NHD: Syk av forhold

[Gjest anouk2010]

Jeg har ikke skrevet her siden 2006. Har vært frisk i 3 år siden jeg har unngått parforhold. Har jobbet heltid, hatt to unger alene og levd en drømmetilværelse. Ingen triggere i livet.

Fra før har jeg en ungdomshistorie med depresjoner, angst, spisef. rus, voldelig eks, prostitusjon som 16 åring,sovesykdom diverse diagnoser.

Så i starten av 2009 så følte jeg meg sterk nok til å gå inn i forhold igjen med en snill mann. Vi er fremdeles sammen. Tidlig så begynte jeg å reagere med PTSD symptomer. Det endte med rask behandling på et akutt team med traumebehandling (takk for det!) Livet raknet mildt sagt igjen.

Jeg fikk diagnosen K-PTSD med dissosiasjon. En diagnose som er langt mer beskrivende enn tidligere.

Kjæresten min merker ingenting. Jeg er reflektert, tar ingenting ut på han men er åpen og ærlig om en del ting som skjer med meg. Psykiateren mener jeg har en tilknytningsforstyrrelse. Jeg husker lite fra jeg var barn men har begynt å mistenke at jeg kan ha blitt utsatt for noe misbruk av et slag. Når jeg blir redd så mister jeg evnen til å kommunisere. Klarer ikke å tenke klart og kognitive evner streiker. Akkurat som at jeg havner inne i en boble, avstengt fra verden. Jeg opplever meg som liten, overmannet av vonde, triste følelser i en voksen kropp.

Jeg har overkompensert med å være flink-pike. Utad sterk, oppegående, fin jobb, god økonomi. Grunnet dette året så har jeg bare jobbet maks 50%. Fikk stillingen min redusert nylig da jeg ikke klarte å fungere 100%.

Ser at dette skjer for at jeg skal lege disse tingene en gang for alle.

Litt trist at når andre går nyforelsket inn i forhold så vipper det meg av pinnen, og det sprer seg utover mine andre områder.

Kjæresten min merker ikke at jeg har det sånn annet enn det jeg forteller han. Jeg blir ofte stille. Redd han. En del av meg ønsker å beskytte meg mot det han trigger i meg, den andre delen ønsker å leve godt med han.

Kan jeg bli frisk igjen? Jeg vil ikke gi han opp.

Må tillegge at jeg tar altfor mye ansvar som person, misforstår en del normale ting men klarer å oppføre meg. Straffer egentlig mest meg selv ved å tenke mye, ta ansvar for alt som skjer.

Skjønner ikke hvorfor jeg gjør dette mot meg selv nå.

Vet jeg klarer å leve alene, men savner jo noen å dele livet med. Denne mannen er snill og elsker meg. Allikevel så er jeg livredd.

Noen som vet?