Har pappa Asbergers?

[Gjest er det forklaringen?]

Jeg en ung kvinne som i perioder har faktisk sørget over å ha en pappa som ikke er som "andre pappaer". Jeg har aldri forstått meg helt på han. Allerede som barn oppfattet jeg han som periodevis uinteressert i meg. Jeg kunne for eksempel rope på han fordi jeg hørte han ved utgangsdøren, men han svarte ikke. Mamma var den typiske omsorgspersonen som også kanskje dessverre tar litt mye plass, mens pappa er passiv og kanskje ikke har så god selvtillit. Han hjalp meg aldri med leksene. Han pleide ikke å snakke så mye med meg og gjør det fremdeles ikke. Det må i så fall være om noe som engasjerer han(han har generelt problemer med sosiale situasjoner bortsett fra med arbeidskollegaer. Da har jeg nesten fått sjokk over hvor mye han prater). Men han oppsøker ikke sosiale situasjoner, og trives best alene ofte. Hvis han blir engasjert i en samtale med meg eller andre i familien er det gjerne noe snakk eller "sladder" om en eller annen person. Da fosser ordene ut av han og han har rikelig å komme med. Han sitter ofte og ser ganske tomt ut i luften. Han kan sitte og titte ut vinduet lenge uten å si noe. Han greier ikke å følge med på filmer og leser ikke bøker. Aviser leser han. Han er empatisk hvis noen han er glad i er syke og gjør enkelte ting for å gjøre ting enklere for min mor. Og er generelt hjelpsom hvis noen ber om hjelp og vil ikke at mamma skal ta tunge løft og tungt arbeid for eksempel. Men han kan være ekstremt sta og vanskelig. Men så er det dette med kommunikasjonen da. Jeg blir så veldig lei meg og forstår ikke dette. Jeg var hjemme hos min familie lenge i julen og kunne gjerne sitte gjennom hele frokosten uten at min far sa et eneste ord. Det virker ikke som han følger med uten at det er som sagt noe som engasjerer han - snakk om personer/sladder eller lignende. Jeg fortalte i julen at mine foreldre skulle bli besteforeldre til mitt første barn. Dette var det også liten respons på hos min far. I det jeg fortalte det så han ikke på meg en gang og bare stirret ned uten en mine. Etterpå ga han meg en klem og sa det var trivelig. Men jeg vet ikke om han mente det. Blir så usikker av blandede signal. Er dette noe som kan forklares/unnskyldes psykologisk hos han? Til tider skaper dette mye triste tanker hos meg. Kanskje blir det bedre for meg hvis jeg får en årsak å henge dette på.

[Gjest måtte bare si det]

''Jeg fortalte i julen at mine foreldre skulle bli besteforeldre til mitt første barn. Dette var det også liten respons på hos min far. I det jeg fortalte det så han ikke på meg en gang og bare stirret ned uten en mine.''

Faren min svarte: "Å, javel, hva så? Det bryr ikke meg..." da jeg fortalte at han skulle bli bestefar.

He he, snakk om umodne og rare foreldre!

[Gjest balansekunstneren]

kjenner meg en del igjen i det du beskriver om faren din. Jeg har også en far som til tider er fjern. Det er som om han er helt i sin egen verden, og hører ikke når vi prater til han. Hvis vi har en samtale rundt middagsbordet kan han plutselig gå ut på kjøkkenet pga vi manglet salt. Han venter ikke til det passer i samtalen, Salt, eller ketsjup eller hva det nå måtte være får første prioritet. Jeg lurer litt på om han hadde gjort det samme om jeg plutselig hadde fortalt at jeg var gravid.

Jeg har også opplevd når vi alle sitter og ser på tv, at han kan bare svitsje over på en annen kanal uten å spørre oss andre. Jeg får den følelse av han føler at vi overhodet ikke er der. Alt er veldig regelstyrt. Han kan aldri gjøre noe impulsivt, hvis det ikke står i en regelbok at han skal gjøre det. Han kunne heller aldri kjøre meg til en venninne bare for å være greit. Så lenge jeg kan ta offentlig transport, hvorfor skulle han gjøre det?

Ut fra det du beskriver så tenker jeg at faren din er en skikkelig einstøing og særing og ikke nødvendigvis asperger. en med Asperger deltar i kommunikasjonen men har veldig lett for å misforstå De forstår blant anne ikke det som blir sagt i overført betydning, men må forstå ting veldig konkret. Hvis man ringer til en med Asperger og spør " er X hjemme?, så kan det tenkes at Aspergeren bare svarer "ja" og legger på. De forstår ikke at det er et ønske om å snakke med den personen. De med As har også som regel særinteresser, noe som oppsluker dem.

Jeg lurte også på når jeg leste innlegget ditt om faren din kanskje sliter psykisk og at det kan være årsaken til atferden? Problemet med menn er at de ikke vil vise svakhet og undertrykker alle følelser så best de kan. Det kan være årsaken til at han "kobler" ut. Kanskje han heller ikke føler noen gleder, som feks ved å bli bestefar.

[Gjest er det forklaringen?]

kjenner meg en del igjen i det du beskriver om faren din. Jeg har også en far som til tider er fjern. Det er som om han er helt i sin egen verden, og hører ikke når vi prater til han. Hvis vi har en samtale rundt middagsbordet kan han plutselig gå ut på kjøkkenet pga vi manglet salt. Han venter ikke til det passer i samtalen, Salt, eller ketsjup eller hva det nå måtte være får første prioritet. Jeg lurer litt på om han hadde gjort det samme om jeg plutselig hadde fortalt at jeg var gravid.

Jeg har også opplevd når vi alle sitter og ser på tv, at han kan bare svitsje over på en annen kanal uten å spørre oss andre. Jeg får den følelse av han føler at vi overhodet ikke er der. Alt er veldig regelstyrt. Han kan aldri gjøre noe impulsivt, hvis det ikke står i en regelbok at han skal gjøre det. Han kunne heller aldri kjøre meg til en venninne bare for å være greit. Så lenge jeg kan ta offentlig transport, hvorfor skulle han gjøre det?

Ut fra det du beskriver så tenker jeg at faren din er en skikkelig einstøing og særing og ikke nødvendigvis asperger. en med Asperger deltar i kommunikasjonen men har veldig lett for å misforstå De forstår blant anne ikke det som blir sagt i overført betydning, men må forstå ting veldig konkret. Hvis man ringer til en med Asperger og spør " er X hjemme?, så kan det tenkes at Aspergeren bare svarer "ja" og legger på. De forstår ikke at det er et ønske om å snakke med den personen. De med As har også som regel særinteresser, noe som oppsluker dem.

Jeg lurte også på når jeg leste innlegget ditt om faren din kanskje sliter psykisk og at det kan være årsaken til atferden? Problemet med menn er at de ikke vil vise svakhet og undertrykker alle følelser så best de kan. Det kan være årsaken til at han "kobler" ut. Kanskje han heller ikke føler noen gleder, som feks ved å bli bestefar.

Jeg kan kjenne meg litt igjen i det du skriver om din egen far. Men når det gjelder hvis min far skulle kjørt meg noe sted så ville han nesten insistert på å gjøre det. Han virker veldig redd for at noe skal skje meg. Selv nå som jeg er voksen. Og det er jo en klar kontrast til at jeg kan oppfatte at han ikke bryr seg for eksempel når han ikke svarer meg eller virker interessert i en samtale. Har følt mange ganger at han ikke har tro på verken når jeg skal kjøre bil eller greie meg selv. Han kom ikke med oppbyggende uttalelser første gangen jeg skulle flytte for meg selv. Uttalelser ala "du greier dette aldri", var noe jeg måtte regne med. Men feil tok han, og jeg har bodd for meg selv siden jeg var 19 år. Jeg tror at han på en måte ønsket å ha meg liten og uselvstendig hele livet.

Kanskje du har rett i at pappa bare er en særing og en einstøing. Eller kanskje er han deprimert. Men det er jo rart at han har vært det helt siden jeg var liten.

Håper du etter hvert får et greit forhold til faren din. Og ikke gjør den feilen at du faller for en mann som minner om din far, for da får du ikke det godt. Mitt første lange forhold var med en gutt som også var ganske avvisende og kald. For jeg trodde på en måte at forhold skulle være slik. Nå er jeg i et lykkelig og godt samliv med en oppmerksom mann.

Lykke til

[Gjest er det forklaringen?]

''Jeg fortalte i julen at mine foreldre skulle bli besteforeldre til mitt første barn. Dette var det også liten respons på hos min far. I det jeg fortalte det så han ikke på meg en gang og bare stirret ned uten en mine.''

Faren min svarte: "Å, javel, hva så? Det bryr ikke meg..." da jeg fortalte at han skulle bli bestefar.

He he, snakk om umodne og rare foreldre!

Huff det var veldig slemt sagt av han. Godt at du kan le av det.