å slutte å ønske oppmerksomhet hele tiden

[Gjest Susuman]

Jeg er en kvinne i slutten av tjueårene som har et problem jeg synes det er vanskelig å snakke om. Jeg ønsker meg oppmerksomhet hele tiden. Det er som jeg aldri helt kan få nok av det. Det er ikke sånn at jeg bruker selvdestruktive metoder for å få oppmerksomhet, men jeg føler at behovet er der hele tiden, for at folk skal se meg, og legge merke til meg. Ofte kan det gjøre vondt inni meg når andre får oppmerksomhet, det føles som om det ikke er noe igjen til meg.

Jeg har vokst opp i et hjem hvor jeg føler at mor og far ikke har sett meg. Min far har vært ganske fjern i hele oppveksten min, og ga han noen positiv oppmerksomhet så var det som regel min søster. Jeg føler aldri at foreldrene mine har gitt meg positiv oppmerksomhet fordi jeg er den jeg er, men bare fordi jeg har presterer. Jeg tenker ofte på at jeg må få meg et fint yrke eller tittel for å fortjene oppmerksomheten. Det som skremmer meg er å bli et helt ”vanlig” menneske som ingen legger merke til.

Jeg har gått i terapi i flere år uten at jeg har klart å bli kvitt dette behovet. Har de siste årene gått i gruppeterapi i håp om at dette kan hjelpe meg. Men jeg lurer på hvordan jeg spesifikt kan jobbe med dette problemet? Jeg kan ikke endre barndommen min heller. Hvordan kan jeg tåle at andre får oppmerksomhet uten at jeg føler at jeg nærmest forsvinner? Har dere noen tips? Har dere opplevd dette selv? Ønsker ingen snusfornuftige svar.

[frosken]

''Jeg har gått i terapi i flere år uten at jeg har klart å bli kvitt dette behovet. Har de siste årene gått i gruppeterapi i håp om at dette kan hjelpe meg''

Tar du opp dette temaet i terapi? Er du i den sammenhengen åpen om dine reaksjoner?

[Gjest Susuman]

''Jeg har gått i terapi i flere år uten at jeg har klart å bli kvitt dette behovet. Har de siste årene gått i gruppeterapi i håp om at dette kan hjelpe meg''

Tar du opp dette temaet i terapi? Er du i den sammenhengen åpen om dine reaksjoner?

Jeg føler at det er først det siste året hvor jeg har blitt mer oppmerksomhet på problemet og kan sette ord på det. Jeg har forsøkt å ta det opp før, men det ble vel en litt mer diffus innfallsvinkel på problemet. Det ble ikke konkret nok Må prøve på en annen måte når jeg begynner gruppeterapi igjen.

[Gjest Summasummarum]

Hei.

Jeg har selv hatt en ganske håpløs barndom, vil ikke gå i detalj, men jeg sliter fortsatt som godt voksen. Jeg har skjønt at jeg nok har et større behov for oppmerksomhet og bekreftelse enn det som er gjennomsnittet. Dette er av og til vanskelig å håndtere, ting blir ekstra såre, andre skjønner ikke hvorfor jeg reagerer som jeg gjør osv.

Tror rett og slett jeg bare må leve med det, har aldri vært hos psykolog, men mange ganger tenkt at jeg burde det.

[frosken]

Jeg føler at det er først det siste året hvor jeg har blitt mer oppmerksomhet på problemet og kan sette ord på det. Jeg har forsøkt å ta det opp før, men det ble vel en litt mer diffus innfallsvinkel på problemet. Det ble ikke konkret nok Må prøve på en annen måte når jeg begynner gruppeterapi igjen.

Jeg tror du vil kunne oppleve en endring gjennom å åpent fortelle om ønsket om oppmerksomhet.

[Gjest seaborn]

Hei!

Det føltes litt skjebneaktig å lese innlegget ditt nå, dette er noe jeg kjenner meg veldig igjen i og tenker mye på. I mitt tilfelle er det en slags vedvarende sårhet over å ikke bli sett som jeg projiserer over på omgivelsene mine og kan lett føle meg såra og støtt hvis jeg føler at venner og bekjente ikke ser meg eller ikke skjønner hvem jeg er.

Jeg er yngst i en stor familie der det har vært en del problemer, og det har til tider vært en hard oppmerksomhetskamp i søskenflokken, en kamp som jeg til dels har meldt meg ut av fordi jeg ikke kunne være med på premissene og/eller jeg fikk nok oppmerksomhet på andre områder, som skoleprestasjoner og evner.

Min pappa var også veldig fjern i min oppvekst, han har nesten overkompensert i ettertid i form av telefoner og hjelp, det har på en måte vært bra for meg fordi det har styrket selvfølelsen min å ha en pappa på plass i den store helheten.

Jeg har egentlig ingen konkrete råd å komme med, har aldri skrevet på forumet før, men nå måtte jeg bare svare. Det er et problem som jeg aldri har kunnet tatt opp med noen før, samtidig som jeg aner at flere av mine venninner sliter med det samme.

Det som nager meg aller mest er at jeg vet at ofte får mye oppmerksomhet, men som du sier: "det føles ikke nok". I mitt tilfelle er det akkurat som det er noen sider av meg selv som ikke får vokse fordi de ikke får oppmerksomhet, mens andre sider er vante og trygge. Dette har vel noe med hva man har fått positiv bekreftelse på opp gjennom.

Jeg lurer på en ting når du sier at du vil "tåle at andre får oppmerksomhet": Jeg har fått meg en slags strategi hvor jeg prøver å være bevisst på å gi masse oppmerksomhet men hvor jeg også prøver å ikke være redd for å ikke ta den heller. Problemet mitt er at det skal utrolig lite til før jeg begynner å føle på at jeg tar for mye og blir engstelig og usikker, samtidig som jeg blir engstelig og usikker hvis jeg ikke får den. Hvordan er dette for deg?

Apropos: Skulle ønske jeg kunne være til mer hjelp, kanskje noen andre har noen gode råd? Merkelig greie denne "oppmerksomheten" vi alle har behov for i større og mindre grad. Hvorfor har det blitt så viktig for oss?

Mvh

[Gjest Susuman]

Hei!

Det føltes litt skjebneaktig å lese innlegget ditt nå, dette er noe jeg kjenner meg veldig igjen i og tenker mye på. I mitt tilfelle er det en slags vedvarende sårhet over å ikke bli sett som jeg projiserer over på omgivelsene mine og kan lett føle meg såra og støtt hvis jeg føler at venner og bekjente ikke ser meg eller ikke skjønner hvem jeg er.

Jeg er yngst i en stor familie der det har vært en del problemer, og det har til tider vært en hard oppmerksomhetskamp i søskenflokken, en kamp som jeg til dels har meldt meg ut av fordi jeg ikke kunne være med på premissene og/eller jeg fikk nok oppmerksomhet på andre områder, som skoleprestasjoner og evner.

Min pappa var også veldig fjern i min oppvekst, han har nesten overkompensert i ettertid i form av telefoner og hjelp, det har på en måte vært bra for meg fordi det har styrket selvfølelsen min å ha en pappa på plass i den store helheten.

Jeg har egentlig ingen konkrete råd å komme med, har aldri skrevet på forumet før, men nå måtte jeg bare svare. Det er et problem som jeg aldri har kunnet tatt opp med noen før, samtidig som jeg aner at flere av mine venninner sliter med det samme.

Det som nager meg aller mest er at jeg vet at ofte får mye oppmerksomhet, men som du sier: "det føles ikke nok". I mitt tilfelle er det akkurat som det er noen sider av meg selv som ikke får vokse fordi de ikke får oppmerksomhet, mens andre sider er vante og trygge. Dette har vel noe med hva man har fått positiv bekreftelse på opp gjennom.

Jeg lurer på en ting når du sier at du vil "tåle at andre får oppmerksomhet": Jeg har fått meg en slags strategi hvor jeg prøver å være bevisst på å gi masse oppmerksomhet men hvor jeg også prøver å ikke være redd for å ikke ta den heller. Problemet mitt er at det skal utrolig lite til før jeg begynner å føle på at jeg tar for mye og blir engstelig og usikker, samtidig som jeg blir engstelig og usikker hvis jeg ikke får den. Hvordan er dette for deg?

Apropos: Skulle ønske jeg kunne være til mer hjelp, kanskje noen andre har noen gode råd? Merkelig greie denne "oppmerksomheten" vi alle har behov for i større og mindre grad. Hvorfor har det blitt så viktig for oss?

Mvh

''Jeg lurer på en ting når du sier at du vil "tåle at andre får oppmerksomhet": Jeg har fått meg en slags strategi hvor jeg prøver å være bevisst på å gi masse oppmerksomhet men hvor jeg også prøver å ikke være redd for å ikke ta den heller. Problemet mitt er at det skal utrolig lite til før jeg begynner å føle på at jeg tar for mye og blir engstelig og usikker, samtidig som jeg blir engstelig og usikker hvis jeg ikke får den. Hvordan er dette for deg?

''

Vel, det er akkurat slik jeg føler det selv. Får jeg mye oppmerksomhet feks i gruppe så får jeg raskt dårlig samvittighet, fordi jeg føler at jeg "stjeler" oppmerksomheten. Jeg er også redd for å bruke opp "kvota" mi. Jeg er redd for å høre at jeg tar for mye plass og at folk skal mislike meg av den grunn.

Og hvis andre får mye oppmerksomhet ( nå tenker jeg først og fremst i gruppa) så kan jeg ofte føle et stort ubehag, og får lyst til å komme med noe veldig oppsiktsvekkende så folk kan se meg også. Selvfølgelig blir det ikke til at jeg gjør noe sånt, men at andre får oppmerksomhet kan skape en så stor smerte i meg.

Hjelper det bare å snakke om det mon tro? Hjelper det å jobbe med teater og være i fokus hele tiden? Eller er jeg rett og slett bare PR-kåt?