber på BUP og se om de også har en privat avtale.

[Gjest Nerda]

Takk for raskt svar! Jeg har ikke tenkt på at vi faktisk kan bruke privatpraktiserende, men det skal jeg ta tak i på nyåret :-)

Privatpraktiserende er et godt forsøk og jeg ønsker ikke demotivere deg. Men dessverre er det også her en realitet at det er svært lqange ventetider. Om du er villig til å betale mer enn vanlig egenandel - stiller du nok litt lettere. Jeg vet ikke om det er noe særlig baren/ungdomspsykiatere privat, men en psykiater er alltid bedre enn ingen psykiater!

Jeg blir ellers ganske forbanna over systemet nå fordi oppgaver som etter manges mening er psykologoppgaver, ikke noe for sosionomer, spsialpedagoger, ergoterapeuter etc. Jeg har familie som jobber i BUP, men hn er sosionom. Skal love jeg har hørt mye frustrasjon fra den kanten fordi de pådyttes oppgaver de ikke føler seg kompetente til. At det er slik er fortvilende både for dere som faktisk har reelle problemer og de som faktisk er fornuftige nok til å tenke at de ikke har rett kompetanse til psykiatriske problemer. Det er vel dessverre et resultat av at psykiatere og psykologer ikke vokser på trær, og i tilleg kreves det at de har en spesiell interesse for å jobbe med barn og ungdom.

Nei, dette var bare et hjertesukk. Jeg ser to alternativer. 1. Purre som fy på BUP, få evt fastlegen med på laget - forlang å få komme til kompetente folk snarest. 2. Finn en privatparaktiserende psykiater.

[Gjest hatt positiv erfaring]

Den BUP jeg har vært i kontakt med (i forbindelse med jobben min) hadde både barnepsykologer og barnepsykiatere i tillegg til spesial pedagoger av ulikt slag.

I tillegg var det flere ulike steder som kun tok seg av psykiatri/psykologi i forhold til barn. Og da ble barna henvist dit de sognet om de trengte mer omfattende behandling en BUP var i stand til.

Ble overrasket over å lese hvor dårlig tilbudet er - jeg bor/jobber vel på riktig kant av landet.

Synes det er helt horribelt at barn og ungdom nedprioriteres slik. Samfunnet sparer penger på kort sikt, men det blir nok dyrere på lang sikt. Jo tidligere man kan iverksette tiltak og gi adekvat hjelp jo lettere er det. Om barna bare stues unna uten ordentlig behandling er jo sjansen stor for at de havner i voksenpsykiatrien, som kanskje kunne vært unngått om de hadde fått rikitg hjelp i rett tid.