Er ikke dette normalt da?

[Gjest hypnotika]

Og som barn skjule for de rundt seg, foreldre og andre, at man har slått seg? Bite i seg smerten og late som ingenting?

Jeg var sånn som barn. Leste j31 sitt innlegg lengre nede og tenker at sånn var jo jeg også, men er ikke dette like vanlig som å hyle og skrike?

Husker jeg knuste leddet til lillefingeren en gang. Jeg lå våken hele natta og hadde veldig vondt, men jeg verken gråt eller sa det til noen. Likedan vrikket jeg foten så jeg ikke greide å gå, men jeg gjemte meg istedet for å si ifra.

Når jeg tenker meg om så har aldri mine barn gjort sånn da...men kanskje er det bare sånn at vi er forskjellige? Normalt kan vel være så mye?

[Gjest Synes det er litt rart]

Husker barnet mitt da han gikk i barnehagen,der reagerte de da han slo seg skikkelig og fikk stor kul i panna. Han bare stod der uten en lyd,jeg måtte gjenta ofte til han "Det er greit å gråte nåe man slår seg,det er helt greit å bli lei seg da". Tror han ble slik pga faren som sa "Det der er da ikke noe å gråte for" hver gang han slo seg. Jeg ble irriter på faren,og sa til han også at det faktisk er helt ok å vise følelser,enten det er glede eller andre følelser. Men hos enkelte familier er bare "gode" følelser tilatt,det var tilfellet hos min mann.

[Gjest hypnotika]

Husker barnet mitt da han gikk i barnehagen,der reagerte de da han slo seg skikkelig og fikk stor kul i panna. Han bare stod der uten en lyd,jeg måtte gjenta ofte til han "Det er greit å gråte nåe man slår seg,det er helt greit å bli lei seg da". Tror han ble slik pga faren som sa "Det der er da ikke noe å gråte for" hver gang han slo seg. Jeg ble irriter på faren,og sa til han også at det faktisk er helt ok å vise følelser,enten det er glede eller andre følelser. Men hos enkelte familier er bare "gode" følelser tilatt,det var tilfellet hos min mann.

Kan vel være en forklaring her ja. Hos oss var det ikke lov til å vise gråt eller sinne, da ble mor hysterisk og begynte å gråte selv.

[Gjest synes det er litt rart]

Kan vel være en forklaring her ja. Hos oss var det ikke lov til å vise gråt eller sinne, da ble mor hysterisk og begynte å gråte selv.

Men du skriver at dine barn ikke er slik,det er bra for da har du klart å bryte mønsteret. Min mann har problemer med følelser nå også,han aksepterer at vi andre viser følelser,men ser at han blir stressa av det. Jeg må ofte si til han at det er bare følelser,det er ikke noe skremmende. Tristhet,sinne,glede osv,det er følelser alt sammen.

[hidi, the scorpion]

Kan vel være en forklaring her ja. Hos oss var det ikke lov til å vise gråt eller sinne, da ble mor hysterisk og begynte å gråte selv.

''Kan vel være en forklaring her ja. Hos oss var det ikke lov til å vise gråt eller sinne, da ble mor hysterisk og begynte å gråte selv.''

Synes det er så vanskelig å forstå at så mange barn, vokser opp med ustabile foreldre... Har selv hatt en god barndom, og ble vel skjermet fra endel av livets sannheter.

Jeg får helt vondt når jeg leser om barn som lider ulidelig pga foreldre... Klarer rettogslett ikke å sette meg inn i et slikt sykt sinn:(

Normale foreldre tillater selvfølgelig at barn viser følelser!

Klem til deg fra

[Gjest gakken den andre]

Nei, det er ikke normalt. Eller dvs for deg var / ble det å reagere slik normalt. Sett utenfra er det ikke normalt. Hadde det til dels slik selv. Er rart i grunn, for når jeg tenker tilbake så kunne mine foreldre hyle ut sin smerte, klage over vondter, folk som var dumme osv., men jeg gjorde det ikke. Barn skal bli trygget av sine foreldre og når de får vondt er det normalt - når relasjonen er normal og nådd et nært nivå/bra tilknytning - at det søker til dem. Jeg ser i etterkant at jeg ikke hadde en slik tilknytning til dem, gitt ved de rollekonstellasjonene som var hos oss. Det var på en måte de som fløy til mamma (les: meg som lite barn) for å få trøst og støtte). Fordi rolleforventningene var som de var, opplærte jeg med aldri den ferdigheten å kunne "oute" mine problemer og motta trøst. Det førte lenge til at jeg tok det med meg videre i oppveksten/voksenlivet. Problemene holdt jeg - som alltid som var normalt for meg - for meg selv. Leste en del om parentifisering. Ser at jeg er et sånt parentifisert barn på mange områder. Følger meg ennå,men har kommet meg veldig. Første bud er å bli kjent med "hva som finnes der inne" og verbalisere de følelsene. Så å kunne åpne seg opp til andre gradvis. Fremdeles er jeg en sånn person som andre får inntrykk av at er så himla sterk, så humørspreder ved mitt blide vesen osv. Men jeg takler faktisk ikke alt, er ikke alltid blid og glad. Det som tok meg lang tid å forstå, var at jeg selv inviterer andre til å kunne oppfatte meg sånn... Den aha-opplevelsen var egentlig ganske som et lite sjokk. Jeg kan virke tøff, fryktløs, ei som ordner opp uten at jeg tar mèn av det. Mens i mitt indre koster det på, kan tappe veldig, bruker mye tanker på det osv. Så eneste er å endre ved sin atferd som best man kan, sånn litt etter litt. Før håpet jeg så gjerne at folk bare skulle forstå hvordan jeg hadde det. Liksom lese meg slik. Men da måtte de jo hatt noe hokus pokus magi-opplegg der de kunne tittet inn i mitt indre. Det går som kjent ikke hehe.

Ble mye dette. Til sakens kjerne og ditt spm. Ikke normalt i et normalt hjem. Normalt i et unormalt hjem.

[Bookworm]

Nei, det er ikke normalt.

[trollemor;o)]

Høres ikke riktig ut at dette er normalt.

[lala_land]

''Kan vel være en forklaring her ja. Hos oss var det ikke lov til å vise gråt eller sinne, da ble mor hysterisk og begynte å gråte selv.''

Synes det er så vanskelig å forstå at så mange barn, vokser opp med ustabile foreldre... Har selv hatt en god barndom, og ble vel skjermet fra endel av livets sannheter.

Jeg får helt vondt når jeg leser om barn som lider ulidelig pga foreldre... Klarer rettogslett ikke å sette meg inn i et slikt sykt sinn:(

Normale foreldre tillater selvfølgelig at barn viser følelser!

Klem til deg fra

Synes det er enda mer imponerende at staten faktisk tillater fosterhjem hvor kun positive følelser er lov og hvor man ikke får muligheten til å vise følelser eller grine.

[Gjest J31!]

Vi er visst unormale, vi to *s*

[Gjest gakken den andre]

Vi er visst unormale, vi to *s*

Eller: normale i forhold til det unormale forholdet dere er vokst opp i, tenker jeg. Å ha reagert som barn normalt gjør, ville vært knapt helt umulig når foreldrene ens har fungert på en slik psyk måte som de har. For det er her foreldre som har sviktet, barn er prisgitt sine foreldre og livsbetingelser og må leve innenfor disse. Synd, men sant.

[Gjest ikkeukjent]

Synes det er enda mer imponerende at staten faktisk tillater fosterhjem hvor kun positive følelser er lov og hvor man ikke får muligheten til å vise følelser eller grine.

''staten faktisk tillater fosterhjem hvor kun positive følelser er lov og hvor man ikke får muligheten til å vise følelser eller grine.''

Hvor har du det fra? Dette er ikke min erfaring. Det finnes både gode og dårlige fosterhjem, men det du beskriver opplever ikke jeg som normalen.

[Gjest hypnotika]

Vi er visst unormale, vi to *s*

Og det gjør meg ingenting. God helg :-)

[Gjest J31!]

Eller: normale i forhold til det unormale forholdet dere er vokst opp i, tenker jeg. Å ha reagert som barn normalt gjør, ville vært knapt helt umulig når foreldrene ens har fungert på en slik psyk måte som de har. For det er her foreldre som har sviktet, barn er prisgitt sine foreldre og livsbetingelser og må leve innenfor disse. Synd, men sant.

Nettopp (min erfaring)!

Dette er jeg veldig bevisst på når det gjelder mine egne barn. Selv om det kanskje ikke ser slik ut her inne pga mine spørsmål om tilsvarende.

Jeg kan ikke forklare helt hvorfor. Men jeg tror det kanskje kommer av at jeg er opptatt av at de skal få lov til å være barn og bli møtt med omsorg og kjærlighet. SE dem.

Og at de i hele tatt betyr alt for meg.

Og så har jeg lært mye via bup, nannyprogrammene, ved å se på andre foreldre og å lese her inne.

[FGT]

Dette høres ikke normalt ut. Barn med naturlig tillitt til sine foreldre går først til dem å få trøst og støtte, eller hva det måtte være, selv om ikke jeg husker jeg gjørde det

[Gjest gnoff]

Eller: normale i forhold til det unormale forholdet dere er vokst opp i, tenker jeg. Å ha reagert som barn normalt gjør, ville vært knapt helt umulig når foreldrene ens har fungert på en slik psyk måte som de har. For det er her foreldre som har sviktet, barn er prisgitt sine foreldre og livsbetingelser og må leve innenfor disse. Synd, men sant.

Vel, men kan ikke alltid bare skylde på foreldrene. Barn har forskjellig personlighet også. Jeg var et barn som reagerte mer som hypnotika og J31, min søster ragerte som et helt normalt barn. Vi har samme foreldre og har vokst opp under de samme forhold.