Barne-/ungdomsarbeide og arr etter selvskading

[Gjest sebrapiken]

Er arrene så gamle og du er villig til å stå for det. Så gjør det, det er ingenting du skal føle skam eller skyld for. Skjønte at du spøkte med gaupa, derfor jeg slang på litt fritt vilt. Men humoren min følger tydeligvis klokka her, så var ikke helt heldig med den.

Det krever enormt mot å gjennomføre en leir når "alle" kan se din historie og klarer du det, så krever det respekten sin. Tror det kan hjelpe mange, men håper også at det vil hjelpe deg. Synes det er utrolig tøft gjort av deg om du kan stå for den du er og få frem din historie. Så hva du enn bestemmer deg for så ønsker jeg deg lykke til

Takk for gode ord.

Jeg er nok litt i forsvarsmodus i denne tråden, derfor var det vel litt for lett å tolke alt negativt.

Jeg har ingen tro på at jeg kan være noen Mor Theresa, men om jeg kanskje når igjennom til en unge, og kan gjøre en forskjell i hans eller hennes liv, tror jeg det vil være verdt det.

Sov godt!

[Gjest sebrapiken]

Jeg synes det er tegn på dårlige sosiale antenner å møte opp til jobbintervju med arr.

Det er godt mulig at det egentlig er det det er, men jeg er så farget av min egen historie at jeg hovedsaklig bare ser den ene siden av det. Jeg skal ta det til etterretning =)

[Gjest sebrapiken]

Hei:)

Syns det ser ut som du har god selvinnsikt på din situasjon, og syns det er kjempebra du ikke har har skadet deg selv de siste årene.Håper det holder seg på den måten:)

Jeg forstår det sånn at de du evt skal være med kjenner deg godt og at du har et bra forhold til dem.

Ville kanskje ha snakket med hovedlederen for barne og ungdomsarbeide om ditt tidligere problem,så du hadde en støttespiller på turen i tilfelle spørsmål.

Er også greit å informere dem så det ikke kommer som et sjokk og at evt bekymringer blir ryddet av veien.

Tror faktisk du ville være en stor ressurs på turen for finnes nok av barn /unge som har skjulte hemligheter som deg. Er lettere å snakke med en som har vært i samme situasjon vet du:)

Hvis du føler deg fortroligt nok å vise arrene dine så ser jeg ikke det som noe problem og samtidig være klar for å si det som det er hvis spørsmål. Men du må også være forbered på negative bemerkninger så håper du er tøff nok til å ta det.

Nei du har ingen grunn til å skamme deg..de merkene er kun en fortid..og fremtiden ligger foran deg med blanke nye ark:)

Lykke til !!

ps.Hvor gammel er du?

Takk for oppmuntrende svar.

Det er helt riktig at jeg kjenner de aller fleste som skal være med på denne leiren, de ve hvem jeg er og stort sett hva jeg står for, både foreldre og andre ledere. Det er bare akkurat den siden de ikke har sett. Om jeg bestemmer meg for å dra, og for å gå for den lettkledde varianten, så kommer jeg til å snakke med så mange av de andre lederene i forkant som jeg kan, så kan de spørre om det er noe de lurer på, og evt. komme med innspill.

På ett vis syntes jeg ikke det er riktig hverken overfor meg selv eller de andre at jeg hele tiden skal skjule en såpass viktig del av min forhistorie. Mens det pågikk så skjulte jeg det selvfølgelig, men nå er det en del av min historikk, og den jeg er.

Som jeg svarte litt lenger ned i tråden så har jeg ingen tro på at jeg skal være noen Moder Theresa, men om jeg bare kan nå inn til en person, så gjør det alt det evt. negative, verdt det. Kanskje hadde min historie sett annerledes ut om jeg hadde hatt noen å snakke med på den alderen. At vi ikke har sett noen av barna ha problemer av den arten, betyr jo ikke at det ikke finnes. Det er jo jeg et bevis på

Jeg er i midten av 20-årene nå, så sånn sett ikke veldig ung lengre, men av annen erfaring likevel ung nok til ikke å kvalifisere som olding og utdatert

Igjen, tusen takk for gode ord. Håper du sover søtt nå og får en god start på den nye uken!

Syns det ser ut som du har god selvinnsikt på din situasjon, og syns det er kjempebra du ikke har har skadet deg selv de siste årene.Håper det holder seg på den måten:)

Jeg forstår det sånn at de du evt skal være med kjenner deg godt og at du har et bra forhold til dem.

Ville kanskje ha snakket med hovedlederen for barne og ungdomsarbeide om ditt tidligere problem,så du hadde en støttespiller på turen i tilfelle spørsmål. Er også greit å informere dem så det ikke kommer som et sjokk og at evt bekymringer blir ryddet av veien.

Tror faktisk du ville være en stor ressurs på turen for finnes nok av barn /unge som har skjulte hemligheter som deg. Er lettere å snakke med en som har vært i samme situasjon vet du:)

Hvis du føler deg fortroligt nok å vise arrene dine så ser jeg ikke det som noe problem og samtidig være klar for å si det som det er hvis spørsmål. Men du må også være forbered på negative bemerkninger så håper du er tøff nok til å ta det.

Nei du har ingen grunn til å skamme deg..de merkene er kun en fortid..og fremtiden ligger foran deg med blanke nye ark:) Lykke til !!

ps.Hvor gammel er du?

[Gjest skjule dem!]

Jada, det er mulig, jeg har jo skjult sårene mine i bortimot 10 år. Men jeg syntes det er synd om jeg "alltid" skal måtte gjøre det, og således skjule meg selv og min historie. Skal ikke påtvinge noen min historie, men jeg tror også barn over en viss alder har godt av å se at det er mulig å komme seg igjennom tøffe perioder.

ungdom vil ikke nødvendigvis se det som at det er mulig å komme seg gjennom tunge perioder, men se det som en metode å få oppmerksomhet på at man sliter. Man er gjerne litt umoden i utgangspunktet om man begynner kutte seg når man har det vanskelig, og vil dermed "velge" feil læring at å se arr eller bein fremfor seg.

jeg mener ikke du for alltid skal skjule arrene, men i akkurat denne settingen, og under jobbintervju for eksempel, så synes jeg man skal det.

jeg har jobbet i helsevesenet, og selv om vi brukte uniform med korte ermer, alltid hatt en tynn genser under, det er helt naturlig.

Men forventer ikke at en skal gå i lange ermer på stranda nødvendigvis om arrene er gamle.

Har også sett enkelte som jobber på mcdonalds ha gamle arr, og det er greit nok, noe annet når man jobber tett på barn, ungdom eller er i en pleie/omsorgs-situasjon for brukere.

[frosken]

Takk for oppmuntrende svar.

Det er helt riktig at jeg kjenner de aller fleste som skal være med på denne leiren, de ve hvem jeg er og stort sett hva jeg står for, både foreldre og andre ledere. Det er bare akkurat den siden de ikke har sett. Om jeg bestemmer meg for å dra, og for å gå for den lettkledde varianten, så kommer jeg til å snakke med så mange av de andre lederene i forkant som jeg kan, så kan de spørre om det er noe de lurer på, og evt. komme med innspill.

På ett vis syntes jeg ikke det er riktig hverken overfor meg selv eller de andre at jeg hele tiden skal skjule en såpass viktig del av min forhistorie. Mens det pågikk så skjulte jeg det selvfølgelig, men nå er det en del av min historikk, og den jeg er.

Som jeg svarte litt lenger ned i tråden så har jeg ingen tro på at jeg skal være noen Moder Theresa, men om jeg bare kan nå inn til en person, så gjør det alt det evt. negative, verdt det. Kanskje hadde min historie sett annerledes ut om jeg hadde hatt noen å snakke med på den alderen. At vi ikke har sett noen av barna ha problemer av den arten, betyr jo ikke at det ikke finnes. Det er jo jeg et bevis på

Jeg er i midten av 20-årene nå, så sånn sett ikke veldig ung lengre, men av annen erfaring likevel ung nok til ikke å kvalifisere som olding og utdatert

Igjen, tusen takk for gode ord. Håper du sover søtt nå og får en god start på den nye uken!

Syns det ser ut som du har god selvinnsikt på din situasjon, og syns det er kjempebra du ikke har har skadet deg selv de siste årene.Håper det holder seg på den måten:)

Jeg forstår det sånn at de du evt skal være med kjenner deg godt og at du har et bra forhold til dem.

Ville kanskje ha snakket med hovedlederen for barne og ungdomsarbeide om ditt tidligere problem,så du hadde en støttespiller på turen i tilfelle spørsmål. Er også greit å informere dem så det ikke kommer som et sjokk og at evt bekymringer blir ryddet av veien.

Tror faktisk du ville være en stor ressurs på turen for finnes nok av barn /unge som har skjulte hemligheter som deg. Er lettere å snakke med en som har vært i samme situasjon vet du:)

Hvis du føler deg fortroligt nok å vise arrene dine så ser jeg ikke det som noe problem og samtidig være klar for å si det som det er hvis spørsmål. Men du må også være forbered på negative bemerkninger så håper du er tøff nok til å ta det.

Nei du har ingen grunn til å skamme deg..de merkene er kun en fortid..og fremtiden ligger foran deg med blanke nye ark:) Lykke til !!

ps.Hvor gammel er du?

''På ett vis syntes jeg ikke det er riktig hverken overfor meg selv eller de andre at jeg hele tiden skal skjule en såpass viktig del av min forhistorie. Mens det pågikk så skjulte jeg det selvfølgelig, men nå er det en del av min historikk, og den jeg er.

''

Dette handler vel ikke om hva som er bra for deg, men hva som er bra for de barna og ungdommene som skal være med på turen. Jeg mener at voksne ikke har noen rett til å påtvinge barn sine vansker i en slik sammenheng. Noen av barna vil lett kunne bekymre seg for deg og hvor vondt du må ha hatt det når du skadet deg selv. Denne type bekymring har du ingen rett til å påtvinge barna.

Derimot må du gjerne fortelle voksne om dine erfaringer - men hold deg unna barn og unge når du har behov for eksponering.

Mener

[Glimtipper]

Er forsåvidt enig, men for hvor lenge skal jeg gjøre det? Har ingen tro på at alle arrene kommer til å bli usynlige på en god del år enda, og skal jeg alltid måtte gjøre det?

Det avhenger av hvem du er rundt. Arrene mine er knapt synlige, de har bleknet, men jeg skjuler de om jeg er i en jobb- eller frivillighetsfunksjon rundt barn og ungdom. Rundt familie, venner, fremmede og andre voksne kan jeg gå med t-skjorte eller singlet.

Du må avgjøre selv, men jeg synes ikke barn og ungdom skal bli påpresset selvskadingens realiteter av noen i en mer offisiell rolle.

[Glimtipper]

''På ett vis syntes jeg ikke det er riktig hverken overfor meg selv eller de andre at jeg hele tiden skal skjule en såpass viktig del av min forhistorie. Mens det pågikk så skjulte jeg det selvfølgelig, men nå er det en del av min historikk, og den jeg er.

''

Dette handler vel ikke om hva som er bra for deg, men hva som er bra for de barna og ungdommene som skal være med på turen. Jeg mener at voksne ikke har noen rett til å påtvinge barn sine vansker i en slik sammenheng. Noen av barna vil lett kunne bekymre seg for deg og hvor vondt du må ha hatt det når du skadet deg selv. Denne type bekymring har du ingen rett til å påtvinge barna.

Derimot må du gjerne fortelle voksne om dine erfaringer - men hold deg unna barn og unge når du har behov for eksponering.

Mener

''Dette handler vel ikke om hva som er bra for deg, men hva som er bra for de barna og ungdommene som skal være med på turen. Jeg mener at voksne ikke har noen rett til å påtvinge barn sine vansker i en slik sammenheng. Noen av barna vil lett kunne bekymre seg for deg og hvor vondt du må ha hatt det når du skadet deg selv. Denne type bekymring har du ingen rett til å påtvinge barna.''

Helt enig.

Jeg skjuler ikke arrene mine for min egen sønn eller barn i nærmeste familie, men der har jeg jo også nogenlunde kontroll på eventuelle reaksjoner. Det har man ikke som frivillig, lærer eller ungdomsarbeider i en flokk med tjue barn/ungdom.

[Gjest prust]

Jeg går sikkert litt i forsvarsmodus akkurat nå, så du får bare være litt overbærende med meg om det blir for mye

Svaret ble også nokså langt, håper likevel du leser det.

For det første, om noen er psykisk ustabile eller ikke, er jaggu ikke lett å se. Du så arrene hennes, men oddsen er høy for at du ikke har sett f.eks. mine. Om du møtte meg når jeg er på jobb så fremstår jeg forhåpentligvis som en oppegående, stabil jente, som er på jobben når jeg skal og med et sykefravær på omtrent 0. (nok selvskryt nå )

Som du selv sier, og kanskje leser under her, så er det mange motforestillinger mot å vise arr. Å møte opp i en intervjusetting med bare ermer, viser for meg en ufattlig styrke.

Jeg skal ikke gjøre helgener av oss, vi er like forskjellige som "alle andre", men vil bare oppfordre deg til å tenke litt annerledes neste gang. Tenk på den styrken det trengs for å komme seg igjennom så altoppslukende smerte, og for å finne andre veier ut av det. Men altså, om dere neste ansetter en med armer som om de har vært gjennom en kjøttkvern- jeg kan ikke love dere noen reddende engel, men det trenger ikke være helt håpløst heller =)

En annen ting - om lederen (ikke eneansvar, men som en del av en gruppe) er en du har hatt mye med å gjøre, som du stolte på før du fikk se armer med tydelig gamle (dvs. på ingen måte ferske arr)- ville du da sluttet å stole på den personen?

Bare nysgjerrig, tillegg meg de beste intensjoner. =)

Du skriver mye her - jeg skal svare deg i kveld når jeg har god tid :-)

[Gjest kinelle]

Å vise arr eller ikke er et veldig vanskelig spørsmål synes jeg. Jeg jobber med barn og har skadet meg selv tidligere. Det er over 5 år siden minst siden jeg sluttet, men arrene er der like fullt.

Jeg er ikke komfortabel med å gå utildekket, og dekker meg derfor så og si alltid til. Men det er ikke alltid det går. Det tok mange år før jeg ble med venner på stranden feks - der kan jeg ikke sitte med langermet genser.

I jobben min kan det hende at det plutselig bestemmes at på onsdag skal vi i svørmmehallen. Da må de som er på jobb den dagen ha med badetøy, noen på land og noen i vannet. Om sommeren er vi mye ved sjøen og da kan jeg ikke gå i noe annet enn bikini - å gå med genser hadde blitt veldig merkelig og folk hadde nok tenkt sitt.

Jeg snakket med enhetsleder da jeg hadde jobbet der en stund og fortalte at jeg hadde noen gamle arr på armene. Spurte hvordan han syntes jeg skulle forholde meg i stiuasjoner hvor jeg vanskelig kunne dekke meg til. Hans svar var at dette var noe jeg var ferdig med, og ikke noe å skamme seg over. Han sa at noen har det tøffere enn andre og møter mye motgang, og man klarer ikke alltid da å reagere konstruktivt.

Vi ble enige om at jeg da ikke skulle dekke meg til, men jeg hadde en dekkhistorie som jeg laget sammen med enhetsleder. Nå skal det sies at jeg jobbet med barn under skolealder, så de godtar nok lettere bortforklaringer enn ungdom. Jeg valgte å si det til resten av de ansatte på et personalmøte slik at det ikke skulle bli tisking og hvisking og at de slapp å spørre. Fikk ingen negative reaksjoner - bare positive. En sa også at når man har litt bagasje selv så ser man kanskje ting litt lettere hos andre, at det dermed ikke var udelt negativt at jeg hadde slitt før.