Bare min feil?

[Gjest Overvektig/bmi 40+]

Jeg var alltid overvektig som barn. Da jeg var ti veide jeg førtifem kilo, året etter veide jeg femti. Vekt var et tema hver gang jeg var hos helsesøster/skolelege. Jeg veide for mye.

Jeg fikk en spiseforstyrrelse, tvangsspising. Som trettenåring veide jeg 75 kilo, året etter veide jeg 100. Vekta gikk bare oppover i tenårene. Da jeg var 20 veide jeg vel 120 kilo. Har veid opp mot 140 (eller mer), før jeg fylte 30. Har gått ned igjen, har de siste årene ligget rundt 120-125.

Er det bare min feil at jeg er overvektig i dag? Det er jeg som ikke har greid å gå ned (nok) i vekt, ikke spist lite nok og trent mye nok. Men er det min feil at jeg havnet i dette uføret? Har ikke foreldre et ansvar når barna blir så overvektige?

[Sør]

Hei,

Men hvilken relevans har det om det var foreldrene dine som gjorde noe feil, eller du som spiste for mye som ungdom, eller noen på barneskolen som mobbet deg, eller.... Selvsagt har det en relevans hvis du trenger gå til psykolog (fordi årsaken til overspising er noe som skjedde deg), men uansett hvem sin "feil" det er (i den grad det er noens "feil", så må du ta utgangspunkt i situasjonen du er i nå.

1) Gå ned i vekt, hvis du vil det.

2) Gå til psykolog hvis du har en spiseforstyrrelse.

Uansett hvem sitt ansvar (ditt eget eller andre) før, så er det ditt ansvar nå. (Og det mener jeg positivt!)

Med vennlig hilsen

[Gjest overvektig/bmi 40+]

Hei,

Men hvilken relevans har det om det var foreldrene dine som gjorde noe feil, eller du som spiste for mye som ungdom, eller noen på barneskolen som mobbet deg, eller.... Selvsagt har det en relevans hvis du trenger gå til psykolog (fordi årsaken til overspising er noe som skjedde deg), men uansett hvem sin "feil" det er (i den grad det er noens "feil", så må du ta utgangspunkt i situasjonen du er i nå.

1) Gå ned i vekt, hvis du vil det.

2) Gå til psykolog hvis du har en spiseforstyrrelse.

Uansett hvem sitt ansvar (ditt eget eller andre) før, så er det ditt ansvar nå. (Og det mener jeg positivt!)

Med vennlig hilsen

Jeg er helt og fullt klar over at det er opp til meg å gjøre noe med problemet. Hvem/hva som har skylden har ikke stor betydning, kanskje annet enn at jeg kan slippe unna den dårlige samvittigheten for å ha lagt på meg så mye på så kort tid, og ved å legge noe av ansvaret over på andre kan tanken at jeg aldri vil lykkes med noe, at jeg ikke har utholdenhet og selvdisiplin miste litt av makten over meg hvis noe av ansvaret kan plasseres et annet sted. Jeg trenger ikke starte et hvert prosjekt med den "fasiten": at jeg ikke kommer til å lykkes.

Det var vel først og fremst ment som en kommentar til diskusjonen om overvekt som blusser opp med jevne mellomrom, at overvektige har seg selv å takke. Det er den overvektige som selv har spist all maten og er derfor selv skyld i vektproblemet.

[hidi, the scorpion]

''Har ikke foreldre et ansvar når barna blir så overvektige?''

Jo, foreldre er definitivt delansvarlige! Men å holde dem ansvarlig, gjør ikke deg tynnere...;(

Da jeg jobbet som kassadame i butikk, for mange Herrens år siden, så var det lett å se hvem som var/ble tykke utfra handlevogna!

Husker spesielt en familie på fem, de var så fete, at det var bare så vidt foreldre og tre barn kunne gå, men hva handlet de? Jo, de feteste produktene i butikken, alt fra meieri/kjøtt/påleggsprodukter!

[Gjest Ebbas]

Du sier imidlertid ikke noe om hva dine foreldre har gjort eller ikke gjort for å forsøke å hjelpe deg med vektproblemene. Men i og med at du begynte å legge på deg for mye allerede fra tiårsalderen er det vanskelig å ikke plassere mye ansvar for denne utviklingen hos dine foreldre. Og det at du så tidlig utviklet overvekt har kanskje formet deg og gjort det vanskelig for deg å ta ansvar for egen vekt når du ble voksen.

Hvis det hjelper deg i å tenke positivt, evt kan gi deg rettferdig sinne eller hva som helst som hjelper deg i kampen om å gå ned i vekt, så må du gjerne forbanne dine foreldre så mye du vil for meg. :-) Men dersom du ønsker å legge ansvaret I DAG over på noen andre enn deg selv, så kan ufaglærte meg ikke gi deg støtte. Du kan peke på det som en årsak, men det er du som må gjøre jobben nå.

Vi alle bærer med oss ballast fra barndommen, som former oss og gjør at vi kanskje har vonde og vanskelige sider, ting vi takler dårlig, at vi reagerer dumt i situasjoner, eller har vansker for å takle relasjoner, eller uendeligheter av andre små eller større, mer eller mindre alvorlige 'rariteter' vi bærer i oss. Vi kan forstå at vi har ballasten, vi kan forklare våre dumme reaksjoner med dem, men jeg synes ikke man skal prøve å bruke dem som en uangripelig unnskyldning for å ikke å prøve å gjøre noe med det. Man kan alltid _prøve_ å endre vanskelige sider av seg selv. Det er bare ikke sikkert man får til. Men man må prøve. :-)

[Gjest sjøstjerna]

Jeg er mor. Og ja, jeg er ansvarlig for mine barns helse mens de er umyndig.

Jeg må sørge for næringsrik mat, og passe på at ikke snop etc er fremme utidig.

Dersom et barn blir fyldig, så synes jeg det ville vært mitt ansvar å forsøke regulere kosten. Feks ved å lage magrere middager, øke mengden grønnsaker etc.

[Gjest Nickløsheletia]

Jo, foreldrene dine hadde ansvaret da du var barn.

Men det hjelper deg lite nå. Nå er ansvaret ditt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes det er en grov forsømmelse på grensen til omsorgssvikt når foreldrene lar barna bli overvektige.

[Gjest Feit og lei]

Jeg er helt og fullt klar over at det er opp til meg å gjøre noe med problemet. Hvem/hva som har skylden har ikke stor betydning, kanskje annet enn at jeg kan slippe unna den dårlige samvittigheten for å ha lagt på meg så mye på så kort tid, og ved å legge noe av ansvaret over på andre kan tanken at jeg aldri vil lykkes med noe, at jeg ikke har utholdenhet og selvdisiplin miste litt av makten over meg hvis noe av ansvaret kan plasseres et annet sted. Jeg trenger ikke starte et hvert prosjekt med den "fasiten": at jeg ikke kommer til å lykkes.

Det var vel først og fremst ment som en kommentar til diskusjonen om overvekt som blusser opp med jevne mellomrom, at overvektige har seg selv å takke. Det er den overvektige som selv har spist all maten og er derfor selv skyld i vektproblemet.

Jeg føler med deg. Barndommen setter sine spor. Og på en måte påfører en slik oppvekst en et handikapp. Og da tenker jeg ikke bare på overvekt, men også det psykiske.

Jeg tror likevel alltid det er håp om endring hvis man ønsker. Søk de midler du mener kan gjøre det mulig for deg. Eller vær fornøyd med deg selv slik du er, om det er det du ønsker.

[Gjest kinelle]

Jeg er helt og fullt klar over at det er opp til meg å gjøre noe med problemet. Hvem/hva som har skylden har ikke stor betydning, kanskje annet enn at jeg kan slippe unna den dårlige samvittigheten for å ha lagt på meg så mye på så kort tid, og ved å legge noe av ansvaret over på andre kan tanken at jeg aldri vil lykkes med noe, at jeg ikke har utholdenhet og selvdisiplin miste litt av makten over meg hvis noe av ansvaret kan plasseres et annet sted. Jeg trenger ikke starte et hvert prosjekt med den "fasiten": at jeg ikke kommer til å lykkes.

Det var vel først og fremst ment som en kommentar til diskusjonen om overvekt som blusser opp med jevne mellomrom, at overvektige har seg selv å takke. Det er den overvektige som selv har spist all maten og er derfor selv skyld i vektproblemet.

''at overvektige har seg selv å takke.''

Blir så provosert av slike utsagn! Overvektige skal behandles med samme alvor og respekt som feks anorektikere. En tvangsspisers problem er like alvorlig og skal ikke bagatelliseres. Det _er_ikke_ bare å gå ned i vekt. Man har behov for hjelp og krav på hjelp.