suicidalitet

[tunglettlett]

Jeg er, hva jeg vil kalle, kronisk suicidal. Ikke sånn at jeg er emosonelt ustabil og forsøker gang på gang. Jeg har noen forsøk bak meg for noen år tilbake, men ble "reddet". Jeg har et OK liv, men er fast bestemt på at jeg snart skal dø. Jeg har en veloverveid plan og vet jeg kommer til å gjennomføre denne gang hvis jeg setter den ut i livet. Men - og det er jo alltid et men - en fornuftsdel av meg, eller hva man skal kalle det, forteller meg at jeg på en eller annen måte må komme bort fra denne planen og se mot livet i stedet. Ringvirkningene blir store om jeg skulle bli borte - enda dras jeg mot døden. Hva skal til? Bør jeg snakke om det med behandler, eller vil det bare virvle opp en masse følelser som skaper kaos? Skal jeg bare fortsette å leve på trass uten livslyst? Jeg har hatt det på denne måten siden jeg var barn og så døden i hvitøyet - i hvert fall 30 år har døden vært min følgesvenn.

[frosken]

Hvis du går i behandling, så mener jeg dette er et naturlig tema..

Forøvrig så mener jeg at det går an å se på egne valg i forhold til selvmord som noe som handler om etikk. Det går an å pålegge seg selv en slags etisk plikt til å leve (fordi det vil påføre andre mennesker for mye smerte om man velger selvmord), og så holde fast ved bestemmelsen om å leve selv om det kjennes nesten umulig.

[tunglettlett]

Hvis du går i behandling, så mener jeg dette er et naturlig tema..

Forøvrig så mener jeg at det går an å se på egne valg i forhold til selvmord som noe som handler om etikk. Det går an å pålegge seg selv en slags etisk plikt til å leve (fordi det vil påføre andre mennesker for mye smerte om man velger selvmord), og så holde fast ved bestemmelsen om å leve selv om det kjennes nesten umulig.

Ja, det er den plikten jeg lever etter nå. Men det er sterke krefter det er snakk om her, og det er ikke alltid at nettopp den etiske har hatt overtaket. Det handler ikke om selvmord pga elendighet, men faktisk som en slags plikt jeg skylder samfunnet. Det høres kanskje rart ut, men.

Men spørsmålet mitt handler ikke om et leve eller ikke leve, men det er et spørsmål om det kan la seg gjøre å dempe disse kreftene som river meg overende til tider ved å være mer åpen og snakke om det (til behandler), eller om det bare gjør vondt verre.

[frosken]

Ja, det er den plikten jeg lever etter nå. Men det er sterke krefter det er snakk om her, og det er ikke alltid at nettopp den etiske har hatt overtaket. Det handler ikke om selvmord pga elendighet, men faktisk som en slags plikt jeg skylder samfunnet. Det høres kanskje rart ut, men.

Men spørsmålet mitt handler ikke om et leve eller ikke leve, men det er et spørsmål om det kan la seg gjøre å dempe disse kreftene som river meg overende til tider ved å være mer åpen og snakke om det (til behandler), eller om det bare gjør vondt verre.

Etter min mening er dette et tema som er uhyre konstruktivt å ta opp med behandler.

[Gjest tenker også]

Ja, det er den plikten jeg lever etter nå. Men det er sterke krefter det er snakk om her, og det er ikke alltid at nettopp den etiske har hatt overtaket. Det handler ikke om selvmord pga elendighet, men faktisk som en slags plikt jeg skylder samfunnet. Det høres kanskje rart ut, men.

Men spørsmålet mitt handler ikke om et leve eller ikke leve, men det er et spørsmål om det kan la seg gjøre å dempe disse kreftene som river meg overende til tider ved å være mer åpen og snakke om det (til behandler), eller om det bare gjør vondt verre.

''Ja, det er den plikten jeg lever etter nå. Men det er sterke krefter det er snakk om her, og det er ikke alltid at nettopp den etiske har hatt overtaket. Det handler ikke om selvmord pga elendighet, men faktisk som en slags plikt jeg skylder samfunnet. Det høres kanskje rart ut, men.''

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Og det er enorme krefter. Når du skriver "en slags plikt du skylder samfunnet" forstår jeg det slik at du tenker at samfunnet hadde vært bedre uten deg. Slik føler ihvertfall jeg det store deler av tiden. Jeg er en belastning og en byrde for de rundt meg og samfunnet generelt.

Og jeg vet jo at det ville fått store ringvirkninger om jeg hadde gjennomført det. Men tenker likevel det er en sorg de etterlatte ville kommet over. Trist med en gang, men så går livet sin vante gang igjen - uten meg. Hvor lenge skal man leve for andre? Jeg ser helt klart det etiske aspektet, men når er det nok? Hvor lenge skal man leve kun for andre? Uten noen glede. Alltid legge meg om kvelden med et håp om å ikke våkne, og hver morgen bli like skuffet og fortvilet over å våkne.

Døden har vært min venn i mange, mange år. Har gjort noen forsøk og det har vært tilfeldigheter som har reddet meg. Er heller ikke av den ustabile typen som har prøvd utallige ganger. Noen ganger har de sagt at det har dreid som om minutter. Som om det skulle være en god nyhet! Da forteller de meg jo at jeg nesten klarte det og hjelper meg å planlegge tidsaspektet bedre. De har nok sagt det for å skremme meg med hvor nære jeg har vært og tenkt at jeg egentlig vil leve. Men jeg ønsker ikke det.

''

Men spørsmålet mitt handler ikke om et leve eller ikke leve, men det er et spørsmål om det kan la seg gjøre å dempe disse kreftene som river meg overende til tider ved å være mer åpen og snakke om det (til behandler), eller om det bare gjør vondt verre.''

Jeg ville absolutt snakket med behandler. Jeg gjør det og for meg hjelper det veldig å lufte det. Ikke sitte alene med alle disse sterke tankene og kreftene.

[Gjest hypnotika]

Kjenner meg igjen i dette jeg også. Jeg har det sånn når jeg er deprimert. Nå er jeg så godt medisinert at tanken faktisk ikke streifer meg så ofte. Disse tankene startet hos meg da jeg var 11-12 år etter at en person voldtok meg og jeg trodde jeg skulle dø pga denne hendelsen. Siden har jeg flere ganger opplevd situasjoner hvor jeg har trodd jeg skulle dø.

Dette er jo egentlig et paradoks. De gangene jeg virkelig har hatt "kniven på strupen" har jeg virkelig kjempet for å leve og vært livredd. Når jeg blir deprimert så ønsker jeg livet av meg fordi jeg har slike smerter at jeg ikke orker mere. Til slutt tar tankene om at de rundt meg har det bedre uten et slikt sykt og tapende menneske overhånd. Jeg tror de vil få det mye bedre uten meg og den byrden som jeg legger på dem.

Det går an å jobbe med saken. Jeg er nå fast bestemt på at jeg vil gi livet en sjanse. Dette innebærer at jeg får det bedre enn jeg har hatt det til nå. Det er å finne noe som kan gi meg noe, bruke medisiner (som jeg egentlig vet jeg må ha) og jobbe med tankene mine.

Jeg har bestemt meg for å leve, fra nå av finnes det ikke noe annet alternativ for meg. Da må jeg prøve å få det beste ut av dette livet. Når selvmordtankene kommer, så skyver jeg dem vekk. Prøver å se på dem som noe som ønsker meg vondt, en fiende.

Hehe, skulle liksom skrive et par setninger jeg. Dette ble jo nesten en eksamensoppgave :-)