Jeg er redd!

[Gjest s1982]

Hei..eller god morgen.. Jeg sitter her nå , desperat og engstelig. Har ikke fått sovet noe serlig denne julen... For at du ska forstå litt mer om hva jeg tenker og føler , vil jeg fortelle litt om min bakgrunn... Jeg er en 27 år gammel mann som har hatt en fantastisk oppvekst som barn ..Mamma og pappa som elsket meg utrolig mye.. fikk en søster i en alder av 6.. ble nokså sjalu når jeg så forskjelsbehandlingen ... liksom alt de jorde feil med meg ..gjorde de rett med henne.. ikke misforstå, jeg elsker min søster og bærer ingen nag for det... men... hopp. Min ungdomsperiode besto av det vanlige .. drikke.. få kline og håpe på å få ha sex .. (selv om vi ikke viste hva det var på den tiden).. Vi drakk hver eneste helg og begynte å røyke marijuanna.. Det jeg prøver å si .. en ganske normal oppvekst... men jo eldre jeg ble jo mer var verden full av ting å utforske.. så når jeg i en alder av 22 bestemte meg å prøve extacy..gikk det helt topp !! dette falt jo utrolig i smak.. men etter et halvt år med eksprementering gikk jeg på en smell ... det var det de som hadde litt mer erfaring enn meg kalte "nedturen". Jeg sa: ok! nok for meg ... I ettertid har jeg kommet meg vekk fra den type miljø.. og falske venner ...fått tilbake mine ekte venner og begynt med håndballen igjen... Har kommet fra 3 div- til 2 div. og beveger oss sakte men sikkert mot 1 divisjon ... Jeg er plutselig en "sportsidiot" , som jeg så fint kalte det før. MEN.... Så begynner ting å skje.. Jeg har nå de siste 8 mnd gått å bygget på noe stort og ondt inni meg... Jeg har anst hele tiden... jeg har til og med fått senebetendelse i håndleddene for jeg ruller fingrene i håret mitt konstant... Jeg finner meg selv sitte å rulle meg i håret med et morderisk blikk i øyene..(hva min bedre halvdel kalte det) mens jeg faktisk sitter å sier helt utrolig negative ting om meg selv inni hodet.. jeg har marerritt hver natt jeg sovner dypt inn ... derfor blir det 1 gjerne 2 timer søvn hver natt... Dette spiser meg opp og går spesielt mye utover min kjæreste... noe jeg hater meg selv enda mer for.. Også er det verste... at jeg ... eh ... litt vanskelig å si for meg ..for jeg har alltid vert totalt mot selvmord.. Og jeg ville ikke kalle det direkte selvmordstanker .... men mer ... uff ... ka om eg bare ikkje hadde eksistert... at eg plutselig forsvant... ... Litt langt og litt mye men ver så snill å send meg ein mail om hva du syns jeg skal gjøre..og eventuelt ka medesiner som kan hjelpe.. For eg e jo og ein sta mann! Og det har tatt sinnsykt mye av meg å skrive dette til deg... MVH annonym

[Gjest Lykke til]

Huffda, det var leit å lese om. Jeg håper du får den hjelpen du trenger.

Noe som blir gjentatt ganske ofte her inne på psyk. forum er at "all hjelp starter hos fastlegen". Så bestill time hos legen din og fortell ham/henne hvordan du har det. Da får du nok hjelp til blant annet medisiner og/eller samtaler.

Men, kunne ikke dy meg med å kommentere dette:

''Min ungdomsperiode besto av det vanlige .. drikke.. få kline og håpe på å få ha sex .. (selv om vi ikke viste hva det var på den tiden).. Vi drakk hver eneste helg og begynte å røyke marijuanna.. Det jeg prøver å si .. en ganske normal oppvekst...''

For meg høres ikke dette ut som en "normal oppvekst" akkurat. Tipper kun en viss prosent av ungdommen går så langt i sin utprøving og forsøk på "å finne sæ sjæl".