BP'ere: BP m/barn eller helst ikke? Tanker rundt

[Gjest Anonym bipolar for øyeblikket]

Sambo og jeg snakker litt fram og tilbake om å utvide familien vår eller ikke. Vi er pr dags dato frivillig barnløse. Men siden fruktbarheten ikke er evigvarende, er det jo greit å planlegge veien videre sammen.

Hovedargumentet for å få barn etter hvert, er at vi begge er glad i barn og omtales som pers. med barnetekke. Har nieser og nevøer vi har veldig god kontakt med. Mine argument for å ikke få barn er:

- vi trives godt sammen bare vi to

- barnet kan arve min BP og det ville vært forferdelig!

- jeg er under 100% perfekt medisinering nå, og ved evt. graviditet og etter fødsel med amming, må jeg stå uten. (Psykiater sier slik bruk er 100% uforsvarlig. Han vil ikke skrive ut meds. til pas. i slike tilfeller). Av erfaring er livet mitt veldig annerledes uten medisiner, og jeg vet rett og slett ikke om jeg tør gamble ¨på noe det.

- jeg er redd for at psykdommen vil bli trigget lettere med mange flere gjøremål ift barn i hus

- vi har tante- og onkelbarn som er helt fantastiske og venner med barn. Hva med å bare låne disse i blant og kose seg men kunne puste ut etterpå`?

Jeg har også tenkt mye på risiko for arvelighet av BP`n. Er %-en mht risiko her større for ett av kjønnene? Foreldre og søsken av meg har ikke fått BP. Derimot ligger det hos to søsken til foreldre og ett barn til søster av besteforelder.

Dette er selvsagt noe vi vil ta sammen stilling til. Men jeg sliter litt med tanken på ev. å aldri skulle gi min bedre halvdel sjansen til å få bli far. Et ev. barn (eller flere) vil uansett ikke komme uplanlagt. Da må vi ha reflektert såpass mye at vi vet hva vi går til. Å få barn i nærmeste fremtid er ikke aktuelt. Jeg vil ha livet mer på plass først. Som bl.a. fast stilling, egeneid bolig. Er nå i arbeid deltid (skal trappe gradvis opp). Ellers føler jeg meg frisk og vi trives begge med livet. Vi er fast bestemt på at vi vil fortsette livet sammen (har vært sammen i 11 år) og opp igjennom har vi X ant ganger fått høre at vi står veldig godt til hverandre og utfyller hverandre. (Såkalt Den Rette-formelen )

Dere med BP: Regner med dere som har snakket om å få barn har tenkt mye fram og tilbake? Å få barn når en vet en har en BP-sykdom, føles det som skrekkblandet fryd? Hvordan løser dere det hele?

Og til dere som avsto fra å utvide tosomheten: Har dere angret? Har den ene parten kunnet kjenne en følelse av bitterhet el. savn ift å ikke få bli forelder? Altså at det virker som om h*n ikke følte seg eg. helt komfortabel med denne avgjørelsen i ettertid? Tenker da når alderen stiger, man kanskje føler andre har ev. presset på en et valg? Det kan jo ikke være så greit det heller, tenker jeg.

[Gjest Adopsjon?]

Har dere tenkt på adopsjon?

[Gjest Anonym bipolar for øyeblikket]

Har dere tenkt på adopsjon?

Kan ikke adoptere når man har BP

En blir rett og slett ikke godkjent forelder......

Sambo og jeg synes ellers adopsjon er en veldig fin måte å bli en familie på. Helt på linje med å reprodusere på vanligmåten.

En annen foreslo surrogat da jeg nok vil ha mest sjanse for såkalt postpartumdepresjon om jeg er umedisinert. Under et svangerskap spiller visstnok hormonene i kroppen anti-depr.effekt (hva jeg ikke har lært av psyk. ) Men syns den tanken er litt vel drastisk. Er flere og flere pers. som opererer med surrogatmødre i det skjulte her til lands nå, bl.a. i India.

Absolutt et relevant spm du kom med, syns jeg.

[Gjest Adopsjon?]

Kan ikke adoptere når man har BP

En blir rett og slett ikke godkjent forelder......

Sambo og jeg synes ellers adopsjon er en veldig fin måte å bli en familie på. Helt på linje med å reprodusere på vanligmåten.

En annen foreslo surrogat da jeg nok vil ha mest sjanse for såkalt postpartumdepresjon om jeg er umedisinert. Under et svangerskap spiller visstnok hormonene i kroppen anti-depr.effekt (hva jeg ikke har lært av psyk. ) Men syns den tanken er litt vel drastisk. Er flere og flere pers. som opererer med surrogatmødre i det skjulte her til lands nå, bl.a. i India.

Absolutt et relevant spm du kom med, syns jeg.

Æsj, det var da veldig dumt, og ikke minst generaliserende!

Hva med å bli fosterforeldre - er døra like stengt der?

Jeg hadde nok ikke valgt et svangerskap med de problemene du beskriver, til det hadde jeg nok følt at risikoen ville være for stor. Samtidig må det innrømmes at jeg tror man fint kan ha fullverdige liv uten barn, hvilket jo ikke er tilfelle for alle.

Jeg håper du finner du av dette, synes du har mange reflekterte tanker rundt problemstillingen, og jeg er sikker på at du lander på det som er det riktige for deg!

Lykke til!

[Gjest Anonym bipolar i øyeblikket]

Æsj, det var da veldig dumt, og ikke minst generaliserende!

Hva med å bli fosterforeldre - er døra like stengt der?

Jeg hadde nok ikke valgt et svangerskap med de problemene du beskriver, til det hadde jeg nok følt at risikoen ville være for stor. Samtidig må det innrømmes at jeg tror man fint kan ha fullverdige liv uten barn, hvilket jo ikke er tilfelle for alle.

Jeg håper du finner du av dette, synes du har mange reflekterte tanker rundt problemstillingen, og jeg er sikker på at du lander på det som er det riktige for deg!

Lykke til!

Tror nok de heller ikke godkjenner en som fosterforelder ja. Har ikke sjekket det. Noen som vet?

''Jeg hadde nok ikke valgt et svangerskap med de problemene du beskriver, til det hadde jeg nok følt at risikoen ville være for stor.''

Der formulerte du hovedutfordringen i grunn. Tror det verste å komme igjennom vil bli nettopp svangerskapet og tiden etter....

''Jeg håper du finner du av dette, synes du har mange reflekterte tanker rundt problemstillingen''

Det var hyggelig tilbakemelding, Takk

''og jeg er sikker på at du lander på det som er det riktige for deg!''

Jo takk. Det er bare det at jeg heller ikke føler det er så lett å 100% skulle gi avkall på familie heller. Også er det noe med det at det som føles mest riktig kanskje kan endre seg etter man blir infertil. Eller at mannen i heimen får et savn som debuterer/vokser med årene. Tror i grunnen aldri han har sett for seg et liv uten barn; i hvert fall ikke før han traff meg. Huff.... Derfor syns jeg det er greit å drøfte temaet godt - også nå selv om det ikke er snakk om ev reproduksjon før om i hvert fall 2-3 år. Svigermor har alt begynt å hinte. Men henne tar vi ikke med i avgjørelsen. Hun er veldig snill hun altså. Men vi reproduserer ikke for å glede andre eller i forsøk på å bli "som alle andre" venner med barn.

[Gjest heyya]

Det fins medisiner man kan bruke når man er gravid også, så jeg ville vurdert å skifte lege var jeg deg, eller bli henvist til psykiater (om du ikke går til det fra før)

For meg er bipolar lidelse uproblematisk ang det å få barn. Ønsket om å få barn er så sterkt at jeg vil gå gjennom mange måneder eller et år umedisinert når resultatet er å få et barn:o)

Jeg klarte meg jo noen år uten medisiner før jeg fikk diagnose og det skal jeg klare igjen ja.

Om noen år. Skal nyte noen år som stabil og medisinert først.