jeg blir avvist når jeg viser følelser

[Gjest forvirret 27 åring]

jeg er en jente på snart 27 år. Har ingen barn, men har hatt samboer i 2 år. Jeg har det litt vanskelig for tiden, har vel egentlig hatt det slik i 1 år eller mer. Samboeren min oppførerer seg veldig rart og avvisende når jeg berører ham. Jeg får ikke gi en klem, da snakker han seg bort, om jeg vil gi kyss, får ikke jeg lov, må "vente" til han har lyst. Det er veldig hardt for meg og bli avvist av personen som jeg elsker. Det er ofte jeg gråter i stillhet fordi jeg ikke skjønner hvorfor han er så kald mot meg. Jeg har prøvd å snakke med han om dette flere ganger, hvorfor han ikke liker fysisk kontakt, eller hvorfor han ikke liker å snakke om følelser, til dette svarer han bare att han har blitt såret så mye i fortiden sin att han ikke opner seg så lett lenger. Dette sa han til meg for 2 år siden, jeg vet fremdeles ikke hva jeg betyr for ham, bare hva fortiden hans betyr for ham. Jeg har også fortalt att han ikke er den eneste som er blitt såret, det har jeg også. Veldig mye. Jeg har opplevd utroskap hele veien, slike ting kunne aldri falle meg inn å gjøre mot en person fordi jeg vet hvor sårende det er. Jeg har sett bilder av han og sine tidlegere ekser og der viser han følelser og er en helt annen person. men jeg vet jo att han må bry seg litt, ellers ville han ikke ha bygget en framtid med meg?! jeg har gjort alt jeg kan for å vise att jeg aldri vil såre han, jeg gir han alltid oppmerksomhet. Viser att jeg bryr meg og att jeg elsker han. Jeg vet snart ikke lenger hva jeg skal gjøre, ingen ting jeg gjør virker som om det setter inntrykk på hans følelser. Jeg føler nesten som om han er litt egoistisk. Att han har hatt det vondt og derfor fortjener jeg ikke gjensidig omsorg. Han har aldri sagt han elsker meg, om jeg skriver det eller sier det, så snakker han seg bort eller blir stille. Men han sier han er glad i meg. Hva skal jeg gjøre med en som har vert så mye såret? tror du det kan vere psykisk? bør jeg prøve å vere litt streng og si att han må prøve å legge fortida bak seg, og tenke på det han har i dag og framtida som kommer? Håper på svar:) Vennlig helsing - forvirret 27` åring.

[løvinne71]

Dette forholdet høres veldig destruktivt ut, spør du meg. Ihvertfall for din del.

I lengden nytter det ikke å gi og gi hvis man ikke får noe tilbake. Og hvis han ikke imøtekommer deg hverken fysisk, eller følelsesmessig, så mangler jo du/dere det som egentlig er "limet" i et forhold.

Folk er jo forskjellige. Og ikke alle menn (eller kvinner for den saks skyld) er like glade i "kos" og fysisk berøring til enhver tid.

Men det finnes selvsagt en mellomting mellom "enhver tid" og "aldri" og såpass tidlig i et forhold vil jeg tro at de fleste "normale" og forelskede mennesker ville sette pris på litt av denne type kontakt.

At han ikke åpner seg så mye følelelsesmessig, og bruker "store ord" er kanskje en litt sånn "manne-ting"

Men hvis han formidler seg så dårlig at du nå, etter 2 år, ennå ikke vet hva du betyr for ham, så synes jeg det kanskje han har anstrengt seg litt i minste laget.

Å skylde på fortiden virker som en litt for "billig" forklaring på å ikke gi deg noe som helst.

Selvom man riktignok blir preget av tidligere erfaringer, så er det jo ikke riktig at du skal lide for noe andre jenter har utsatt ham for. Og hvis antennene hans fungerer noenlunde, så burde han vel ha lært deg å kjenne såpass at han ser at du er annerledes og fortjener mere.

Jeg synes ærlig talt at dette høres rart ut. Nesten så jeg mistenker at han faktisk ikke har "de rette" følelsene for deg, men oppfatter deg mere som en god venn.

Men hvordan vet du egentlig at han viste mere følelser for tidligere kjærester? Man ser vel ikke dette utifra bilder?

Kanskje han bare ER sånn - også som kjæreste, og da blir det jo opp til deg å vurdere om du kan leve med er person som er så ulik deg selv.

[Gjest - forvirret 27 åring]

Dette forholdet høres veldig destruktivt ut, spør du meg. Ihvertfall for din del.

I lengden nytter det ikke å gi og gi hvis man ikke får noe tilbake. Og hvis han ikke imøtekommer deg hverken fysisk, eller følelsesmessig, så mangler jo du/dere det som egentlig er "limet" i et forhold.

Folk er jo forskjellige. Og ikke alle menn (eller kvinner for den saks skyld) er like glade i "kos" og fysisk berøring til enhver tid.

Men det finnes selvsagt en mellomting mellom "enhver tid" og "aldri" og såpass tidlig i et forhold vil jeg tro at de fleste "normale" og forelskede mennesker ville sette pris på litt av denne type kontakt.

At han ikke åpner seg så mye følelelsesmessig, og bruker "store ord" er kanskje en litt sånn "manne-ting"

Men hvis han formidler seg så dårlig at du nå, etter 2 år, ennå ikke vet hva du betyr for ham, så synes jeg det kanskje han har anstrengt seg litt i minste laget.

Å skylde på fortiden virker som en litt for "billig" forklaring på å ikke gi deg noe som helst.

Selvom man riktignok blir preget av tidligere erfaringer, så er det jo ikke riktig at du skal lide for noe andre jenter har utsatt ham for. Og hvis antennene hans fungerer noenlunde, så burde han vel ha lært deg å kjenne såpass at han ser at du er annerledes og fortjener mere.

Jeg synes ærlig talt at dette høres rart ut. Nesten så jeg mistenker at han faktisk ikke har "de rette" følelsene for deg, men oppfatter deg mere som en god venn.

Men hvordan vet du egentlig at han viste mere følelser for tidligere kjærester? Man ser vel ikke dette utifra bilder?

Kanskje han bare ER sånn - også som kjæreste, og da blir det jo opp til deg å vurdere om du kan leve med er person som er så ulik deg selv.

ja, jeg har tenkt veldig mye hver dag på det du sier.

Men samtidig føler jeg vi har det bra fordiom. Vi krangler aldri, har samme interesser etc. Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal få han til å opne øynene sine.

kansje jeg skal begynde som han? ikke vise følelser på en stund, bare for å se om han faktisk har antenner, og att han merker att her er det noe som ikke stemmer?

Jeg synst dette er kjempe vanskeli. Svigermoren min sier att når hun vart ilag med min svigerfar var han på samme måten. det tok lang tid før han faktisk viste henne følelser, virkelige følelser, hun trodde kansje att han var lik sin far på dette området.

Svogeren min sier også att han vet han elsker meg, for det hadde han sagt til han når vi vart ett par. og att det var meg han ville leve livet med. Men hvorfor sier han ikkje dette til meg??

Bør jeg vise min litt strengere side tror du??

hilsen

[Gjest J31!]

ja, jeg har tenkt veldig mye hver dag på det du sier.

Men samtidig føler jeg vi har det bra fordiom. Vi krangler aldri, har samme interesser etc. Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal få han til å opne øynene sine.

kansje jeg skal begynde som han? ikke vise følelser på en stund, bare for å se om han faktisk har antenner, og att han merker att her er det noe som ikke stemmer?

Jeg synst dette er kjempe vanskeli. Svigermoren min sier att når hun vart ilag med min svigerfar var han på samme måten. det tok lang tid før han faktisk viste henne følelser, virkelige følelser, hun trodde kansje att han var lik sin far på dette området.

Svogeren min sier også att han vet han elsker meg, for det hadde han sagt til han når vi vart ett par. og att det var meg han ville leve livet med. Men hvorfor sier han ikkje dette til meg??

Bør jeg vise min litt strengere side tror du??

hilsen

Har du spurt svigermoren din om hun gjorde noe, eller om det "kom naturlig"?

Jeg har nemlig en venninne som har det omtrent likedan. Hun har etter 3-4 år satt hardt mot hardt, og krevd familie rådgivning, hvis han ikke ble med på det var det "finito".

Som løvinne71 sier, så finnes det en mellomting, og spesielt vanskelig forstår jeg det er når han ikke har sagt han elsker deg i løpet av de to årene. Jeg skjønner at du blir usikker.

Har du fått noen råd av svigermoren din?

[løvinne71]

ja, jeg har tenkt veldig mye hver dag på det du sier.

Men samtidig føler jeg vi har det bra fordiom. Vi krangler aldri, har samme interesser etc. Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal få han til å opne øynene sine.

kansje jeg skal begynde som han? ikke vise følelser på en stund, bare for å se om han faktisk har antenner, og att han merker att her er det noe som ikke stemmer?

Jeg synst dette er kjempe vanskeli. Svigermoren min sier att når hun vart ilag med min svigerfar var han på samme måten. det tok lang tid før han faktisk viste henne følelser, virkelige følelser, hun trodde kansje att han var lik sin far på dette området.

Svogeren min sier også att han vet han elsker meg, for det hadde han sagt til han når vi vart ett par. og att det var meg han ville leve livet med. Men hvorfor sier han ikkje dette til meg??

Bør jeg vise min litt strengere side tror du??

hilsen

"Bør jeg vise min litt strengere side tror du??"

Ja, det tror jeg kanskje at du bør. Og da mener jeg ikke at du skal kreve mere, men rett og slett gi litt mindre.

Slik det er nå, så virker det som du stadig "serverer" ham invitasjoner som han kan akseptere eller avvise etter eget ønske.

Du bruker tydeligvis endel energi på å forsikre ham om at du er en god kjæreste, og på å holde kjærestedelen av forholdet igang.

Han på sin side, "flyter" bare på din innsats. Og gjør selv lite / ingenting for å bære forholdet.

Det eneste som muligens kan hjelpe, er at du trekker innsatsen din litt tilbake og dermed overlater til ham å komme mere på banen.

Etterhvert vil det jo vise seg om han "våkner opp" og begynner å ta litt intiativ selv, eller om han bare er såpass ulik deg at han ikke vil tilfredsstille dine forhåpninger uansett..