suicidal?

[Gjest Anonym bruker]

Jeg er en gammel dame, født i 64! Har hatt mange store utfordringer i livet! Min første mann var alkoholiker! Har en gutt på 21 år med han, som nå klarer seg selv, faren døde nå i februar! Jeg er nå under ny seperasjon! Har tre nydelige jenter, 17, 10 og 6 år, med samme mann! Hun på 10 har asberges syndrom + tvangstanker. Hun på 17, har nå fått diagnose ADD + dyskalkuli: Har forbindelse med Bup. Den minste skal nå utredes for ADD. Hun med asbergers har ikke fått den hjelpen hun trenger, vi stanger litt mot veggen, men skal nå ha et møte igjen, dere både lege og ppt er innkaldt. Dette er over en 3 års periode. Jeg har selv valgt seperasjon, da det ikke er kommunikasjon, mellom meg og han. Har en liten misstanke at far også har asbergers? Jeg sliter nå både med selvtillit, urolig for økonomi! ingenting blir ordnet, hverken bidrag eller diverse. Er utdannet både helsesekretær og hjelpepleier! Har nå fast stilling som miljøterapeut! Hadde tarmkreft i fjor, med spredning til lymfeknuter. Gikk på cellegift fra mai-november. Har selv søkt nå psykolog pga at i perioder har jeg spiseforrstyrrelser!Har vært til psykolog for 10 år siden for det, men det var ikke mye hjelp å få! Og jeg misstet mange venner! Jeg er perfeksjonist, der jeg klarer det meste selv. Passer alltid på at barna har det bra! Hun eldste føler at hun har det bedre nå! Hva gjør jeg, har legeerklæring på å ikke jobbe mere enn 50%. Men det er ingen støtte å få! Har nå søkt advokat! Men jeg føler sånn, med alle disse problemene, masse møter , papirer, om jeg egentlig ikke klarer dette, eller er god nok mor! Så slår tanken min ofte, hva gjør jeg nå? Selfølgelig vil jeg leve for barna, men det kan også være at de har det bedre uten! De klarte seg når jeg var syk! Jeg er så deprimet innimellom, og grubler! Men selfølgelig, jeg tar ikke livet av meg enda, men tankene er der : )))) Er nå nede i 45 kg, syntes du jeg skal be om ny sykem. da alt stopper, det er misstanke om brokk i mellomgulvet, snakk om CT. Jeg sover så lite, det er så mye og tenke på, pluss alle møter, jeg er så redd for å "klikke" en vakker dag!

[Gjest Skjønner deg jeg]

Kjære deg da jenta mi, for det første, du er da slettes ikke gammel. Du føler det nok sånn, men ikke se på deg selv slik. Og ikke omtal deg selv slik. Du skal ha mange gode år foran deg.

Det du skriver høres ikke bra ut i det hele tatt, jeg synes veldig synd om deg.

Som du er inne på, du bør få en total sykemelding en god periode så du får sanket litt energi igjen. Samme hvordan dette fungerer med jobben din eller ei, prøv å koble ut det. Det er du som er viktigst nå.

Bra du har satt saker hos advokaten. Som enslig forsørger så har du vel så godt som gratis advokat i allefall til samværssaker og bidragssaker?

Du må pushe på legen din så du blir satt på venteliste til psykolog. Du kan trenge en god del hjelp til å lette opp litt og få pratet om sykdommene til barna, din egen, livssituasjoner, tanker og følelser.

Går du på antidepressiva? Hvis ikke så diskuter deg frem til et slag hos legen din og begynn med det. Det kan lette opp litt for deg i påvente av annen hjelp.

En runde hos fysioterapaut? (be legen om rekvisisjon til det) Der kan du be om masasje og hjelp til litt trening som gjør deg litt mer sosial plus at du kan føle at kroppen kommer litt i gang igjen.

Forum og slike steder hvor du kan søke opp andre mennesker i samme situasjoner. Som f.eks. dele problemstillinger ol rundt dette med dine døtres sykdommer. Det kan gi deg annen vinkling på en del situasjoner som igjen kan gjøre at de blir enklere å forstå / håndtere for deg?

Samme med deg selv. I tillegg til det så kanskje du burde vurdere en eller annen hobby (skjønner at det kan være vanskelig å kommme i gang med slik du føler nå men det kunne nok vært veldig positivt for deg.) Hvis du har noe å se frem til og glede deg til /over en gang i uka f.eks. så kan det lette hele dagene litt for deg.

Du må prøve å mane frem de krefter du har og kreve hjelp til det du trenger hjelp til. Står du fast et sted så angrip fra en annen vinkel. Så som hvis legen ikke er samarbeidsvillig så gå til en annen lege. Du bør bli tatt på alvor og du bør få hjelp til både døtrene dine, deg selv og livssituasjonen din.

Men lett er det aldri å få kommet seg frem her i denne verden så du må sortere og planlegge og jobbe taktisk, rolig og sterkt.

Har du gode venninder du kan ta opp kontakten litt igjen med? Kan du være litt flinkere til å være sosial og få hjelp og støtte fra venner? Vi trenger andre i blant, om ikke annet så for å føle oss litt levende, få høre litt andre synspunkter og få annen spirit utenfra. Og det gjør oss godt å føle oss verdsatt og levende.

Og du, de aller fleste klarer seg uten oss. Men bla barna dine er veldig, veldig glade i deg og vil savne deg forferdelig om noe skulle skje deg. Det er jeg helt sikker på. Så gå for all del aldri rundt og tenkt at verden er like grei uten deg. Den er ikke det skjønner du.

Klem

[Gjest Natna]

Må bare si at jeg føler med deg,og de aller beste ønsker for deg. Lykke til!

[rose23]

Klart du skal fortsette å leve, både for deg selv og ikke minst for dine barn. De vil IKKE få det bedre uten deg. Kjenner en dame som også har det ganske likt deg, og som jeg sier til hun - stol på deg selv i første omgang. Bedre dager vil komme :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes du har en naturlig utmattelse som følge av alt for store oppgaver. De aller fleste ville reagert som deg med slike belastninger.

Jeg synes du skal be om 80% sykemelding. Denn tiden som frigjøres skal du foruten å hvile bruke til å søke hjelp og avlastning.

[Gjest]

Jeg synes du har en naturlig utmattelse som følge av alt for store oppgaver. De aller fleste ville reagert som deg med slike belastninger.

Jeg synes du skal be om 80% sykemelding. Denn tiden som frigjøres skal du foruten å hvile bruke til å søke hjelp og avlastning.

Jeg er glad for å få svar! Jeg kommer ikke til å ta livet av meg! Har noen flotte barn og vil leve for de, men føler jeg trenger hjelp med depresjon og støtte for annet, men nå føles alt håpløst ut! og selvtillit er gått gradvis ned! Jeg skal nok opp igjen, men jeg er veldig sliten! Hvet at jeg ikke er dum, har mye kunnskap, men til tider er ikke det nok!

[Gjest]

Klart du skal fortsette å leve, både for deg selv og ikke minst for dine barn. De vil IKKE få det bedre uten deg. Kjenner en dame som også har det ganske likt deg, og som jeg sier til hun - stol på deg selv i første omgang. Bedre dager vil komme :-)

Takk skal du ha, jeg er ikke galen, føler bare at alt hoper seg opp! Klarer nok og komme meg opp igjen : ))) Trenger nok litt tid! Har noen fantastiske barn som jeg er veldig glad i : )) Men skjønner nå at når fortvilelse tar overhånd kan vi få tanker om å gjøre ting som ikke blir realitet : )

[Gjest]

Kjære deg da jenta mi, for det første, du er da slettes ikke gammel. Du føler det nok sånn, men ikke se på deg selv slik. Og ikke omtal deg selv slik. Du skal ha mange gode år foran deg.

Det du skriver høres ikke bra ut i det hele tatt, jeg synes veldig synd om deg.

Som du er inne på, du bør få en total sykemelding en god periode så du får sanket litt energi igjen. Samme hvordan dette fungerer med jobben din eller ei, prøv å koble ut det. Det er du som er viktigst nå.

Bra du har satt saker hos advokaten. Som enslig forsørger så har du vel så godt som gratis advokat i allefall til samværssaker og bidragssaker?

Du må pushe på legen din så du blir satt på venteliste til psykolog. Du kan trenge en god del hjelp til å lette opp litt og få pratet om sykdommene til barna, din egen, livssituasjoner, tanker og følelser.

Går du på antidepressiva? Hvis ikke så diskuter deg frem til et slag hos legen din og begynn med det. Det kan lette opp litt for deg i påvente av annen hjelp.

En runde hos fysioterapaut? (be legen om rekvisisjon til det) Der kan du be om masasje og hjelp til litt trening som gjør deg litt mer sosial plus at du kan føle at kroppen kommer litt i gang igjen.

Forum og slike steder hvor du kan søke opp andre mennesker i samme situasjoner. Som f.eks. dele problemstillinger ol rundt dette med dine døtres sykdommer. Det kan gi deg annen vinkling på en del situasjoner som igjen kan gjøre at de blir enklere å forstå / håndtere for deg?

Samme med deg selv. I tillegg til det så kanskje du burde vurdere en eller annen hobby (skjønner at det kan være vanskelig å kommme i gang med slik du føler nå men det kunne nok vært veldig positivt for deg.) Hvis du har noe å se frem til og glede deg til /over en gang i uka f.eks. så kan det lette hele dagene litt for deg.

Du må prøve å mane frem de krefter du har og kreve hjelp til det du trenger hjelp til. Står du fast et sted så angrip fra en annen vinkel. Så som hvis legen ikke er samarbeidsvillig så gå til en annen lege. Du bør bli tatt på alvor og du bør få hjelp til både døtrene dine, deg selv og livssituasjonen din.

Men lett er det aldri å få kommet seg frem her i denne verden så du må sortere og planlegge og jobbe taktisk, rolig og sterkt.

Har du gode venninder du kan ta opp kontakten litt igjen med? Kan du være litt flinkere til å være sosial og få hjelp og støtte fra venner? Vi trenger andre i blant, om ikke annet så for å føle oss litt levende, få høre litt andre synspunkter og få annen spirit utenfra. Og det gjør oss godt å føle oss verdsatt og levende.

Og du, de aller fleste klarer seg uten oss. Men bla barna dine er veldig, veldig glade i deg og vil savne deg forferdelig om noe skulle skje deg. Det er jeg helt sikker på. Så gå for all del aldri rundt og tenkt at verden er like grei uten deg. Den er ikke det skjønner du.

Klem

Jeg kommer nok ikke til å gjøre det alvorligt. Men nedturene, og

all papirarbeid tar snart knekken på meg. Har noen fantastiske jenter, som støtter meg fullt ut! Hadde det ikke vært for de, hvet jeg ikke! Skal få hjelp av psykolog! Men er ventetid! Legen forstår vel ikke alt, han er dansk : ))) Men kanskje jeg skulle prøvd antidepressiva,

hvet ikke om jeg tør! Jeg er ikke helt gal som det høres ut, er faktisk både jordnær og fornuftig! Har kunnskap, men hva hjelper det, når du mangler søvn og støtte? Ellers er jeg jo en perfeksjonist, som jeg også må roe ned : )))

[hidi, the scorpion]

Jeg kommer nok ikke til å gjøre det alvorligt. Men nedturene, og

all papirarbeid tar snart knekken på meg. Har noen fantastiske jenter, som støtter meg fullt ut! Hadde det ikke vært for de, hvet jeg ikke! Skal få hjelp av psykolog! Men er ventetid! Legen forstår vel ikke alt, han er dansk : ))) Men kanskje jeg skulle prøvd antidepressiva,

hvet ikke om jeg tør! Jeg er ikke helt gal som det høres ut, er faktisk både jordnær og fornuftig! Har kunnskap, men hva hjelper det, når du mangler søvn og støtte? Ellers er jeg jo en perfeksjonist, som jeg også må roe ned : )))

Du høres veldig fornuftig ut;)

Selvmord er _aldri_ løsning!

[Gjest Niccola]

Det er vanvittig hvordan noen får "alt" av utfordringer lesset ned over huet på seg..!

Det virker som du er en fantastisk sterk og flott person, men selv de sterke trenger støtte og hjelp iblant. Håper det ordner seg for deg.

[Gjest]

Klart du skal fortsette å leve, både for deg selv og ikke minst for dine barn. De vil IKKE få det bedre uten deg. Kjenner en dame som også har det ganske likt deg, og som jeg sier til hun - stol på deg selv i første omgang. Bedre dager vil komme :-)

Håper bedre dager vil komme! Jeg høres nok både galen og sprø ut, men når alt hoper seg opp, er det vanskeligt! Det er en vanskelig tid, er egentlig inteligent : ))) har mye å gi, men glemmer meg selv! Er utrolig glad i de flotte jentene mine, og jeg skal jobbe videre! Trenger nok selv litt hjelp nå både med selvtillit og til depressjon. Men det er jo ventetid : ))) Men det jeg trenger mest er støtte og venner, det får vi for lite av!