nhd/andre, hva gjør jeg!?

[Gjest Gått meg vill!]

Jeg skrev tidligere et innlegg her om mine problem. http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4287262

Nå haster det enda mer! Jeg har prøvd å forklare min samboer at jeg ønsker timen hos psykolog før hun kommer tilbake. Først ble det veldig dårlig mottatt, da følte hun sånn og sånn. Men, så fikk jeg beskjed at jeg hadde rett og at hun forstår. Men nå får jeg beskjed at hun må få komme hjem om bare 2 uker. Da hun ikke har videre bosted der hun nå er.

Hun disponerer ett annet sted også, men der er det tomt så hun kan ikke bo der.

Jeg blir selv ekstremt påvirket av alle reaksjonene hennes. Alt blir oppblåst til tusen og hun er over allergisk for alt mulig rart. Ene tingen etter den andre dukker opp.

Nå er det katter som står for døren, at hun ikke kan bo der hun er for der bodde en katt for noen år siden og hun blir bare mer og mer allergisk, dette kan man jo dø av, og kan utvikle allergi for sitt eget pels dyr. Det vil hun jo selvfølgelig ikke.

Jeg kjenner jeg sitter anspendt å bare venter på hva det neste er! blir jeg behandlet som luft? eller kommer det strenge miner om at jeg må komme meg bort i fra røttene mine? selge og flytte fra alt? Hopper og hever stemmen at nå har hun fått i seg noe hun ikke tåler? Irritabel kløing på kroppen? Har hun fått symptomer som jeg har og dermed blåser opp at nå er hun bekymret?

Det er så mye og jeg blir totalt nedkjørt når det pågår. Nå på avstand kan jeg slappe mer av, og hun var bra en liten periode. Men, så er det på'n igjen!

Hun vet jeg har vanskelig for å såre noen, og gjør mye for at andre skal ha det bra! Og har iallefall ikke samvittighet til at hun skal stå der uten hustak! Så er jo det også et problem at om jeg nå sier hun ikke kan komme hjem, så må hun ha et mål eller avtale hun skal til for å kunne ta bilen ut på veien. Altså hun indirekte legger ansvaret på meg om hun skal leve eller ei.

Hvordan iallverden kan man best mulig løse en sånn situasjon.?

Jeg er overhodet ikke klar for at hun skal komme hjem, og jeg kjenner stressen stiger i meg allerede.

Jeg trenger samtaler så jeg kan få tatt mine egne problemer for så kanskje kunne bli sterk nok og evt finne løsninger på hvordan vi kan leve sammen uten at jeg tar så stort ansvar og lar hennes stress gå innover meg.

Jeg føler at om hun nå kommer før jeg får tatt tak i mitt, så vil den negative stressen bryte meg enda mer ned. Og det vil sannsynligvis ende i at jeg ber henne dra for godt.

Og da sitter vi i huset jeg har kjøpt og betaler på, hjemmet til mitt barn og hun gir meg bilnøkler for jeg kan ikke sende henne ut på veiene nå eller noen gang. For hun har ikke mer igjen å leve for!

Jeg undrer også på om det "bare" er bipolar hun har!? hun har jo vært ekstremt ærlig og åpen til meg om den diagnosen. Men, kan der være andre ting hun har i tillegg.?

Hun prater mye om sine ekser og alle har vært noe galt med. Mange ganger har jeg følt hun forteller om seg selv. Da har hun nevnt borderline eller hva det nå heter?

Men, så har hun på ett eller annet vis greid å si noe som jeg tenkte, det var bra du sa! Og dermed tenkt at det faktisk er eksen.

Hun prater også mye om seg selv, det er dette hun kan, det er dette hun driver med. Blir forbanna over "plan fadder" innslag på tv'n, for hun har jo vært så fattig at hun har dusjet ute i hage slange midt på vinteren, knapt hatt mat, men har greid seg på det hun har o.l. Og det virker som hun alltid skal ha siste ordet!

Jeg er totalt rådløs her, og det blir jo noe rotete innlegg i og med det er så mye som har hendt og jeg ikke får plass til alt her. Men, håper det er mulig å forstå litt ut i fra det jeg skriver.

Og jeg setter stor pris på om noen kan gi meg noen gode råd på hvordan jeg kan løse situasjonen. Eller gjerne komme med spørsmål som får meg til å tenke litt annerledes. For jeg har rett og slett kjørt meg fast!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette virker kaotisk. Når jeg har fått lest det noen ganger og prøvd å klarne tankene, sitter jeg igjen med dette:

Denne damen er det vel best å få ut av livet først som sist. Uavhengig av hennes diagnose som synes ganske åpenbar, kan det umulig være bra for deg å leve i dette forholdet.

[Gjest Gått meg vill!]

Dette virker kaotisk. Når jeg har fått lest det noen ganger og prøvd å klarne tankene, sitter jeg igjen med dette:

Denne damen er det vel best å få ut av livet først som sist. Uavhengig av hennes diagnose som synes ganske åpenbar, kan det umulig være bra for deg å leve i dette forholdet.

Tusen hjertelig takk for svar!