Stort oppmerksomhets behov.

[Gjest obira]

Hei! Jeg er eldst i en søskenflokk på syv. Mamma var bare 17 år da hun fikk meg og var 4 barnsmor når hun var 23 år. Min far var ingen enkel mann, men svært sjalu og kontrollerende. Jeg tror min mor ga meg "skylden" for at de "måtte" gifte seg, og hun har aldri sagt noe pent til meg eller at hun er glad i meg. Kan ikke huske at jeg fikk klem noen gang og har aldri sittet på fanget hennes. Jeg ramlet ned en trapp en gang jeg var ca 9 år, og slo meg så jeg trodde jeg skulle dø.Hun klarte ikke da heller å trøste meg og gi meg klem, og jeg tenkte, en ting at hun ikke er glad i meg, hun bryr seg ikke om at jeg dør heller. Når jeg vokste opp fikk jeg stadig høre hvor håpløs jeg var i alt mulig, og hvor forferdelig jeg kledde meg. På tross av dette har det ikke gått så verst med meg. Jeg var flink på skolen, fikk mye skryt der, og var populær blant gutta. Dette var ikke bare en fordel, fordi jeg en periode lå med alle som ville ligge med meg. Men når jeg hadde kjæreste, noe jeg hadde nesten hele tiden, var det bare han for meg. I dag er jeg voksen dame, gift og med tre barn. De får høre at jeg er glad i dem hver dag. Mannen min også. Men jeg har et så veldig stort behov for oppmersksomhet, at når min mann feks er ute og reiser, blir det alltid bråk fordi han ringer for lite, eller sender for lite sms. Også når vi er hjemme, synes han jeg blir slitsom fordi jeg vil ha kontakt hele tia, selv om jeg gjør masse for meg selv også. Jeg elsker når noen sier jeg er flink, og spør også stadig, "jeg var flink no ja". Er nesten barnslig i min iver etter skryt. Hvordan kan jeg bli tryggere i meg selv? Har stadig uro inni meg hvor jeg ikke tror noe på at mannen min er glad i meg. Hvorfor trenger jeg bekreftesle hver eneste dag. Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 16 år, og det er 28 år siden. Skulle tro jeg en dag ble "bedre". Takknemlig for svar.

[Gjest som et barn]

Jeg er også sånn. Eller var. Nå har jeg begynte å skryte av meg selv til meg selv. Jeg gikk i gruppeterapi og det hjalp litt på dette problemet også. Der fikk jeg tilbakemelding på at jeg "var" noe og at de likte meg. Samtidig har jeg skjønt at man kan ikke forvente et klapp på skuldra hver gang man henger opp klær eller bærer ut søpla, liksom. Du får bare bite sammen tennene de gangene han ikke sender deg sms og berømme han de gangene han gjør det. Det er slitsomt med sånne som oss, vi blir jo som barn. Tenk på det hver gang du føler for å si "se så flink jeg var nå". Jeg antar mannen din viser på andre måter at han er glad i deg. Det er det viktige.

[Gjest slitsomt til tider]

Jeg hadde det omtrent som deg i oppveksten med foreldrene mine, bortsett fra at vi ikke var så mange barn. Jeg har også et mye større behov for oppmerksomhet og bekreftelse enn gjennomsnittet nå i voksen alder. Det kan være slitsomt for både meg og kjæresten min! Jeg prøver å jobbe med saken selv, for jeg kan ikke alltid kreve mer av andre, men innimellom er det veldig vanskelig.

[Glimtipper]

Løsningen er like enkel som den er vanskelig: Du må gi deg selv de bekreftelsene du ønsker deg.

Det var veldig trist å høre om oppveksten din og jeg skulle ønske ingen barn måtte ha det slik. Men dessverre skjer det noen og i barndommen er man overgitt foreldrenes livsstil og omsorg. Det er du ikke lengre, som du vet. Spørsmålet er jo i hvor stor grad du faktisk -vet- det. Inntil det virkelig synker inn at du er voksen, med de muligheter og ressurser det gir deg, så kan lysene på bursdagskaken telle så mange de ønsker - det nytter ikke.

I din situasjon hadde jeg satt meg små delmål.

1. Gå 12 timer uten å be om skryt, bekreftelser eller søke ekstra kontakt med mannen din. La han komme til deg. All kontakt du initierer skal være positiv, ikke påtrengende og med han i sentrum. Det er greit at du sier: "Så kjekk du er i dag, X" i det han går forbi, men du skal ikke forvente noe i retur og du skal ikke trenge deg på han om han går videre inn på datarommet/garasjen/for å trene.

2. Gå 24 timer på samme vis.

3. Gå to dager på samme vis.

Osv.

I denne tiden må du heller ta i bruk makten du selv er i besittelse av. Utfordre deg selv på hvorfor det skal bety mer at noen andre synes du er flink enn at du selv synes det. Si det høyt eller stille inne i deg så ofte du ønsker i løpet av dagen: "Nå var jeg skikkelig flink som vasket kjøleskapet." "I dag ser jeg veldig godt ut, dette skjørtet kler meg virkelig."

Tenk også positivt når du skal "underholde" deg selv. Ikke gå inn i en negativ tankespiral hvor du synes synd på deg selv og etterhvert må oppsøke mannen din for ekstra kontakt. I stedet fyller du hodet med: "Det er deilig med et pusterom for meg selv", "Det er jammen meg ganske koselig å se en film alene, uten forstyrrelser", "I kveld har jeg skikkelig lyst på en gåtur for meg selv."

[Skyer]

Løsningen er like enkel som den er vanskelig: Du må gi deg selv de bekreftelsene du ønsker deg.

Det var veldig trist å høre om oppveksten din og jeg skulle ønske ingen barn måtte ha det slik. Men dessverre skjer det noen og i barndommen er man overgitt foreldrenes livsstil og omsorg. Det er du ikke lengre, som du vet. Spørsmålet er jo i hvor stor grad du faktisk -vet- det. Inntil det virkelig synker inn at du er voksen, med de muligheter og ressurser det gir deg, så kan lysene på bursdagskaken telle så mange de ønsker - det nytter ikke.

I din situasjon hadde jeg satt meg små delmål.

1. Gå 12 timer uten å be om skryt, bekreftelser eller søke ekstra kontakt med mannen din. La han komme til deg. All kontakt du initierer skal være positiv, ikke påtrengende og med han i sentrum. Det er greit at du sier: "Så kjekk du er i dag, X" i det han går forbi, men du skal ikke forvente noe i retur og du skal ikke trenge deg på han om han går videre inn på datarommet/garasjen/for å trene.

2. Gå 24 timer på samme vis.

3. Gå to dager på samme vis.

Osv.

I denne tiden må du heller ta i bruk makten du selv er i besittelse av. Utfordre deg selv på hvorfor det skal bety mer at noen andre synes du er flink enn at du selv synes det. Si det høyt eller stille inne i deg så ofte du ønsker i løpet av dagen: "Nå var jeg skikkelig flink som vasket kjøleskapet." "I dag ser jeg veldig godt ut, dette skjørtet kler meg virkelig."

Tenk også positivt når du skal "underholde" deg selv. Ikke gå inn i en negativ tankespiral hvor du synes synd på deg selv og etterhvert må oppsøke mannen din for ekstra kontakt. I stedet fyller du hodet med: "Det er deilig med et pusterom for meg selv", "Det er jammen meg ganske koselig å se en film alene, uten forstyrrelser", "I kveld har jeg skikkelig lyst på en gåtur for meg selv."

Det var et veldig bra og konstruktivt svar !