NHD/ansvar for egen helse

[Gjest liv med ansvar]

Hvorfor er folk redd for å ta ansvar for eget liv?

Ingen andre kan gjøre det,vi er selv ansvarlig for våre tanker,følelser og handlinger. Virker som om noen liker å bli tatt vare på,liker å være syke og pleietrengende. Det er ikke en ønskelig situasjon å være syk,men for noen er det det,hvorfor?

Må innrømme at jeg ville ha omsorg da jeg var syk,selv om jeg ikke alltid fikk det. Kunne slappe av,det var ikke mitt ansvar. Jeg var syk og trengte hjelp.

Jeg ser nå at det er mitt ansvar,det har det alltid vært. Kanskje noen tenker "da vet ikke du hva det vil si å være syk",men det vet jeg. Jo,det vet jeg og jeg jobber med meg selv,på egenhånd..vet at det er kun meg det står på. Ingen kommer for å fikse ting for meg,vet at jeg må gjøre det selv.

[Gjest J31!]

Et tips bare:

Søk på "sekundærgevinst".

[Gjest terapisøker]

Mener du da at man ikke skal gå i terapi ? Eller hva mener du egentlig? Dette ble veldig generelt og samtidig diffust. På hvilken måte mener du at folk ikke tar ansvar for eget liv? Tviler ikke på at det er folk som ikke tar ansvar, men tror ikke at de tilhører majoriteten,

Jeg har slitt i mange år. Jeg kan ikke akkurat si at jeg har fått ting lagt i fanget. Jeg har måttet gjøre det meste selv. Skulle jeg ventet til helsevesenet skulle hjelpe meg med ting hadde ting drøyd mange år. Takket være det at jeg er svært ressurssterk så har jeg kommet langt, til tross for dårlige odds. Andre er desverre ikke så heldige.

[Gjest liv med ansvar]

Mener du da at man ikke skal gå i terapi ? Eller hva mener du egentlig? Dette ble veldig generelt og samtidig diffust. På hvilken måte mener du at folk ikke tar ansvar for eget liv? Tviler ikke på at det er folk som ikke tar ansvar, men tror ikke at de tilhører majoriteten,

Jeg har slitt i mange år. Jeg kan ikke akkurat si at jeg har fått ting lagt i fanget. Jeg har måttet gjøre det meste selv. Skulle jeg ventet til helsevesenet skulle hjelpe meg med ting hadde ting drøyd mange år. Takket være det at jeg er svært ressurssterk så har jeg kommet langt, til tross for dårlige odds. Andre er desverre ikke så heldige.

Selvfølgelig skal folk få terapi og behandling,men ingen andre kan forandre deg enn deg selv. Du kan få råd,men du må gjøre jobben selv. Jeg kom ikke videre av rådene jeg fikk uansett,men jeg ser jo at jeg er ikke den rette til å gi råd. Prøver å ta ansvar og klare meg selv,nei jeg forstår ingenting snart.

[Gjest liv med ansvar]

Newsflash: folk oppsøker ikke hjelp fordi de vil ha omsorg, men fordi de har innsett at de ikke klarer det på egen hånd.

Da jeg ble innlagt første gang var det omsorg jeg trengte,og det fikk jeg også. Det er mulig og bli utsultet på det også.

[Gjest terapisøker]

Selvfølgelig skal folk få terapi og behandling,men ingen andre kan forandre deg enn deg selv. Du kan få råd,men du må gjøre jobben selv. Jeg kom ikke videre av rådene jeg fikk uansett,men jeg ser jo at jeg er ikke den rette til å gi råd. Prøver å ta ansvar og klare meg selv,nei jeg forstår ingenting snart.

men tror du ikke at folk flest forsøker å ta ansvar for eget liv, men at folk også har forskjellige definisjoner på hva det innebærer? Og når bør en søke hjelp, og når bør en klare seg selv? Det finnes det ikke noen fasit på. Jeg tror imidlertid også at enkelte mennesker blir psyke fordi de forsøker alt for mye å ordne opp i alt selv. Noen ganger må vi rådføre oss med andre for å komme videre i livet. Det kan også være et tegn på modenhet hos folk at de innser at de ikke klarer å gjøre alt alene.

jeg selv måtte oppsøke psykiatrisk legevakt for noen måneder siden etter at jeg opplevde en skikkelig guffen episode som satte meg helt ut av spill. Samtidig skjedde det mye nytt i livet mitt. Etter den hendelsen var jeg nærmest i sjokk, klarte ikke å sove eller spise noe særlig. Til slutt fant jeg ut at jeg måtte prate med noen for å bryte mønsteret med spisingen og sovingen. Jeg følte meg litt skamfull når jeg møtte opp der, tenkte at en annen person kanskje ville taklet dette anderledes. Men samtidig var jeg fornøyd med meg selv fordi jeg tok ansvar for å stoppe et en tankeprosess som kunne ført til enda større problemer. Men om jeg ut i fra det hadde oppsøkt psyk legevakt for hver eneste ubehagelige ting som skjedde i livet mitt hadde det vært mere snakk om avhengighet. Vi må prøve det vi kan å løse problemene selv, det vi ikke klarer må vi be om hjelp til.

[tjohei]

Å søke omsorg er også en måte å ta ansvar for livet sitt; man søker det man kanskje aldri har fått i livet og er underernært på. Når behovet er dekket kan man bedre stå på egne bein. Noen lidelser er vanskelig å kurere og noen trenger kanskje omsorg resten av livet. Ingen voksen person liker i utgangspuktet å være omsorgstrengende, men blir det av ulike grunner. Det er forbundet med skam i vårt samfunn og ikke være selvstendig og greie seg selv i voksen alder, så jeg tror ikke det er noe som folk tar så lett på eller snakker så høyt om. Det er fortsatt tabu å snakke om psykiske lidelser selv om flere er åpne i dag enn før.

[Gjest J31!]

Å søke omsorg er også en måte å ta ansvar for livet sitt; man søker det man kanskje aldri har fått i livet og er underernært på. Når behovet er dekket kan man bedre stå på egne bein. Noen lidelser er vanskelig å kurere og noen trenger kanskje omsorg resten av livet. Ingen voksen person liker i utgangspuktet å være omsorgstrengende, men blir det av ulike grunner. Det er forbundet med skam i vårt samfunn og ikke være selvstendig og greie seg selv i voksen alder, så jeg tror ikke det er noe som folk tar så lett på eller snakker så høyt om. Det er fortsatt tabu å snakke om psykiske lidelser selv om flere er åpne i dag enn før.

Takk for et godt innlegg.

Måtte bare si det :-) Det er for min del en utrolig deilig og berikende (riktig ord?) følelse å være der man kan stå litt på egne bein. Jeg er ikke i mål enda, men synes jeg har kommet langt.

[Gjest Haleluja]

Takk for et godt innlegg.

Måtte bare si det :-) Det er for min del en utrolig deilig og berikende (riktig ord?) følelse å være der man kan stå litt på egne bein. Jeg er ikke i mål enda, men synes jeg har kommet langt.

Det er en berikende følelse å stå på egne ben? Og dette kommer fra en som sier at hun ikke orker å lage middag all den tid hun er hemmafru.

[Gjest J31!]

Det er en berikende følelse å stå på egne ben? Og dette kommer fra en som sier at hun ikke orker å lage middag all den tid hun er hemmafru.

Da har du misforstått hva jeg siktet til.

Det kostet meg faktisk mye mer enn du tror å innrømme det der med middagen. Believe me or mot! Jeg har ikke turt å være åpen om det.

[Gjest Haleluja]

Da har du misforstått hva jeg siktet til.

Det kostet meg faktisk mye mer enn du tror å innrømme det der med middagen. Believe me or mot! Jeg har ikke turt å være åpen om det.

Det skjønner jeg godt at du ikke har.

[Gjest J31!]

Det skjønner jeg godt at du ikke har.

Ja, jeg angrer på det. Fikk iallfall bekreftet at den dårlige samvittigheten min som mor er berettiget.

[Skyer]

Ja, jeg angrer på det. Fikk iallfall bekreftet at den dårlige samvittigheten min som mor er berettiget.

Ikke tenk så mye, og bli heller praktisk.

Bestem deg for å lage middag hver dag i neste uke. Du er voksen og selvfølgelig i stand til å lage både suppe og spagetti. Dette trenger du ikke å tenke over, eller problematisere, det er bare å gjøre det.

Så blir samvittigheten bedre av seg selv.

[Katt-ja]

Ja, jeg angrer på det. Fikk iallfall bekreftet at den dårlige samvittigheten min som mor er berettiget.

Ah - blås i det der...

Ungene dine sulter ikke, vel? Spiser ikke posesuppe hver eneste dag?

De færreste er 100% perfekte foreldre og gir ungene alt de skal ha av alt... Mine har fått lite "opplæring" i turer i skog og mark, friluftsliv f.eks. Det kan jeg føle litt dårlig samvittighet for. Men - fornuften seirer, og jeg regner med de har fått noe annet positivt som ikke alle andre har fått istedet.

[Gjest liv med ansvar]

men tror du ikke at folk flest forsøker å ta ansvar for eget liv, men at folk også har forskjellige definisjoner på hva det innebærer? Og når bør en søke hjelp, og når bør en klare seg selv? Det finnes det ikke noen fasit på. Jeg tror imidlertid også at enkelte mennesker blir psyke fordi de forsøker alt for mye å ordne opp i alt selv. Noen ganger må vi rådføre oss med andre for å komme videre i livet. Det kan også være et tegn på modenhet hos folk at de innser at de ikke klarer å gjøre alt alene.

jeg selv måtte oppsøke psykiatrisk legevakt for noen måneder siden etter at jeg opplevde en skikkelig guffen episode som satte meg helt ut av spill. Samtidig skjedde det mye nytt i livet mitt. Etter den hendelsen var jeg nærmest i sjokk, klarte ikke å sove eller spise noe særlig. Til slutt fant jeg ut at jeg måtte prate med noen for å bryte mønsteret med spisingen og sovingen. Jeg følte meg litt skamfull når jeg møtte opp der, tenkte at en annen person kanskje ville taklet dette anderledes. Men samtidig var jeg fornøyd med meg selv fordi jeg tok ansvar for å stoppe et en tankeprosess som kunne ført til enda større problemer. Men om jeg ut i fra det hadde oppsøkt psyk legevakt for hver eneste ubehagelige ting som skjedde i livet mitt hadde det vært mere snakk om avhengighet. Vi må prøve det vi kan å løse problemene selv, det vi ikke klarer må vi be om hjelp til.

''men tror du ikke at folk flest forsøker å ta ansvar for eget liv, men at folk også har forskjellige definisjoner på hva det innebærer? Og når bør en søke hjelp, og når bør en klare seg selv?''

Jeg er usikker på det der jeg,om folk tar ansvar for eget liv. Jeg tror det er viktig å høre på seg selv,lytte innover istedenfor å alltid søke bekreftelser utenfra. Mange svar har vi selv. Når en bør søke hjelp? Vet ikke,men terskelen for å gjøre det er svært lav. Bare for å si det..folk må få gjøre som de vil med livene sine,jmen jeg vil endre mitt liv. Hva andre gjør er opp til dem.

[Gjest liv med ansvar]

Å søke omsorg er også en måte å ta ansvar for livet sitt; man søker det man kanskje aldri har fått i livet og er underernært på. Når behovet er dekket kan man bedre stå på egne bein. Noen lidelser er vanskelig å kurere og noen trenger kanskje omsorg resten av livet. Ingen voksen person liker i utgangspuktet å være omsorgstrengende, men blir det av ulike grunner. Det er forbundet med skam i vårt samfunn og ikke være selvstendig og greie seg selv i voksen alder, så jeg tror ikke det er noe som folk tar så lett på eller snakker så høyt om. Det er fortsatt tabu å snakke om psykiske lidelser selv om flere er åpne i dag enn før.

Men hvor kommer alle disse sykdommene fra,hvorfor kommer de,hvorfor blir folk syke?

Hvis man skal få hjelp,da synes jeg den hjelpen hadde vært mer effektiv, om det gikk ut på hvordan vi kan unngå å bli syke,og der har vi selv en finger med i spillet.

[Gjest terapisøker]

''men tror du ikke at folk flest forsøker å ta ansvar for eget liv, men at folk også har forskjellige definisjoner på hva det innebærer? Og når bør en søke hjelp, og når bør en klare seg selv?''

Jeg er usikker på det der jeg,om folk tar ansvar for eget liv. Jeg tror det er viktig å høre på seg selv,lytte innover istedenfor å alltid søke bekreftelser utenfra. Mange svar har vi selv. Når en bør søke hjelp? Vet ikke,men terskelen for å gjøre det er svært lav. Bare for å si det..folk må få gjøre som de vil med livene sine,jmen jeg vil endre mitt liv. Hva andre gjør er opp til dem.

Vi kan sikkert være enige om at behandlingssteder må sette grenser for pasientene sine. Noen ganger kan steder, eller behandlingen bli så behagelig og koselig at man ikke kommer seg videre i livet. Kanskje kan man som behandler, fordi man synes synd på en klient, ikke sette de krav og grenser som er nødvendig for at personen skal klare seg. Dette er viktige spørsmål som et hvert behandlingsted må stille seg selv innimellom.

Jobber selv på en psykiatrisk bolig. Jeg har ikke jobbet der så lenge, men jeg lurer litt på hva målsettingen er for hver pasient. Om man tenker fremover for dem, eller om dette bare skal være et koselig oppbevaringsted? Man må også finne ut hvilke grenser man skal ha for en hver pasient. Hvis en pasient får mer hjelp enn det h*n egentlig trenger så kan det skape problemer for personen senere. De blir avhengige av den hjelpen, og det blir et sjokk når andre stiller andre krav til dem. En viktig del av behandlingen er å gjøre dem ansvarlige for det man kan forvente i deres situasjon.

[Gjest liv med ansvar]

Vi kan sikkert være enige om at behandlingssteder må sette grenser for pasientene sine. Noen ganger kan steder, eller behandlingen bli så behagelig og koselig at man ikke kommer seg videre i livet. Kanskje kan man som behandler, fordi man synes synd på en klient, ikke sette de krav og grenser som er nødvendig for at personen skal klare seg. Dette er viktige spørsmål som et hvert behandlingsted må stille seg selv innimellom.

Jobber selv på en psykiatrisk bolig. Jeg har ikke jobbet der så lenge, men jeg lurer litt på hva målsettingen er for hver pasient. Om man tenker fremover for dem, eller om dette bare skal være et koselig oppbevaringsted? Man må også finne ut hvilke grenser man skal ha for en hver pasient. Hvis en pasient får mer hjelp enn det h*n egentlig trenger så kan det skape problemer for personen senere. De blir avhengige av den hjelpen, og det blir et sjokk når andre stiller andre krav til dem. En viktig del av behandlingen er å gjøre dem ansvarlige for det man kan forvente i deres situasjon.

''Om man tenker fremover for dem, eller om dette bare skal være et koselig oppbevaringsted?''

Det er det jeg ser at slik blir det ofte,og det er med på å holde pasientene tilbake,de blir svingdørspasienter. De er så syke at det forventes ikke at de tar ansvar,men jeg mener det må være mulig å begynne en plass. Det er ofte de samme pasientene som er der år etter år,de blir aldri ferdig behandlet.

[Gjest terapisøker]

''Om man tenker fremover for dem, eller om dette bare skal være et koselig oppbevaringsted?''

Det er det jeg ser at slik blir det ofte,og det er med på å holde pasientene tilbake,de blir svingdørspasienter. De er så syke at det forventes ikke at de tar ansvar,men jeg mener det må være mulig å begynne en plass. Det er ofte de samme pasientene som er der år etter år,de blir aldri ferdig behandlet.

Det kan være vanskelig å vite om en svingdørpasient er det, fordi h*n eller hun har blitt avhengig av hjelpetilbudet, eller om vedkommende har en psykisk lidelse som de ikke får bukt med. Mange har tunge psykiske lidelser som alvorlig depresjon, Schizofreni og psykoser. Kanskje er det ikke noen mellomstasjon mellom hjemmet og behandlingsstedet når vedkommende blir psyk igjen? Kanskje har det også blitt slik at det ikke er noe inviduelt opplegg rundt pasienten, det er ingen andre instanser enn behandlingsstedet som vil ta ansvaret for pasienten? En del av disse pasientene har heller ikke noe særlig nettverk som kan fange dem opp på et tidlig tidspunkt.

Jeg skulle også gjerne visst om de legene som vurderer en pasient i forhold til selvmordsrisko etc, kan være såpass redde for å gjøre en feilvurdering og sitte igjen med ansvaret at de heller legger inn for mange folk, enn for få. Det kan være skummelt å be en pasient komme tilbake igjen dagen etter, hvis vedkommende valgte å ta sitt liv dagen før.

[tjohei]

Men hvor kommer alle disse sykdommene fra,hvorfor kommer de,hvorfor blir folk syke?

Hvis man skal få hjelp,da synes jeg den hjelpen hadde vært mer effektiv, om det gikk ut på hvordan vi kan unngå å bli syke,og der har vi selv en finger med i spillet.

Det er jo det terapi handler om å få innsikt i sine egne begrensinger og ikke sette lista for høyt, akseptere seg selv og skjønne at alle er ikke like og kan ikke gjøre de samme tingene. Mange blir syke enten fordi de har problemer med å sette grenser eller med å akseptere seg selv og sine begresninger. Det er terapeutens rolle å gi pasienten innsikt slik at vedkommende kan ta bedre valg i livet sitt.