Hvordan få det bedre med seg selv?

[tjohei]

Det tærer på selvbildet og selvtillit å leve men en psykisk lidelse og ikke mestre det som andre mestrer. Jeg prøver å holde meg positiv og se på det jeg får til, men jeg synes dagene er tunge. Hvordan få det bedre med seg selv, hvordan greier dere å holde humøret oppe når man lever et isolert og redusert liv? Jeg skal prøve å komme meg litt mer ut blandt folk, men sliter med sårbarhet som gjør at jeg lett trekker meg unna hvis jeg ikke opplever at folk er hyggelige mot meg. Jeg synes det er vanskelig å oppsøke psykiatrimiljøer da jeg blir trist av å se andre som har det enda verre og som ikke greier å oppføre seg normalt.

[rose23]

Antidepressiva?

[Gondor]

En psykolog sa til meg en gang at når jeg var inne i en dårlig periode burde jeg legge listen lavt. Dvs ikke kreve allverden av meg selv. Være fornøyd med det jeg får til.

Det betyr bla at man må være glad i seg selv og stolt over det man faktisk får til. Vedder på du får til ganske mye.

Vær stolt!

[tjohei]

En psykolog sa til meg en gang at når jeg var inne i en dårlig periode burde jeg legge listen lavt. Dvs ikke kreve allverden av meg selv. Være fornøyd med det jeg får til.

Det betyr bla at man må være glad i seg selv og stolt over det man faktisk får til. Vedder på du får til ganske mye.

Vær stolt!

Jeg prøver også å tenke slik og får det dermed bedre med meg selv, men jeg har liksom litt problemer med å forstå mine egne begrensninger også. Er det latskap eller mangel på sosiale ferdigheter som gjør at jeg ikke får det bedre. Jeg prøver å jobbe med min personlighet, jeg spør meg selv om jeg er oppfører meg bra og om andre har grunn til å være misfornøyd med meg. Jeg føler at noen ganger handler det om at andre ikke har respekt for hvor vanskelig jeg har det, de forstår ikke og dermed gir de meg dårlig samvittighet for ikke å strekke til. Dette føler jeg i forbindelse med jobbtrening f.eks, men når har jeg blitt anbefalt vilje viser vei hvor de skal ta hensyn til mine begrensninger, men jeg føler at for meg kan det være vanskelig bare å være sammen med andre og omgås dem. Det er akkurat som om jeg ikke tåler negative kommentarer og motgang i livet. Små ting får store konsekvenser for meg, jeg trekker meg unna.

[Gondor]

Jeg prøver også å tenke slik og får det dermed bedre med meg selv, men jeg har liksom litt problemer med å forstå mine egne begrensninger også. Er det latskap eller mangel på sosiale ferdigheter som gjør at jeg ikke får det bedre. Jeg prøver å jobbe med min personlighet, jeg spør meg selv om jeg er oppfører meg bra og om andre har grunn til å være misfornøyd med meg. Jeg føler at noen ganger handler det om at andre ikke har respekt for hvor vanskelig jeg har det, de forstår ikke og dermed gir de meg dårlig samvittighet for ikke å strekke til. Dette føler jeg i forbindelse med jobbtrening f.eks, men når har jeg blitt anbefalt vilje viser vei hvor de skal ta hensyn til mine begrensninger, men jeg føler at for meg kan det være vanskelig bare å være sammen med andre og omgås dem. Det er akkurat som om jeg ikke tåler negative kommentarer og motgang i livet. Små ting får store konsekvenser for meg, jeg trekker meg unna.

Skjønner hva du mener. Et eksempel: Jeg kommer nettopp fra et juleselskap. Som vanlig var det jeg som sa minst. Var stillest. Jeg passet hele tiden på å rette meg opp i ryggen bokstavlig talt og holde hode høyt, bare for å vise meg selv og kanskje også de andre at jeg også var med. Det hjelper! Det er klart, jeg må jobbe veldig aktivt for å holde meg oppe. Jeg tenker også at det er bra at det er noen som lytter, nikker og smiler.

Jeg får mange fordømmende tanker, men de har jeg begynt å gi blaffen i. En tanke er ikke nødvendigvis så farlig med mindre man lar den ta toltalt overhånd. Jeg var på et juleselskap med mange fremmede mennesker for noen dager siden. En av de fremmede sa til meg: Du er jammen en stille og flott kvinne! For et komplement. Jeg ble så glad. Hele kvelden forandret seg.

Er du for streng mot deg selv? Krever du for mye av deg selv? Du har mye styrke og vilje i deg. Du er jammen meg mer enn bra nok. De andre er søren ikke perfekte de heller. Du snakker om dine begrensninger og om at du tror du ikke tåler motgang. Kan du snu din sårbarhet over til å være en av dine forser? Det er fint å være et følsomt menneske. Slitsomt til tider, men veldig fint. Disse ordene kommer fra et menneske som opplever at følelsene ligger utenpå kroppen fra tid til annen. At det bare er et vindpust som skal til før jeg faller. Men er jeg mindre verdt av den grunn? Nei det er jeg ikke. Og det er ikke du heller.

Prøv å hvile deg i deg selv. Det er knallføft til tider og noen ganger virker det som om det aldri tar slutt, aldri blir bedre. Men alt er i bevegelse og vi gir oss ikke! Du har også din rettmessige plass på denne planeten.

Ta godt vare på DEG SELV!

[tjohei]

Skjønner hva du mener. Et eksempel: Jeg kommer nettopp fra et juleselskap. Som vanlig var det jeg som sa minst. Var stillest. Jeg passet hele tiden på å rette meg opp i ryggen bokstavlig talt og holde hode høyt, bare for å vise meg selv og kanskje også de andre at jeg også var med. Det hjelper! Det er klart, jeg må jobbe veldig aktivt for å holde meg oppe. Jeg tenker også at det er bra at det er noen som lytter, nikker og smiler.

Jeg får mange fordømmende tanker, men de har jeg begynt å gi blaffen i. En tanke er ikke nødvendigvis så farlig med mindre man lar den ta toltalt overhånd. Jeg var på et juleselskap med mange fremmede mennesker for noen dager siden. En av de fremmede sa til meg: Du er jammen en stille og flott kvinne! For et komplement. Jeg ble så glad. Hele kvelden forandret seg.

Er du for streng mot deg selv? Krever du for mye av deg selv? Du har mye styrke og vilje i deg. Du er jammen meg mer enn bra nok. De andre er søren ikke perfekte de heller. Du snakker om dine begrensninger og om at du tror du ikke tåler motgang. Kan du snu din sårbarhet over til å være en av dine forser? Det er fint å være et følsomt menneske. Slitsomt til tider, men veldig fint. Disse ordene kommer fra et menneske som opplever at følelsene ligger utenpå kroppen fra tid til annen. At det bare er et vindpust som skal til før jeg faller. Men er jeg mindre verdt av den grunn? Nei det er jeg ikke. Og det er ikke du heller.

Prøv å hvile deg i deg selv. Det er knallføft til tider og noen ganger virker det som om det aldri tar slutt, aldri blir bedre. Men alt er i bevegelse og vi gir oss ikke! Du har også din rettmessige plass på denne planeten.

Ta godt vare på DEG SELV!

Tusen takk for oppmuntrende ord! Jo, jeg er like mye verdt som andre, men føler ikke dette i sosiale sammenhenger hvor jeg ser at andre greier å jobbe og trives med det, de får kjærester og barn, får det bedre og bedre økonomisk etc., mens hos meg så skjer det ikke så mye. Det er et ork å gjøre husarbeid og leiligheten trenger oppussing. Moren min er oppgitt over at det går så treigt med meg, men jeg sier at jeg må ta det litt om litt, men jeg skjønner liksom at prestasjonsmessig er jeg på bunn i forhold til andre og mestringen av livet er også dårlig iforhold til hva andre greier.

[tjohei]

En psykolog sa til meg en gang at når jeg var inne i en dårlig periode burde jeg legge listen lavt. Dvs ikke kreve allverden av meg selv. Være fornøyd med det jeg får til.

Det betyr bla at man må være glad i seg selv og stolt over det man faktisk får til. Vedder på du får til ganske mye.

Vær stolt!

Eh, får til mye. Jeg er ikke i jobb så det er opp til selvdisiplinen å aktivisere meg. Det blir husarbeid, litt trening og gåturer, se på tv, være på internett, lese litt etc.