barn og psykiatri

[Gjest tidvis bekymret mor]

Vi har ei adoptert datter på 8 år som jeg er usikker på om burde hatt hjelp. Jenta vår klarer seg fint på skolen og oppfattes der som snill, blid, omsorgsfull og kanskje litt sjenert. Hun har flere venner og en tilsynelatende trygg sosial standing. Hjemme er hun periodevis svært vanskelig og utfordrende. Humøret hennes er svært ustabilt, og hun kan svinge fra blid og fornøyd til rasende sint i løpet av et halvt minutt. Hun har svært lav frustrasjonsterskel, og som oftest er det bagateller som utløser sinnet. Like plutselig som episodene oppstår snur hun helt, og ber pent om unnskyldning og kommer med inngående forklaringer og tolkninger av hvorfor episoden oppsto. En vanlig dag består gjerne av 3-4-5 episoder med vekselvis fysiske og muntlige angrep på oss voksne, deretter en veldig tristhet og sårhet. Hun ønsker ikke trøst fra oss før hun har roet seg ned, som hun selv sier. Hun opplever selv de stadige konfliktene som et problem, og vi voksne sitter igjen, misfornøyde med oss selv og vår evne som oppdragere. Når kvalifiserer dette til profesjonell hjelp?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes dette allerede kvalifiserer for profesjonell hjelp. Her er det en emosjonelt ustabil i emning.