Hjernesvulst og psykiske problemer?

[Gjest ne147]

Min sønn på 18 år har slitt i tre år med psykiske problemer, som kanskje ikke er det? Han klarer ikke å gå i vanlig skole (bor på hybel), og det startet ved første året på vg, han sliter voldsomt med søvnproblemer, forskjøvet døgnrytme (nå har det blitt riktig galt), og stort søvnbehov, han kan sove opptil 16 timer. Han har vært hos lege for angst og depresjon (som skyldes noe annet?) og blitt medisinert, nå tror jeg han ikke bruker disse lenger. Han har dårlig erfaring med sovetabletter, sier han blir svimmel og kvalm, og bruker det ikke. I flg legen er tilstanden alvorlig og han har begynt i behandling hos psykiatrisk sykepleier. Skolen orker han knapt å tenke på, sier han ikke klarer å konsentrere seg, har dårlig hukommelse og er kronisk trett og sliten. Han har ikke egentlig interesse for realfagene, og var fryktelig skolelei allerede i 10. klasse, men ønsker alikevel studiekompetanse. Han har endret seg fra å være en aktiv idrettsgutt til å bli fryktelig sliten, stille og blek. Det er veldig vondt å oppleve som forelder. Han kompenserer ved å sitte veldig mye på data, og sier det er for å slippe unna vonde tanker. Nå forteller han meg at han skal undersøkes for hjernesvulst og jeg får hetta, er det sannsynlig at han har det? Grunnlaget skal være det unormale søvnbehovet hans og den evige trettheten, jeg tror ikke han har andre symtomer. Hilsen redd mamma.

[Gjest Istapp]

Høres rart ut om det er svulst på hjernen,han har jo hatt problemene i tre år. Det er sikkert bare for å utelukke det.

[zellica]

Be legen om å utrede ham for lavt stoffskifte. Alle symptomene hans er forenelige med den diagnosen også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det moderne helse/velferdssamfunnet har blitt slik at vi svært ofte undersøker for å avkrefte selv det mest sjeldne.

Ingen kan vite sikkert at han ikke har hjernesvulst. Det eneste vi kan si, er at det er ekstremt lite sannsynlig.

[hidi, the scorpion]

Det moderne helse/velferdssamfunnet har blitt slik at vi svært ofte undersøker for å avkrefte selv det mest sjeldne.

Ingen kan vite sikkert at han ikke har hjernesvulst. Det eneste vi kan si, er at det er ekstremt lite sannsynlig.

Så da er du litt enig med meg, overfokusering på egen helse, er ikke sunt;)

Uansett engler, føles noe ikke bra, så oppsøk lege!

[Gjest Nerda]

Det er unødvendig å bruke penger på å utrede for hjernesvulst med mindre ALT annet er sjekket og ikke noe stemmer. Jeg heller vel mer mot sjekk av stoffskifte om det skulle være en fysisk årsak til dette.

Ellers er det uhyre lett å stagnere om man er langt nede i depresjonsgjørma. Man blir trøtt av depresjonen, så gidder man ikke så mye fordi man er helt kjørt. Matlysta kan være så elendig at man ikke får i seg noe godt kosthold. Også kommer man kanskje i den sirkelen at man gjør seg selv trøtt fordi man danser etter trøtthetens pipe. Å sove for mye kan gjøre en trøtt. Dermed har man den vonde sirkelen gående.

Jeg vil ikke avvise det som et dårlig alternativ, men jeg mener at sønnen din burde fått behandling av en psykolog eller psykiater. En psykepleier vil være en god samtalepartner om kjeminen stemmer, men de er ikke terapeuter. Men om man får en god dialog og kan samarbeide godt med en lege/psykiater, så kan det funke.Jeg er opptatt av at man må ta tak i slikt når man er ung. Selv fikk jeg ikke riktig diagnose før jeg var 26 år gammel, og før det vært igjennom behandling som ikke har vært tilpasset meg, feildiagnoser... Hadde de tatt tak i meg i tenåra da psykdomen min debuterte... Da hadde jeg sluppet en del styr.

Nå ønsker jeg ikke å skremme eller noe slikt. Du lurer på hvordan du skal forholde deg best mulig som forelder, og det skjønner jeg jo! Du gjør nok ditt beste med å være der, lytte, forstå. Av og til kan man sette pris på en hjelpende hånd, men det er viktig at du kommer i en dialog med sønnen din. Prøv å bare snakke med han og spør! Det likte jeg at mine foreldre gjorde etter hvert.

[Gjest]

Det er unødvendig å bruke penger på å utrede for hjernesvulst med mindre ALT annet er sjekket og ikke noe stemmer. Jeg heller vel mer mot sjekk av stoffskifte om det skulle være en fysisk årsak til dette.

Ellers er det uhyre lett å stagnere om man er langt nede i depresjonsgjørma. Man blir trøtt av depresjonen, så gidder man ikke så mye fordi man er helt kjørt. Matlysta kan være så elendig at man ikke får i seg noe godt kosthold. Også kommer man kanskje i den sirkelen at man gjør seg selv trøtt fordi man danser etter trøtthetens pipe. Å sove for mye kan gjøre en trøtt. Dermed har man den vonde sirkelen gående.

Jeg vil ikke avvise det som et dårlig alternativ, men jeg mener at sønnen din burde fått behandling av en psykolog eller psykiater. En psykepleier vil være en god samtalepartner om kjeminen stemmer, men de er ikke terapeuter. Men om man får en god dialog og kan samarbeide godt med en lege/psykiater, så kan det funke.Jeg er opptatt av at man må ta tak i slikt når man er ung. Selv fikk jeg ikke riktig diagnose før jeg var 26 år gammel, og før det vært igjennom behandling som ikke har vært tilpasset meg, feildiagnoser... Hadde de tatt tak i meg i tenåra da psykdomen min debuterte... Da hadde jeg sluppet en del styr.

Nå ønsker jeg ikke å skremme eller noe slikt. Du lurer på hvordan du skal forholde deg best mulig som forelder, og det skjønner jeg jo! Du gjør nok ditt beste med å være der, lytte, forstå. Av og til kan man sette pris på en hjelpende hånd, men det er viktig at du kommer i en dialog med sønnen din. Prøv å bare snakke med han og spør! Det likte jeg at mine foreldre gjorde etter hvert.

Hei! Håper du har fått det bra etterhvert!? Helt klart viktig å ta tidlig tak i, og det er ofte avhengi av at voksen ser og bryr seg. Mange gjemmer mye vondt og vanskelig inni seg, og siden sønnen min bor på hybel, har det ikke alltid vært like greit å følge med. Han behandles av psykiatrisk sykepleier, og bortsett i fra avsporingen, som det tydeligvis var, tror jeg det er til noe nytte. Hvor mye det kan hjelpe vet jeg ikke ennå. Innelukkethet hører med til depresjon, men / og selv om han bor alene, er jeg så heldig å være den han tar kontakt med. Han liker generelt ikke å snakke om det, men kanskje jeg kan bli flinkere alikevel, til å spørre hvordan det går. Jeg er enig med deg, jeg hadde ønsket en psykolog eller psykiater, men var alikevel heldige, ventelistene tatt i betraktning. Jeg håper behandleren hans ser det hvis det er nødvendig med mer utdannet hjelp. Mange bivirkninger med depresjon og angst! Omfattende og komplekst, slitsomt! Vh ne147

[Gjest]

Be legen om å utrede ham for lavt stoffskifte. Alle symptomene hans er forenelige med den diagnosen også.

Ikke sant? Det har jeg også tenkt på, det er stoffskiftesykdom i familien. Det er nok mest sannsynlig at det er depresjon, men det hadde vært lurt å sjekke:)

[Gjest]

Høres rart ut om det er svulst på hjernen,han har jo hatt problemene i tre år. Det er sikkert bare for å utelukke det.

Jeg fikk altså litt skrekken, og det var tydeligvis en avsporing:)

[Gjest]

Så da er du litt enig med meg, overfokusering på egen helse, er ikke sunt;)

Uansett engler, føles noe ikke bra, så oppsøk lege!

Hvor har du det fra? Hvem overfokuserer på egen helse? Svarte du veldig tilfeldig?