"Dette har du vært gjennom før"

[xxløvetannxx]

Det er jo riktig, det er når man ikke reiser seg man har tapt. Men er det noe man bestandig kan velge selv? Jeg skjønner ikke hvor jeg skal finne håp og krefter til å gjøre et nytt forsøk.

Der har jeg lite å stille opp med for å hjelpe deg, desverre.

Mitt hode er ikke innstilt på å finne ork til å reise seg lenger....

Jeg håper likevel du finner en løsning. Finne noe du kan se frem mot. Hva om du fikset billetter til en konset noen måneder frem i tid? Da vil du jo ha noe å strekke deg mot, så kan tiden jobbe litt for deg mens du (forhåpentligvis) gleder deg litt...

[Gjest J31!]

Jeg er faktisk sikker på det. Klarer ikke se noe positivt.

Jeg synes at "trist jente" skrev et godt svar til deg i kveld. Jeg håper at du vektlegger det ekstra godt..

Ta godt vare på deg selv.

[olivia13]

Kjære Orio!

Som relativt ny og sporadisk bruker av DOL, er du et av de nick'ene jeg har størst respekt for - leser alltid dine innlegg når jeg er innom :-)

Skjønner at dette er mer gjennomgripende enn jeg kan fatte, men vil likevel uttrykke min medfølelse... Det er lett å gi "overflatiske" råd, men prøv å huske det du skriver i en tråd over:

"Det kan ikke være ensomhet. Jeg har familie som gir uttrykk for at de bryr seg om meg og liker å være sammen med meg. Jeg har venner som gir uttrykk for at det er hyggelig å være sammen med meg."

Du har mange som BRYR SEG om deg!! Forstår at det kan være en fattig trøst (har erfaring, dessverre...) men prøv å fokusere på alt du betyr for andre - uten skyldfølelse eller dårlig samvittighet. Lettere sagt enn gjort, men sant likevel..

Og skulle gjerne bestilt en kransekake til en stor merkedag snart, hehe ;-) Ikke misforstå, reduserer deg ikke til en baker, men mener å huske at du er ekspert på dette

Har selv dessverre hatt nære pårørende som valgte å avslutte livet. Respekterer det og fordømmer det ikke, men tenker at de kanskje ikke hadde valgt denne utveien om de hadde hatt tettere kommunikasjon med oss som sto dem nær.

Søk hjelp om det blir for uoverkommelig - det skjer de fleste i blant (at vi trenger å søke hjelp, mener jeg)..

Beklager klisjeer, floskler og svada i innlegget (litt sent nå, men føler for deg), men ønsker deg uansett LYKKE, LYKKE TIL, og stor KLEMMMMMMM til deg!

[frosken]

Hvor finner jeg krefter til å fortsette å kjempe? Og optimisme til å tro at det nytter?

Denne gangen har jeg gjort alt "riktig", jeg oppdaget symptomene tidlig, gjorde ting jeg trodde skulle hjelpe.

Du trenger ikke orke tro at ting skal bedre seg så mye, du kan bare velge å tro at folk utenfor deg ser situasjonen vel så nyansert som du gjør akkurat nå.

Du er fortsatt ganske fersk i forhold til det å tørre å si ting slik de er til dine behandlere. Hvis jeg ikke husker feil, så har det vært vanskelig for deg å formulere hvor tung høsten har vært, og du har også hatt vanskelig for å spørre om noen kunne gjøres annerledes i behandlingen. Egentlig er du helt nybegynner på dette området...*s*

Kanskje du ikke liker at jeg tuller litt med deg akkurat nå, kanskje har du det for vondt. Men jeg har ganske stor optimisme på dine vegne og tenker at det tar lang tid å bli bedre på å være direkte i forhold til sine omgivelser. Også har det vært jul, med alt det innebærer for deg.

[Gjest gode ønsker]

Kjære Orio.

Det er mulig å ha det vondt i mange år, mange nedturer, og likevel en dag få et godt liv.

Jeg vet ikke om det er godt for deg å høre om noen som har vært i grøfta utallige ganger, og så løsnet det til slutt, eller om det bare virker demotiverende. I tilfelle er det ikke ment slik. Jeg har som mange andre en redsel for å si noe klønete, men også lyst å svare deg med noen ord.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i nedturene dine, og har et godt liv i dag mot alle odds. Det går ikke på skinner hele tiden, men stort sett går det veldig greit. Jeg kan love deg at jeg ikke visste hvordan jeg skulle holde ut igjen og måtte komme meg opp når jeg hadde falt for ente gang.

De bakenforliggende årsakene til at folk sliter har selvfølgelig mye å si, og derfor er det ikke så relevant hva som gjorde at akkurat jeg fikk det bedre kanskje, men det er mulig selv om det kan se håpløst ut. For noen så godt som helt bra, og jeg tror ikke det er så godt å forutsi hvem det kan være. Jeg var ikke i den gruppen egentlig.. Jeg har ikke brukt antidepressiva på nesten tre og et halvt år, og har ikke tilbakefall. Sliter litt med angst, men det er levelig stort sett.

Og det er mulig å få det mye bedre selv om en ikke blir helt bra. Men jeg ser du lider, og jeg lider med deg, for som andre sier er det lett å få respekt for deg av mange grunner.

Jeg ønsker deg alt godt, at du finner ny styrke og nytt håp.