Trenger gode råd! haster

[Gjest gått meg vill!]

Jeg har en samboer som er bipolar og manisk depressiv, av og til kan det føles som hun er 3 forskjellige personer også. Om ikke mer!

I de gode periodene er min samboer så utrolig fantastisk på mange områder, men jeg begynner å se at jeg kanskje blir manipulert og kontrollert.

Jeg måtte be min samboer reise en tur til sitt opprinnelige hjemsted så jeg kunne få en pause og muligheten til å komme meg opp igjen etter lang tid med bare negativ påvirkning.

Jeg venter på å få komme til samtale med psykolog selv, da min samboer har fått meg til å tvile på mine tillits personer.

Min nærmeste familie mener jeg er blitt kraftig forandret og at jeg må komme meg ut av dette forholdet, men kan jeg stole på de? For min samboer har snakket med sin psykolog og de er enig om at jeg må komme meg bort fra mitt hjemsted og familien.

Min far mener på at min samboer prøvde og manipulere han, og sambo. mener min far prøvde å manipulere henne. Hvem kan man stole på?

Min sambo har jo fått meg til å forstå at mine foreldre har handlet feil i mange situasjoner.

Jeg prøvde å ende forholdet etter at jeg først trodde hun endet det, men da måtte jeg ta bil nøklene så hun ikke kunne kjøre, hun måtte ha en avtale et mål om hun skulle kjøre ellers ville det bære rett i fjell veggen!

Så da ble jeg tvungen til å få henne til å forstå at hun var velkommen hjem, at hun bare skulle til hjemstedet for å ordne saker og kunne få behandling hos sin psykolog.

Jeg har vært så spent i kroppen da jeg aldri vet hvilken reaksjon som vil komme når jeg gjør ting. I det ene øyeblikket skal jeg kutte kontakten med mine foreldre og jeg må komme meg bort fra der jeg bor. I det neste øyeblikket må jeg ringe mine foreldre.

Om hun serverer meg alkohol, da kan jeg ta ett glass uansett dag. Velger jeg selv å ta en øl til filmen, da blir jeg behandlet som luft!

Jeg sluttet å røyke da hun flyttet inn, og tok jeg en røyk i en stress sammenheng, da ble jeg behandlet som luft. Men, det er selvfølgelig greit at jeg tar en røyk.

Hun sier alt er greit, men når det vel kommer til stykke og jeg velger ting av egen fri vilje, da blir jeg behandlet som luft eller får en i rettesettelse.

Hun kjenner til mine svake sider, og hun vet nøyaktig hva hun skal si, hvilke spørsmål hun skal stille for da å få meg til å tenke over saker og ting som kan virke merkelige, og dermed får meg til å tenke negativt på de ting jeg tidligere har hatt positive tanker til.

Jeg begynner først nå å se at det har pågått hele tiden, at hun gradvis knekker meg med negative ting.

Hun har jo alltid brukt sannheten og ting jeg har sagt, og funnet "feil" på folk jeg har nært og dermed kvernet på det negative, så at jeg begynner å tenke. Sånn skal det vel egentlig ikke være!?

En dag anklaget hun meg for å ikke ha god nok orden på viktige papir, det var da jeg virkelig fikk opp øynene. For der var jeg overbevist om at jeg hadde ordnet det papiret hun tenkte på, og at jeg hadde fortalt når det skulle skrives under osv.

Senere samme dag sitter hun med et papir som var ENDA viktigere enn det jeg hadde. Og fant ut at det ikke var ordnet, noe som burde vært registrert og ordnet for 6 ÅR siden.

Nå er jo saken sånn at hun har rett i ekstremt mye av det hun sier.

Jeg har vært svært dårlig den siste tiden, og dette har jo de rundt meg sett. Så sier da mine nærmeste at hun er ikke bra for meg! jeg ser jo alt som hun gjør som faktisk er bra for meg. De vil ikke se det positive i henne. Og hun sier det er ikke rart jeg er sliten og utmattet. Jeg har jo mine somatiske plager som har tatt på kroppen. Og jeg kan jo ikke stole på mine nærmeste for de har gjort sånn og sånn, de prøver å kontrollere meg iflg henne!

Jeg sa til min sambo at jeg trenger å komme igang og iallefall få min første samtale med psykolog før hun kommer, og jeg har også sagt at det stresser meg at hun tar opp dette med flytting osv på nåværende tidspunkt.

Det hjelper ikke meg hva hun og hennes psykolog har kommet frem til som er best for meg.

Jeg vil ta dette med min egen psykolog, når jeg da får en.

Og jeg hadde da et håp om å få komt i gang, før jeg evt må ta stilling til hvor vidt hun skal komme hjem eller ei.

Jeg tør jo ikke ta sjangsen på at hun kommer hjem, så finner jeg kanskje ut etter timen med psykolog at jeg ikke kan leve under slike forhold. Så må jeg ta nøklene så hun ikke får kjøre for hun da kommer til å kjøre av veien e.l.

Jeg er dessverre ikke sterk nok på dette tidspunkt til å finne måter jeg kan løse det evige maset om at jeg må flytte her i fra. Det er ikke så enkelt å bare flytte som det var for henne. Det er jo både barn og økonomiske grunner til at jeg må være her.

Men, hun mener da selvfølgelig at jeg er her på feil grunnlag. Så jeg spurte hvilket av de 2 grunnene er det som er feil!?

Hun maser nå om at hun vil komme hjem og hun maser også om å flytte langt unna. Og om planlegging.

Jeg unngår å snakke om de tingene nå, og da føler hun at jeg ikke vil ha henne hjem noen gang. Og at det er bare et vennskap.

Dette gjør at jeg blir så sliten og lei at jeg til slutt ikke makter mer og kommer til å be henne være der hun er!

Men, jeg vil jo ikke ende forholdet før jeg evt er sikker på at det er det rette!

For hun er jo som sagt fantastisk på mange områder, og jeg har jo ikke vært sterk nok til å si fra når jeg føler meg kontrollert, sterk nok til å gjøre det jeg vil uten å være redd for å bli behandlet som luft eller få en utskjelling. Vi snakket jo om at jeg trengte å komme meg mer ut, treffe venner osv. Dette var hun helt enig i og ville gjerne være med. Så tenker jeg, vi har jo ikke prøvd å sett om det fungerer. Er det noe hun bare sier for å slippe reise? eller vil det faktisk fungere. De gangene jeg har hatt henne med til venner, så har jeg fått en masse spørsmål og blitt behandlet som luft for de har ikke vært okey!

Hva pokker gjør man i en sånn situasjon?

Det ser jo da ikke ut som jeg får time før jeg faktisk må svare på det jeg har bedt om å få ta med psykolog først!

Håper noen kan gi gode råd her!

[Mandolaika]

Kjære deg.

Du forteller at din samboer er bipolar og manisk depressiv og av og til oppfører seg som om hun er 3 forskjellige personer, eller mer osv.

Hvem tror du det er lurest å lytte til? Samboeren din med disse to diagnosene eller dine nærmeste rundt deg som er psykisk stabile og har en "stabil" virkelighetsoppfatning?

Svaret ditt på dette spørsmålet gir deg også svaret på hva du bør gjøre videre.

Hun er sikkert fantastisk på mange områder, men dette er i de gode periodene hennes. Hvordan hadde du det og hvordan var du før du møtte henne?

Jeg mener du bør komme deg vekk, du risikerer å ende opp som en psykiatrisk pasient selv om du fortsetter dette løpet, hun forvrenger deg helt. Jeg sier ikke at det vil være enkelt, for du er sikkert glad i henne, men jeg mener dette er riktig allikevel. Hun vil neppe forandre seg. Du risikerer å bli helt psykisk ødelagt selv.

[Gjest Gått meg vill!]

Kjære deg.

Du forteller at din samboer er bipolar og manisk depressiv og av og til oppfører seg som om hun er 3 forskjellige personer, eller mer osv.

Hvem tror du det er lurest å lytte til? Samboeren din med disse to diagnosene eller dine nærmeste rundt deg som er psykisk stabile og har en "stabil" virkelighetsoppfatning?

Svaret ditt på dette spørsmålet gir deg også svaret på hva du bør gjøre videre.

Hun er sikkert fantastisk på mange områder, men dette er i de gode periodene hennes. Hvordan hadde du det og hvordan var du før du møtte henne?

Jeg mener du bør komme deg vekk, du risikerer å ende opp som en psykiatrisk pasient selv om du fortsetter dette løpet, hun forvrenger deg helt. Jeg sier ikke at det vil være enkelt, for du er sikkert glad i henne, men jeg mener dette er riktig allikevel. Hun vil neppe forandre seg. Du risikerer å bli helt psykisk ødelagt selv.

Takk for svar!

Før var jeg meget positiv, sprudlende og glad!

Nå er jeg mest sliten, men så har jeg jo også nylig vært innlagt pga somatiske plager, som har innvirkning på allmenn tilstanden.

Før taklet jeg nok lettere mine somatiske plager, jeg holdt fokuse bort fra plagene og fant på andre ting, nå er det nok for mye fokus på plagene. Og jeg kjenner mer etter mitt indre.

Noe som gjerne forsterker smertene, men også har vist seg positivt på ett sett.

Foreldrene mine har lært meg å fortrenge saker og ting som kanskje egentlig burde blitt tatt frem og snakket om. Gjort noe med. Og hver gang de mister kontrollen på meg, at jeg blir mer "uavhengig" er de på meg som parasitter.

Jeg har nå begynt å prate om ting som de har "skjult" og får stadig bekreftelse på at dette er ikke bra! Ergo, jeg setter tvil til det de sier og gjør. Selv om de ikke har noen psykisk diagnose.

Min sambo har jo gått i terapi i mange år, så hun har nok lært seg ett og annet om hva man skal si for å kunne få tillitt og endre tankegangen.

Men, jeg har begynt å bli litt sterkere igjen nå etter hun dro.

Og kan nå tenke litt igjen. Biter begynner å falle på plass, men det er jo denne tvilen. Hva er rett å gjøre.? Kan det være mulig å bo med henne om jeg bare blir sterk nok og vet hvordan jeg skal håndtere hennes dårlige perioder? Vet hvordan jeg skal hjelpe henne å unngå havne i mani? lærer hvilke tegn jeg skal se etter? Etc etc.

[Mandolaika]

Takk for svar!

Før var jeg meget positiv, sprudlende og glad!

Nå er jeg mest sliten, men så har jeg jo også nylig vært innlagt pga somatiske plager, som har innvirkning på allmenn tilstanden.

Før taklet jeg nok lettere mine somatiske plager, jeg holdt fokuse bort fra plagene og fant på andre ting, nå er det nok for mye fokus på plagene. Og jeg kjenner mer etter mitt indre.

Noe som gjerne forsterker smertene, men også har vist seg positivt på ett sett.

Foreldrene mine har lært meg å fortrenge saker og ting som kanskje egentlig burde blitt tatt frem og snakket om. Gjort noe med. Og hver gang de mister kontrollen på meg, at jeg blir mer "uavhengig" er de på meg som parasitter.

Jeg har nå begynt å prate om ting som de har "skjult" og får stadig bekreftelse på at dette er ikke bra! Ergo, jeg setter tvil til det de sier og gjør. Selv om de ikke har noen psykisk diagnose.

Min sambo har jo gått i terapi i mange år, så hun har nok lært seg ett og annet om hva man skal si for å kunne få tillitt og endre tankegangen.

Men, jeg har begynt å bli litt sterkere igjen nå etter hun dro.

Og kan nå tenke litt igjen. Biter begynner å falle på plass, men det er jo denne tvilen. Hva er rett å gjøre.? Kan det være mulig å bo med henne om jeg bare blir sterk nok og vet hvordan jeg skal håndtere hennes dårlige perioder? Vet hvordan jeg skal hjelpe henne å unngå havne i mani? lærer hvilke tegn jeg skal se etter? Etc etc.

Dette er vanskelig ja. Hvor gammel er du og er du på noen måte avhengig av foreldrene dine? Husk at du ikke kan velge din familie/slekt, men du kan velge hvor stor innflytelse de skal ha på deg. :-)

Jeg er voksen, har slitt en del selv med negativ påvirkning fra nærmeste familie, har nå de siste årene klart å røslive meg mer og mer og det de sier og mener teller egentlig ikke så mye for meg lenger, jeg vektlegger det ikke i stor grad. Jeg stoler på meg selv, mitt eget vett og min egen forstand, pluss at jeg har noen nære venner og en kjæreste som jeg forholder meg til, fordi de tilfører meg noe positivt!

Jeg tror det er lurt å styre så mye som mulig unna personer som gir deg negativ energi/trekker energi ut av deg og tilfører deg noe negativt.

Jeg ville avventet å flytte sammen med kjæresten igjen hvis jeg var deg. Si til både henne og foreldre at du trenger en pause fra alt.

[lala_land]

Bare sånn til opplysning så er Bipolar og manisk depressiv akkurat samme sykdom.

Før het det manisk depressiv, nå heter det Bipolar.

Samme diagnosen, samme sykdom men med nytt navn.

[Mandolaika]

Bare sånn til opplysning så er Bipolar og manisk depressiv akkurat samme sykdom.

Før het det manisk depressiv, nå heter det Bipolar.

Samme diagnosen, samme sykdom men med nytt navn.

Jeg trodde bipolar var en samlebetegnelse for flere ulike typer diagnoser og at manisk depressiv var en av disse?

Er det ikke noe som heter bipolar 1 og bipolar 2 også?

[Mandolaika]

Bare sånn til opplysning så er Bipolar og manisk depressiv akkurat samme sykdom.

Før het det manisk depressiv, nå heter det Bipolar.

Samme diagnosen, samme sykdom men med nytt navn.

Leste litt om det på Wikipedia så du trenger ikke svare. :-)

[Gjest hmmaaa]

Bipolar og manisk depressiv er det samme, så ser ikke helt hvorfor du sier hun har begge deler. Jeg ser heller ikke hva diagnosen bipolar har å gjøre med hennes oppførsel mot deg og deres forhold.

[Gjest Gått meg vill!]

Bipolar og manisk depressiv er det samme, så ser ikke helt hvorfor du sier hun har begge deler. Jeg ser heller ikke hva diagnosen bipolar har å gjøre med hennes oppførsel mot deg og deres forhold.

Jeg har ikke kjennskap til hva som er hva og hva det innebærer.

Det jeg vet er hva min samboer har fortalt selv. Jeg valgte å ikke studere hva dette innebar, da jeg vet at det er individuelt hvordan det utarter seg.

Hun har nevnt begge deler, og også sagt at hun har god kontroll på seg selv.

Da jeg var til legen, så skrev han som om det var to forskjellige. Derfor skrev jeg på den måten.

Hvordan hun behandler meg vet jeg heller ikke om det har noe med denne diagnosen å gjøre. Men, jeg ville opplyse om at diagnosene var der. Da det kanskje kunne forklare litt hvorfor hun svinger så ekstremt gjennom dagen.

[Gjest Gått meg vill!]

Dette er vanskelig ja. Hvor gammel er du og er du på noen måte avhengig av foreldrene dine? Husk at du ikke kan velge din familie/slekt, men du kan velge hvor stor innflytelse de skal ha på deg. :-)

Jeg er voksen, har slitt en del selv med negativ påvirkning fra nærmeste familie, har nå de siste årene klart å røslive meg mer og mer og det de sier og mener teller egentlig ikke så mye for meg lenger, jeg vektlegger det ikke i stor grad. Jeg stoler på meg selv, mitt eget vett og min egen forstand, pluss at jeg har noen nære venner og en kjæreste som jeg forholder meg til, fordi de tilfører meg noe positivt!

Jeg tror det er lurt å styre så mye som mulig unna personer som gir deg negativ energi/trekker energi ut av deg og tilfører deg noe negativt.

Jeg ville avventet å flytte sammen med kjæresten igjen hvis jeg var deg. Si til både henne og foreldre at du trenger en pause fra alt.

Jeg er voksen, og alltid hatt et godt forhold til mine foreldre. De har støttet meg når jeg har trengt det, men også lært meg å tie om saker man ikke skal skjule. På ett sett så blir det da å ta skylden for saker som man egentlig er offer i.

Jeg har alltid tatt telefon når de har ringt, om jeg har blitt irettesatt etter voksen alder så har jeg sagt klart og tydelig fra om hva jeg mener!

Men, når jeg sluttet å være så åpen med foreldrene mine om ting som skjer, og ikke tok telefon når de ringte. Da ringte de uten stans, og har vært på meg hver gang de har fått sjangs.

Nå har det roet seg litt, iallefall for en stund og vi kan kommunisere på en grei måte. Men, jeg føler på ett sett at jeg ikke kan stole på de helt, da de bare kommuniserer og oppfører seg bra når ting går deres vei.

Jeg har heldigvis to nære venner som jeg kan snakke med. Og det har hjelpt ekstremt mye, men de kan jo ikke stille seg objektiv siden de er knytt til meg i denne saken.

Takk for ditt råd, og ønsker deg en god helg!

[Mandolaika]

Jeg er voksen, og alltid hatt et godt forhold til mine foreldre. De har støttet meg når jeg har trengt det, men også lært meg å tie om saker man ikke skal skjule. På ett sett så blir det da å ta skylden for saker som man egentlig er offer i.

Jeg har alltid tatt telefon når de har ringt, om jeg har blitt irettesatt etter voksen alder så har jeg sagt klart og tydelig fra om hva jeg mener!

Men, når jeg sluttet å være så åpen med foreldrene mine om ting som skjer, og ikke tok telefon når de ringte. Da ringte de uten stans, og har vært på meg hver gang de har fått sjangs.

Nå har det roet seg litt, iallefall for en stund og vi kan kommunisere på en grei måte. Men, jeg føler på ett sett at jeg ikke kan stole på de helt, da de bare kommuniserer og oppfører seg bra når ting går deres vei.

Jeg har heldigvis to nære venner som jeg kan snakke med. Og det har hjelpt ekstremt mye, men de kan jo ikke stille seg objektiv siden de er knytt til meg i denne saken.

Takk for ditt råd, og ønsker deg en god helg!

Det er bra du sier fra. Jeg tror foreldrene dine bare ønsker deg godt og blir mer pågående når du "stilner", nettopp fordi de er redd for å "miste" deg, eller for at din samboer skal få for stor kontroll over deg?

Kanskje de ser ting som du selv ikke ser, når det gjelder forholdet mellom deg din samboer?

[Mandolaika]

Bipolar og manisk depressiv er det samme, så ser ikke helt hvorfor du sier hun har begge deler. Jeg ser heller ikke hva diagnosen bipolar har å gjøre med hennes oppførsel mot deg og deres forhold.

"Jeg ser heller ikke hva diagnosen bipolar har å gjøre med hennes oppførsel mot deg og deres forhold."

Mener du virkelig dette?

Hva hvis hun var psykopat eller bare kontrollerende, mener du dette heller ikke ville hatt noe med hennes oppførsel mot ham og deres forhold å gjøre?

[Gjest hmmaaa]

Jeg har ikke kjennskap til hva som er hva og hva det innebærer.

Det jeg vet er hva min samboer har fortalt selv. Jeg valgte å ikke studere hva dette innebar, da jeg vet at det er individuelt hvordan det utarter seg.

Hun har nevnt begge deler, og også sagt at hun har god kontroll på seg selv.

Da jeg var til legen, så skrev han som om det var to forskjellige. Derfor skrev jeg på den måten.

Hvordan hun behandler meg vet jeg heller ikke om det har noe med denne diagnosen å gjøre. Men, jeg ville opplyse om at diagnosene var der. Da det kanskje kunne forklare litt hvorfor hun svinger så ekstremt gjennom dagen.

å svinge ekstremt gjennom dagen er tegn på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og ikke bipolar lidelse.

så det er nok det som feiler din dame, personlighetsforstyrrelse.