Hvordan behandle spiseforstyrrelse?

[Gjest skinny-pinny]

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i 3-4 år nå med "gode" perioder hvor jeg legger på meg, for så rase ned i vekt igjen. Har vippet på grensen til undervekt mange ganger, men ikke mer enn det.

Har faste samtaler med psykolog og fastlege, men dette er omtrent ikke tema i det hele tatt. I fjor ytret jeg ønske om hjelp til å lage en kostplan, men det ble bare hørt og ingenting gjort. De mente også at jeg hadde godt av å spise sammen med noen, men dette er ikke ordnet. Har litt å gjøre med en psykiatrisk sykepleier i kommunen, men hun er tragikomisk. Legen kontaktet henne da jeg var veldig deppa en dag og drukner i økonomisk rot. Sykepleieren kom og snakket om hvor kaldt det var i 20 minutter, før hun stakk. Jeg satt igjen som et spørsmålstegn. Null kjemi med dette menneske og hun er mer en belastning enn til hjelp.

Sist jeg var med legen fortalte jeg hvor lite jeg hadde spist og om alle følelsene som overmanner meg i forbindelse med måltider. "Kompliserte saker det der" svarer han, og det var alt.

Psykologen er mest opptatt av å refere vise ord som forfattere, musikere og andre historiske personer har sagt. + temaet menn og sex. (noe som er ganske så fraværende i livet mitt).

De gangene jeg har vært innlagt blir jeg presset til å spise for å oppnå priviligerer som permisjoner, turer ut eller utskrivelse. Men følelsene og den enorme angsten er like sterkt når jeg kommer hjem.

Er det bare å gi opp? 80 prosent av meg steiler mot alt som inneholder kalorier og næring, resten av meg hyler at jeg er i ferd med å sulte ihjel.

En ting er å takle dagene med alle dilemmaene, ulvehungeren og redselen for å leve, noe annet er hvor langt det hele kommer til å gå....

[Gjest kinelle]

Skjønner ikke hvorfor de ikke har fokus på spiseforstyrrelsen i det hele tatt. Du blir jo ikke tatt på alvor!

Hvis du har mulighet ville jeg byttet til en psykolog som hadde litt erfaring innen spiseforstyrrelser. For mange blir det så komplisert og vanskelig at de velger å ikke forholde seg til det har min behandler fortalt. Han har fortalt at mange ikke tar imot spisefortyrrede i det hele tatt for det er regnet som en vanskelig pasientgruppe. Og det er det nok - for ambivalensen mellom å ville spise og bli frisk og å ikke spise av frykt for å legge på seg er der jo hele tiden.

Å begynne å spise er kjempeskummelt! Det er da jeg tror at man må ta tak i følelsene som vekkes når man spiser, hva symboliserer de? Hva er årsaken til spiseforstyrrelsen. Jeg er av den oppfattelsen at spiseforstyrrelse er et symptom på at noe ikke er bra. Det er et fåtall som utvikler en spiseforstyrrelse pga en slankekur som kom ut av kontroll tror jeg.

At du setter det på dagsorden og prøver å ta det opp er flott, men når behandlere ikke gir adekvat respons blir det vanskelig.

Det er ganske utrolig hvor langt etter Sverige Norge ligger med tanke på behandling av spiseforstyrrelser. Før kunne man få dekket opphold i Sverige, men det skal mye til for å få det til nå.

Dersom innleggelse på en avdeling hvor de har spesialisert seg på spiseforstyrrelser ville jeg anbefale det. Modum bad klinikken synes jeg er veldig flinke. De har tre ulike grupper som du kan lese om her: http://klinikken.modum-bad.no/avdelingen_for_spiseforstyrrelser/cms/14

Et annet alternativ er Capiosenteret i Fredrikstad, men det er privat og jeg vet ikke hva som skal til for å få dekket opphold der.http://capioanoreksisenter.episerverhotell.net/

Modum og Capio har litt ulike tilnærmingsmåter har jeg forstått. Tror det står ganske greit beskrevet i linkene.

Men det kan jo godt hende at innleggelse ikke er aktuelt for deg. Og det er jo ventelister overalt - men man kan sette seg på venteliste og evt takke nei til plassen dersom man ikke trenger den/vil.