Diagnose, nære relasjoner m.m

[Gjest J31!]

Fornuften min sier jeg skal vente, men det er noe jeg har lurt på en stund og som er greit å få utav verden.

Mine medbrukere har sagt jeg ikke skal fokusere på diagnose.

Men jeg synes det er greit å ha en beskrivelse av problemene dvs diagnose når jeg søker hjelp. Det hjelper meg også å forstå meg selv.

Jeg ble jo diagnostisert med unnvikende pf, scoret også noe på ptsd. Jeg var dønn ærlig under utredningen, bortsett fra at jeg svarte nei da han spurte om humørsvingninger.

Men grunnen til at jeg svarte nei, var at jeg ikke visste av noe annet. Jeg hadde faktisk alltid vist meg stabil og vandret på en jevn linje utad.

Jeg har fått mange kommentarer på at jeg alltid er så blid. For meg var noe annet skambelagt. Jeg har mao ikke vist noen at jeg har vært sint, lei meg, hatt vondt, vist reaksjoner om jeg ble fornærmet osv. For meg var dette min hverdag. Jeg svelget det.

Om jeg skadet meg f.eks (uhell), turte jeg ikke engang vise hvor vondt _det_ var - jeg skammet meg over det og skjulte det som best jeg kunne. Jeg bet sammen tennene. Jeg viste det kun dersom det var umulig å skjule det, f.eks der jeg måtte be om plaster.

Jeg husker at jeg på skolen faktisk klipte av fingeren med en saks. Uhell. Jeg skjønte jeg ikke kunne skjule det. Så jeg sa "oi, jeg klipte visst av meg fingeren..." :-)

For meg har dette vært normalen - helt til jeg møtte veggen fullstendig.. Først da turte jeg å begynne å "syte" og "synes" litt.

Vel. Andre her har lenge nevnt eupf, og du har avkreftet det fordi jeg ikke er "slik" i RL.

Likevel har jeg nok avvisnings problematikk. Det jeg tenker når jeg blir avvist, er at jeg har dummet meg ut, vedkommede er sint/sur/lei av meg o.l og så vil jeg trekke meg unna. Det ville jeg gjort i RL. Jeg klarer som følge av terapi av og til å koble inn fornuften og f.eks si til meg selv at det kan være andre grunner til at vedkommede avviser meg.

Tross din avbekreftelse mht eupf, er jeg litt i tvil når det gjelder nære relasjoner. Jeg mener at jeg ikke har opplevd dette i RL. Jeg har rett og slett ikke stolt nok på folk til å slippe noen innpå meg. Jeg har dessuten skammet meg for mye til å gjøre det fordi jeg alltid har vært sterkt misfornøyd med meg selv, følt meg teit, feit og stygg (tross kommentarer om det motsatte). Selvtilliten min har vært helt på bunnen og jeg ville være usynlig.

Også fysisk nærhet var et mareritt. Om noen har kommet litt for tett på, har jeg skjøvet dem unna tvert på en pen måte. Slik har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg kan tilogmed huske at jeg spurte min utreder hva følelser var. Det var så ukjent for meg.

Hjemme kunne jeg heller ikke være negativ, men var dog mer avslappet da.

Det jeg prøver å si, er at jeg ikke vet om jeg får problemer med nære relasjoner om jeg slipper noen tett innpå meg i RL. Jeg vil jo ta det med i en behandlings søknad hvis det er et reelt problem. Men det er vanskelig for meg å "forutse" dette. Er det mulig for andre å si noe om dette? Vil gjerne ta det med meg og i en søknad.

Bør jeg søke gruppe terapi heller enn individuell - eller begge? Jeg har jo skaffet meg masse kunnskap og fått masse gode råd herfra, som jeg helt klart ser på som verktøy. Jeg trenger bare å få startet med å bruke dem. Det trenger jeg hjelp til, fordi jeg ikke vet hvor jeg skal begynne selv. Føler det er så mye at jeg blir forvirret av det..

At jeg er motivert er jeg ikke i tvil om.

[Gjest unnvikende]

''Tross din avbekreftelse mht eupf, er jeg litt i tvil når det gjelder nære relasjoner. Jeg mener at jeg ikke har opplevd dette i RL. Jeg har rett og slett ikke stolt nok på folk til å slippe noen innpå meg. Jeg har dessuten skammet meg for mye til å gjøre det fordi jeg alltid har vært sterkt misfornøyd med meg selv, følt meg teit, feit og stygg (tross kommentarer om det motsatte). Selvtilliten min har vært helt på bunnen og jeg ville være usynlig. ''

Går ikke dette under unnvikende pf-biten? Det er vanlig å ikke klare å ha nære relasjoner da, fordi man skammer seg over seg selv og aldri føler seg verdt en annens tid.

[Gjest hypnotika]

Les om den diagnosen du har, kan ikke alt dette falle inn under denne?

[Gjest SHEMPP]

Jeg strevde med det samme og fikk eupf diagnosen. Tror kanskje ikke NHD ville gitt meg den siden jeg har fått vite at eupf diagnosen dreier seg mest om det indre og ikke trenger å være basert på utagering. Nå har vel vel en sf i tillegg som regnes som utageringen.

Skulle ønske jeg hadde fått en "penere" diagnose som unnvikende etc hehe. Men det blir som å kjempe mot vindmøller. Synes jeg har fått og for god hjelp uansett og at behandler ser hele meg .

Så får jeg heller leve med at det er slik. Som sagt forstår jeg hvorfor de har satt den og har hatt akkurat de samme spørsmålene som deg men har ikke fått noe svar på det.

Uansett hva NHD vil påstå er det ikke like enkelt å diagnostisere psykiske lidelser som det er når en diagnostiserer kreft og diabetes etc.

Uansett er jo dette tema å ta opp med behandler. Men du kan jo komme til et punkt hvor du kaster bort begrensede behandlingsressurser til tiden på å finne ut hva som feiler deg fremfor hvordan du kan bedre symptomene dine slik at du kan få et bedre liv.

[Gjest gakken den andre]

Les om den diagnosen du har, kan ikke alt dette falle inn under denne?

Humørsvingninger, problemer med nære relasjoner, nærhet osv (på den måten trådstarter beskriver) syns jeg beskriver mer EUP-problemer enn "bare" UVPF. Syns trådstarter er beintøff nå ved å dypdykke og se hva ting bunner i. Finner en rota, er det enklere. Selv om NHD er veldig dyktig, så har han (dessverre ) ikke anledning til å møte oss i RL. Og det med å stille diagnoser / kartlegge hele problematikken, er noe som krever at en møtes i RL over flere ganger.

[Gjest J31!]

Humørsvingninger, problemer med nære relasjoner, nærhet osv (på den måten trådstarter beskriver) syns jeg beskriver mer EUP-problemer enn "bare" UVPF. Syns trådstarter er beintøff nå ved å dypdykke og se hva ting bunner i. Finner en rota, er det enklere. Selv om NHD er veldig dyktig, så har han (dessverre ) ikke anledning til å møte oss i RL. Og det med å stille diagnoser / kartlegge hele problematikken, er noe som krever at en møtes i RL over flere ganger.

med humørsvingninge så mente jeg at jeg ikke er så stabil som jeg gir utrykk for utad. Men jeg er ikke slik diagnosen beskriver, det kjenner jeg meg ikke igjen i.

Det andre du nevner har nhd kommentert for ikke mange dagene siden at ikke er eupf. Anonymt spurte jeg hva det er men fikk ikke svar på det.

Forøvrig stoler jeg på diagnosen min utreder ga meg (ikke at jeg er så glad for å ha en diagnose - men det gir iallfall mulighet for bedre forståelse og forandring).. Han traff meg 16 - 17 ganger og ofte fikk jeg dobbelttimer også. Jeg har satt meg inn i diagnosen, og mener den er korrekt.

Dog møtte han meg ikke i fjor, hvor flere her nevnte Eupf. Hva om det er mer som feiler meg?

Jeg vil bare ha hjelp, jeg. Men det er ikke så lett å forstå seg på seg selv.:-)

[Glimtipper]

med humørsvingninge så mente jeg at jeg ikke er så stabil som jeg gir utrykk for utad. Men jeg er ikke slik diagnosen beskriver, det kjenner jeg meg ikke igjen i.

Det andre du nevner har nhd kommentert for ikke mange dagene siden at ikke er eupf. Anonymt spurte jeg hva det er men fikk ikke svar på det.

Forøvrig stoler jeg på diagnosen min utreder ga meg (ikke at jeg er så glad for å ha en diagnose - men det gir iallfall mulighet for bedre forståelse og forandring).. Han traff meg 16 - 17 ganger og ofte fikk jeg dobbelttimer også. Jeg har satt meg inn i diagnosen, og mener den er korrekt.

Dog møtte han meg ikke i fjor, hvor flere her nevnte Eupf. Hva om det er mer som feiler meg?

Jeg vil bare ha hjelp, jeg. Men det er ikke så lett å forstå seg på seg selv.:-)

''Dog møtte han meg ikke i fjor, hvor flere her nevnte Eupf.''

Jeg tror dessverre dette forslaget kom ut av en enkel logikk, som jeg håper du ikke vil la såre deg: Mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse blir av mange beskrevet som "slitsomme", masete og manipulative. Mange oppfattet deg som slitsom, masete og manipulativ. De ga deg dermed en legmansdiagnose basert på sine egne høyst subjektive følelser.

[Gjest J31!]

''Dog møtte han meg ikke i fjor, hvor flere her nevnte Eupf.''

Jeg tror dessverre dette forslaget kom ut av en enkel logikk, som jeg håper du ikke vil la såre deg: Mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse blir av mange beskrevet som "slitsomme", masete og manipulative. Mange oppfattet deg som slitsom, masete og manipulativ. De ga deg dermed en legmansdiagnose basert på sine egne høyst subjektive følelser.

Det går helt fint - og jeg har full forståelse for at jeg ble oppfattet som jeg ble, jeg hadde muligens syntes det samme selv :-)

[Glimtipper]

Det går helt fint - og jeg har full forståelse for at jeg ble oppfattet som jeg ble, jeg hadde muligens syntes det samme selv :-)

Ja. Hovedbudskapet mitt var altså: Jeg tror du skal forholde deg til det behandleren din sier og ikke hva andre, irritable mennesker sier i affekt.

[Gjest J31!]

Ja. Hovedbudskapet mitt var altså: Jeg tror du skal forholde deg til det behandleren din sier og ikke hva andre, irritable mennesker sier i affekt.

Jeg forstår det. Men, jeg blir litt forvirra. En annen her sier også at det går på det indre og ikke det ytre. Hva er korrekt?

Så jeg er spent på dette med nære relasjoner - hvis jeg noen gang tør involvere meg.

[Gjest SHEMPP]

Jeg forstår det. Men, jeg blir litt forvirra. En annen her sier også at det går på det indre og ikke det ytre. Hva er korrekt?

Så jeg er spent på dette med nære relasjoner - hvis jeg noen gang tør involvere meg.

NHD har jo sagt hva han mener om det da. Det er også uenighet mellom psyker.Min behandler mener det dreier seg minst like mye om det indre og at utagerering ikke er nødvendig .Og regner det å overspise som en form for utageringen. I tillegg så må jo kriteriene tolkes til en hvis grad. Jeg var slik som deg og slapp heller aldri noen inn på meg. Men da jeg kom i behandling og faktisk gjorde det ble eupfern i meg trigget tydeligvis og jeg var litt som du på forumet. Ba om bekreftelser ,og ble veldig utrygg og litt slitsom.

Jeg er også forvirret om dette. Men i det ene øyeblikket sier du jo at du er trygg på diagnosen din , to innlegg etter sier du at du lurer på dette med EUPF. Uansett så ville jeg nok stolt på behandleren din. Skjønner ikke helt hva du vil med dette innlegget?. Det blir uansett bare synsing fra vår side.

Her er uansett en link

http://borderlinepersonality.typepad.com/my_weblog/2008/07/the-quiet-borde.html

Denne kjenner jeg meg mer igjen i antar jeg.

[Gjest SHEMPP]

NHD har jo sagt hva han mener om det da. Det er også uenighet mellom psyker.Min behandler mener det dreier seg minst like mye om det indre og at utagerering ikke er nødvendig .Og regner det å overspise som en form for utageringen. I tillegg så må jo kriteriene tolkes til en hvis grad. Jeg var slik som deg og slapp heller aldri noen inn på meg. Men da jeg kom i behandling og faktisk gjorde det ble eupfern i meg trigget tydeligvis og jeg var litt som du på forumet. Ba om bekreftelser ,og ble veldig utrygg og litt slitsom.

Jeg er også forvirret om dette. Men i det ene øyeblikket sier du jo at du er trygg på diagnosen din , to innlegg etter sier du at du lurer på dette med EUPF. Uansett så ville jeg nok stolt på behandleren din. Skjønner ikke helt hva du vil med dette innlegget?. Det blir uansett bare synsing fra vår side.

Her er uansett en link

http://borderlinepersonality.typepad.com/my_weblog/2008/07/the-quiet-borde.html

Denne kjenner jeg meg mer igjen i antar jeg.

Altså min utagering er overspising.

Det finnes noe som heter high functioning borderlinere etc. Det finnes masse variasjoner og nyanser innen denne diagnosen.

Og det er fullt mulig å ha trekk fra andre personlighetsforstyrrelser.Diagnosen din er sikkert riktig selv om noe av det du sliter med også kan virke eupf relatert. Altså når du blir trigget og er i nære relasjoner. Kan du ikke leve med det da?. Også leve med at du kanskje vil måtte leve med den uroen du har i forhold til diagnose.

[Gjest J31!]

NHD har jo sagt hva han mener om det da. Det er også uenighet mellom psyker.Min behandler mener det dreier seg minst like mye om det indre og at utagerering ikke er nødvendig .Og regner det å overspise som en form for utageringen. I tillegg så må jo kriteriene tolkes til en hvis grad. Jeg var slik som deg og slapp heller aldri noen inn på meg. Men da jeg kom i behandling og faktisk gjorde det ble eupfern i meg trigget tydeligvis og jeg var litt som du på forumet. Ba om bekreftelser ,og ble veldig utrygg og litt slitsom.

Jeg er også forvirret om dette. Men i det ene øyeblikket sier du jo at du er trygg på diagnosen din , to innlegg etter sier du at du lurer på dette med EUPF. Uansett så ville jeg nok stolt på behandleren din. Skjønner ikke helt hva du vil med dette innlegget?. Det blir uansett bare synsing fra vår side.

Her er uansett en link

http://borderlinepersonality.typepad.com/my_weblog/2008/07/the-quiet-borde.html

Denne kjenner jeg meg mer igjen i antar jeg.

Tusen takk for engasjement :-)

Jeg skrev det fordi jeg ønsket litt klarhet i ting.

For andre her sier eupf, og det har også nhd sagt - men avkreftet fordi jeg ikke er slik i RL

(i RL er jeg slik som jeg har vist i år - dvs jeg gir når jeg kan, er blid, positiv og humoristisk. Om jeg blir trigget så svelger jeg det).

Men som du selv sier, ble eupf'eren i deg trigget når du startet åpne deg. Da er vi vel også ved sakens kjerne og det jeg etterspurte. Jeg har ikke noe lyst til å utsette meg og andre for det en gang til.

Det har til syvende og sist med ønske om konstruktiv behandling og prognose å gjøre.

[Glimtipper]

Tusen takk for engasjement :-)

Jeg skrev det fordi jeg ønsket litt klarhet i ting.

For andre her sier eupf, og det har også nhd sagt - men avkreftet fordi jeg ikke er slik i RL

(i RL er jeg slik som jeg har vist i år - dvs jeg gir når jeg kan, er blid, positiv og humoristisk. Om jeg blir trigget så svelger jeg det).

Men som du selv sier, ble eupf'eren i deg trigget når du startet åpne deg. Da er vi vel også ved sakens kjerne og det jeg etterspurte. Jeg har ikke noe lyst til å utsette meg og andre for det en gang til.

Det har til syvende og sist med ønske om konstruktiv behandling og prognose å gjøre.

Jeg sier som jeg har sagt til deg ti ganger før: Du burde fokusere på symptomene og optimalt fokus på forbedring av disse. Psykologen, psykiateren, fastlegen og eventuelt sykepleieren vil ta seg av diagnosen, veiledningen av deg og behandlingen.

Det har absolutt ingen betydning for meg om jeg er selvskader på grunn av EUPF eller k-PTSD. Det som betyr noe er at jeg får hjelp til å slutte og at jeg klarer det.

Det har ingen betydning for meg om jeg oppfører meg uakseptabelt mot noen jeg kjenner på grunn av PMS eller depresjon. Det viktigste er at jeg får adekvat hjelp, enten medisinsk eller psykologisk.

Jeg trenger ikke bekymre meg over diagnosering og medisinering. Det er det behandlerene mine som skal gjøre. Jeg er ærlig, følger opp de tiltakene vi blir enige om, rapporterer om virkning av eventuelle medisiner og samarbeider ellers slik det er nødvendig.

[Gjest SHEMPP]

Tusen takk for engasjement :-)

Jeg skrev det fordi jeg ønsket litt klarhet i ting.

For andre her sier eupf, og det har også nhd sagt - men avkreftet fordi jeg ikke er slik i RL

(i RL er jeg slik som jeg har vist i år - dvs jeg gir når jeg kan, er blid, positiv og humoristisk. Om jeg blir trigget så svelger jeg det).

Men som du selv sier, ble eupf'eren i deg trigget når du startet åpne deg. Da er vi vel også ved sakens kjerne og det jeg etterspurte. Jeg har ikke noe lyst til å utsette meg og andre for det en gang til.

Det har til syvende og sist med ønske om konstruktiv behandling og prognose å gjøre.

Tja Ved behandling og det å åpne for meg terapeuten har det gjort at jeg takler mer å slippe inn folk i RL. At jeg kan sette grenser ,være uenig , til og med ha en krangel med folk i RL uten at jeg freaker helt ut fordi at da føler jeg at de "hater" meg.Selv om det er noe jeg jobber med enda da. Utrolig slitsomt til tider å hele tiden forsøke å være slik andre vil en skal være.

Noen år siden jeg tok disse strukturerte intervjuene. Tror resultatet ville blitt noe annerledes i dag.

[Gjest gakken den andre]

Jeg forstår det. Men, jeg blir litt forvirra. En annen her sier også at det går på det indre og ikke det ytre. Hva er korrekt?

Så jeg er spent på dette med nære relasjoner - hvis jeg noen gang tør involvere meg.

Håper du noen gang tør det Det at du har tørt det her, er et STORT skritt for deg, har jeg skjønt. Du har i hvert fall formidla deg, og det tror jeg deg på. Grunnen til at jeg skrev det jeg gjorde før i tråden her, var utifra at det er kun her du har gått inn i nærest og åpnest relasjoner (i motsetning til RL hvor du beholder alt strengt i ditt indre). Derfor jeg skrev noe innen EUPF. Ikke nødvendigvis at du har den diagnosen, men at du kan ha noen trekk fra den som vanskeliggjør ting for deg. For det er et eller annet som har trigga andre og ting som har trigga deg. Nærhetsproblematikk kommer først til uttrykk i relasjoner der en prøver være nær. Om du forstår hva jeg mener. Følte jeg uttrykte meg noe klønete her:P

P.S: Har du fått flyttet til Trøndelag? Til dit du hadde et bedre nettverk og hadde tro på ville få deg til å blomstre? Eller er det satt på vent og du fremdeles jobber deltid i den butikken? Du skreiv noe om at du dessverre hadde sluppet han x-en tilbake inn litt i livet igjen. Hva skjedde? (Du trenger ikke svare)

[Gjest J31!]

Jeg sier som jeg har sagt til deg ti ganger før: Du burde fokusere på symptomene og optimalt fokus på forbedring av disse. Psykologen, psykiateren, fastlegen og eventuelt sykepleieren vil ta seg av diagnosen, veiledningen av deg og behandlingen.

Det har absolutt ingen betydning for meg om jeg er selvskader på grunn av EUPF eller k-PTSD. Det som betyr noe er at jeg får hjelp til å slutte og at jeg klarer det.

Det har ingen betydning for meg om jeg oppfører meg uakseptabelt mot noen jeg kjenner på grunn av PMS eller depresjon. Det viktigste er at jeg får adekvat hjelp, enten medisinsk eller psykologisk.

Jeg trenger ikke bekymre meg over diagnosering og medisinering. Det er det behandlerene mine som skal gjøre. Jeg er ærlig, følger opp de tiltakene vi blir enige om, rapporterer om virkning av eventuelle medisiner og samarbeider ellers slik det er nødvendig.

Jeg forstår hva du mener.

Men vil jeg noengang bli "hel" igjen?

Etter at jeg møtte veggen høsten 06, har så og si hver eneste dag bestått av å holde hodet over vannet.

Det er så utrolig slitsomt. Det er så slitsomt at jeg minst en gang pr mnd sover "rundt" (et døgn).

Jeg er på lei av all usikkerheten :-) det føles på håpløst.

[Gjest J31!]

Håper du noen gang tør det Det at du har tørt det her, er et STORT skritt for deg, har jeg skjønt. Du har i hvert fall formidla deg, og det tror jeg deg på. Grunnen til at jeg skrev det jeg gjorde før i tråden her, var utifra at det er kun her du har gått inn i nærest og åpnest relasjoner (i motsetning til RL hvor du beholder alt strengt i ditt indre). Derfor jeg skrev noe innen EUPF. Ikke nødvendigvis at du har den diagnosen, men at du kan ha noen trekk fra den som vanskeliggjør ting for deg. For det er et eller annet som har trigga andre og ting som har trigga deg. Nærhetsproblematikk kommer først til uttrykk i relasjoner der en prøver være nær. Om du forstår hva jeg mener. Følte jeg uttrykte meg noe klønete her:P

P.S: Har du fått flyttet til Trøndelag? Til dit du hadde et bedre nettverk og hadde tro på ville få deg til å blomstre? Eller er det satt på vent og du fremdeles jobber deltid i den butikken? Du skreiv noe om at du dessverre hadde sluppet han x-en tilbake inn litt i livet igjen. Hva skjedde? (Du trenger ikke svare)

Joda, flytta til trønderland vi :-) men det var ikke som før: økonomien strekker ikke til, sønnen min ble mobbet og datteren min ble urolig.

bestemte oss for å flytte tilbake til jul pga overgangen mht skole osv. Men jeg ble skikkelig "deppa" av det, og prøvde å finne andre løsninger for å få bli boende.

Jeg ga min eks en sjanse til å bevise om han virkelig hadde forandra seg som han lenge hadde prøvd å overbevise oss om. Men det varte ikke lenge.

Sønnen min blir derimot ikke lenger mobba, og datteren min har blitt roligere (hun har fått en stabil venninne) og ingen av dem vil flytte tilbake nå. Men vi må, pga økonomien. Vi får ikke tilsvarende hjelp her. Så nå spekulerer jeg på om jeg skal vente til skoleåret er ferdig eller flytte nå.

Sistnevnte er vanskelig fordi jeg ikke vet hvordan familien hans vil ta det. De betyr mye for meg, men kjenner ikke årsaken og hans mørke side. Og det har i tillegg vært dødsfall i familien (faren). Jeg vet ikke om vi vil møte forståelse denne gangen, og i verste fall mister vi dem. Det vil være et stort tap for oss.

[Gjest J31!]

Tja Ved behandling og det å åpne for meg terapeuten har det gjort at jeg takler mer å slippe inn folk i RL. At jeg kan sette grenser ,være uenig , til og med ha en krangel med folk i RL uten at jeg freaker helt ut fordi at da føler jeg at de "hater" meg.Selv om det er noe jeg jobber med enda da. Utrolig slitsomt til tider å hele tiden forsøke å være slik andre vil en skal være.

Noen år siden jeg tok disse strukturerte intervjuene. Tror resultatet ville blitt noe annerledes i dag.

Takk for at du deler alt dette med meg :-) det gir økt innsikt. Kan jeg spørre hvilken behandling du får (om du fortsatt får)? Har du et langvarig tilbud?