Hvem får svar???

[Gjest Anouschka]

Føler meg annerledes de fleste steder og usynlig her på psykiatriforumet også. Snakk om å oppleve bekreftende følelse som sikkert er bra . Men kan nhd eller noen svare meg om K PTSD lengre ned? Ønsker meg noen som forstår eller vet. Om det finnes? Takk

[Glimtipper]

Jeg har k-PTSD, men jeg leste innlegget ditt og forsto ikke helt hva du ønsket. Det var omfattende. Jeg kan svare om du har noe litt mer konkret eller vi kan snakke litt generelt.

Jeg er tilnærmet frisk og har blitt det gjennom egeninnsats og -svært- målrettet terapi.

[Gjest anouschka]

Jeg har k-PTSD, men jeg leste innlegget ditt og forsto ikke helt hva du ønsket. Det var omfattende. Jeg kan svare om du har noe litt mer konkret eller vi kan snakke litt generelt.

Jeg er tilnærmet frisk og har blitt det gjennom egeninnsats og -svært- målrettet terapi.

Takk for svar Glimtipper!

Jeg trodde jeg var frisk fra 2006/07 til 2009, men da var jeg singel og verdens sterkeste. Så inn i forhold og det blomstret av PTSD igjen. Hvilken terapi bruker du?

Jeg får EMDR.

Er så rart for jeg er liksom så sterk alene, og nå...helt motsatt. Hvordan arter det seg hos deg?

[Glimtipper]

Takk for svar Glimtipper!

Jeg trodde jeg var frisk fra 2006/07 til 2009, men da var jeg singel og verdens sterkeste. Så inn i forhold og det blomstret av PTSD igjen. Hvilken terapi bruker du?

Jeg får EMDR.

Er så rart for jeg er liksom så sterk alene, og nå...helt motsatt. Hvordan arter det seg hos deg?

Jeg opplever (opplevde) en sterk forverring når jeg går inn i et forhold, spesielt i begynnelsen. Først og fremst i forhold til sexen - jeg har flashbacks og mareritt. I tillegg fikk jeg tidligere jeg en del problemer i forhold til konflikter og såre følelser, hvor jeg tilnærmet bare ventet på å bli "reddet" ut av mitt eget hode. Jeg skadet også meg selv som yngre, da spesielt i etterkant/i løpet av disse konfliktene.

Terapien var kognitiv, med visse modifikasjoner slik at den var tilpasset PTSD.

[Gjest anouschka]

Jeg opplever (opplevde) en sterk forverring når jeg går inn i et forhold, spesielt i begynnelsen. Først og fremst i forhold til sexen - jeg har flashbacks og mareritt. I tillegg fikk jeg tidligere jeg en del problemer i forhold til konflikter og såre følelser, hvor jeg tilnærmet bare ventet på å bli "reddet" ut av mitt eget hode. Jeg skadet også meg selv som yngre, da spesielt i etterkant/i løpet av disse konfliktene.

Terapien var kognitiv, med visse modifikasjoner slik at den var tilpasset PTSD.

Godt å høre at du har fått det bedre .

Da forstår jeg det med forhold hos andre også. Tror til tider det bare er meg som er så "rar", for det er sjelden jeg hører om andre som reagerer på forhold. Alle snakker om hvor fantastisk og fint det er .Og, ja det skal jo være det. Min eks til sønnen min var voldelig og drev med terror i flere år etter at det var slutt, så jeg er nok litt skeptisk. Har gått et helt år nå og jeg blir fremdeles usikker. Tankene kommer ofte om jeg skal flykte ut av det. Blir det bedre etterhvert? Hva hjalp for dere i forhold til at han skal forstå bedre?

[siameser]

Jeg opplever (opplevde) en sterk forverring når jeg går inn i et forhold, spesielt i begynnelsen. Først og fremst i forhold til sexen - jeg har flashbacks og mareritt. I tillegg fikk jeg tidligere jeg en del problemer i forhold til konflikter og såre følelser, hvor jeg tilnærmet bare ventet på å bli "reddet" ut av mitt eget hode. Jeg skadet også meg selv som yngre, da spesielt i etterkant/i løpet av disse konfliktene.

Terapien var kognitiv, med visse modifikasjoner slik at den var tilpasset PTSD.

Unnskyld at jeg hopper sånn inn i tråden.

Når vonde minner dukker opp nærmest fysisk i forbindelse med sex, og en føler seg fanget i minnet...er det da best å prøve å bry seg så lite som mulig om hva som skjer med kroppen. Eller å være mer til stede i øyeblikket og fokusere på partner som faktisk vil meg godt.

Det er så flaut å miste kontrollen og begynne å gråte bare av at partner tar handa mi og styrer den på kroppen sin.

[Glimtipper]

Godt å høre at du har fått det bedre .

Da forstår jeg det med forhold hos andre også. Tror til tider det bare er meg som er så "rar", for det er sjelden jeg hører om andre som reagerer på forhold. Alle snakker om hvor fantastisk og fint det er .Og, ja det skal jo være det. Min eks til sønnen min var voldelig og drev med terror i flere år etter at det var slutt, så jeg er nok litt skeptisk. Har gått et helt år nå og jeg blir fremdeles usikker. Tankene kommer ofte om jeg skal flykte ut av det. Blir det bedre etterhvert? Hva hjalp for dere i forhold til at han skal forstå bedre?

Ja, jeg ville hele tiden flykte i begynnelsen. Det er en "naturlig" følelse, fordi lignende situasjoner (intimitet, sex, forhold) har vært skadelig tidligere. Så du er ikke unormal, mange med k-PTSD føler nok på det samme.

Heldigvis har jeg en flott samboer som er utrolig flink til å tilegne seg kunnskap og intelligent nok til å ta kunnskapen i bruk. Han tok selv initiativ til å lese om PTSD, k-PTSD og flashbacks, slik at han visste hva han kunne gjøre for å hjelpe i de forskjellige situasjonene.

I all hovedsak har han ansvarliggjort meg. Om jeg overreagerte på en krangel, så godsnakket han ikke med meg. Han bare kommenterte at jeg overreagerte. Mange ganger har han minnet meg på at jeg er voksen, jeg har et barn - jeg må faktisk oppføre meg deretter også. Om jeg har mareritt eller flashbacks, så duller han ikke med meg, slik at jeg bruker mye tid på å dvele ved det eller synes synd på meg selv. Det er en del av hverdagen vår, ferdig med det. Slike symptomer har ofte den viktigheten du tillegger de.

Vi har vært sammen i snart tre år og et siste året har jeg endelig slått meg til ro. Tidligere fant jeg tusen unnskyldninger for å komme meg vekk. Jeg var heldigvis klok nok til å dele disse "fluktønskene" med en god venninne og ikke med samboeren min. Han har selvfølgelig visst om noe av det, det er jo umulig å skjule fullstendig, og har også uttrykt lettelse for at den perioden nå er over.

Det som hjalp meg i forhold til flukten var følgende tanke: "Jeg blir her så lenge jeg har det godt."

[Glimtipper]

Unnskyld at jeg hopper sånn inn i tråden.

Når vonde minner dukker opp nærmest fysisk i forbindelse med sex, og en føler seg fanget i minnet...er det da best å prøve å bry seg så lite som mulig om hva som skjer med kroppen. Eller å være mer til stede i øyeblikket og fokusere på partner som faktisk vil meg godt.

Det er så flaut å miste kontrollen og begynne å gråte bare av at partner tar handa mi og styrer den på kroppen sin.

Uff, nå fikk jeg vondt av deg. Jeg vet hvor ubehagelig det kan være.

Det varierer hva som er beste framgangsmåte. Om samboer ser jeg er i ferd med å "forsvinne", så stopper han opp og venter til han får kontakt med meg igjen. Om jeg allerede er så inne i flashbacket at jeg gråter, så fjerner han kroppen sin helt fra min. Noen ganger venter han til jeg selv finner veien ut av det, andre ganger bruker han teknikker for å "bringe meg tilbake". Ofte dekker han meg til med et teppe eller en t-skjorte slik at jeg føler meg litt tryggere og ikke så eksponert.

Disse teknikkene fungerer for oss/meg:

1. Åpne øynene og se deg rundt i rommet, se på kjæresten din.

2. Lett klyping i armen eller låret.

3. Sett deg opp i senga/still deg oppreist på gulvet.

4. Tellelek. Han sier 1, du sier 2, han sier 3, du sier 4. Eventuelt spør han: 2+2, du svarer.

Det som IKKE har hjulpet meg/oss er:

1. Å avbryte sexen fullstendig. Da får jeg for mange dårlige minner i forhold til sex-situasjonen. Det kan sammenlignes med en som har angst og rømmer fra matbutikken under et anfall - neste gang blir det ti ganger vanskeligere å gå tilbake igjen.

2. Å forsøke og unngå det som gir meg flashbacks. Det er umulig, i mitt tilfelle, ettersom det forandrer seg fra gang til gang. Flashbacks skjer, om ingen av oss overreagerer, så behøver det ikke ta en stor plass i livet vårt.

[siameser]

Uff, nå fikk jeg vondt av deg. Jeg vet hvor ubehagelig det kan være.

Det varierer hva som er beste framgangsmåte. Om samboer ser jeg er i ferd med å "forsvinne", så stopper han opp og venter til han får kontakt med meg igjen. Om jeg allerede er så inne i flashbacket at jeg gråter, så fjerner han kroppen sin helt fra min. Noen ganger venter han til jeg selv finner veien ut av det, andre ganger bruker han teknikker for å "bringe meg tilbake". Ofte dekker han meg til med et teppe eller en t-skjorte slik at jeg føler meg litt tryggere og ikke så eksponert.

Disse teknikkene fungerer for oss/meg:

1. Åpne øynene og se deg rundt i rommet, se på kjæresten din.

2. Lett klyping i armen eller låret.

3. Sett deg opp i senga/still deg oppreist på gulvet.

4. Tellelek. Han sier 1, du sier 2, han sier 3, du sier 4. Eventuelt spør han: 2+2, du svarer.

Det som IKKE har hjulpet meg/oss er:

1. Å avbryte sexen fullstendig. Da får jeg for mange dårlige minner i forhold til sex-situasjonen. Det kan sammenlignes med en som har angst og rømmer fra matbutikken under et anfall - neste gang blir det ti ganger vanskeligere å gå tilbake igjen.

2. Å forsøke og unngå det som gir meg flashbacks. Det er umulig, i mitt tilfelle, ettersom det forandrer seg fra gang til gang. Flashbacks skjer, om ingen av oss overreagerer, så behøver det ikke ta en stor plass i livet vårt.

Tusen takk for et godt svar. Det med teppet har også samboeren min gjort. Han er min første, på alle gode måter.

[Gjest anouschka]

Ja, jeg ville hele tiden flykte i begynnelsen. Det er en "naturlig" følelse, fordi lignende situasjoner (intimitet, sex, forhold) har vært skadelig tidligere. Så du er ikke unormal, mange med k-PTSD føler nok på det samme.

Heldigvis har jeg en flott samboer som er utrolig flink til å tilegne seg kunnskap og intelligent nok til å ta kunnskapen i bruk. Han tok selv initiativ til å lese om PTSD, k-PTSD og flashbacks, slik at han visste hva han kunne gjøre for å hjelpe i de forskjellige situasjonene.

I all hovedsak har han ansvarliggjort meg. Om jeg overreagerte på en krangel, så godsnakket han ikke med meg. Han bare kommenterte at jeg overreagerte. Mange ganger har han minnet meg på at jeg er voksen, jeg har et barn - jeg må faktisk oppføre meg deretter også. Om jeg har mareritt eller flashbacks, så duller han ikke med meg, slik at jeg bruker mye tid på å dvele ved det eller synes synd på meg selv. Det er en del av hverdagen vår, ferdig med det. Slike symptomer har ofte den viktigheten du tillegger de.

Vi har vært sammen i snart tre år og et siste året har jeg endelig slått meg til ro. Tidligere fant jeg tusen unnskyldninger for å komme meg vekk. Jeg var heldigvis klok nok til å dele disse "fluktønskene" med en god venninne og ikke med samboeren min. Han har selvfølgelig visst om noe av det, det er jo umulig å skjule fullstendig, og har også uttrykt lettelse for at den perioden nå er over.

Det som hjalp meg i forhold til flukten var følgende tanke: "Jeg blir her så lenge jeg har det godt."

For flotte svar. Det var langt over hva jeg kunne forestille meg!

Kjæresten min forstår ikke så mye men han vil bli med til psykiateren. Så han vil iallfall.

Bli så lenge det er godt ja, det er sant, men jeg har det ikke så godt etter dette første året. Bra i perioder, men så reagerer jeg, noen ganger for mye, andre ganger passende og han skjønner ikke. Jeg savner å bli sett, å bli elsket som jeg er. Å bli forstått. Og jeg er altfor mye forvirret. Trenger som du sier "å bli reddet ut av eget hode".

Jeg har ingen problemer med sex, selv om det har vært overgrep/misbruk. Rart. Men jeg er forvirret i forhold til parforhold biten, det å stole på, forstå, bli trygg på. Også gir jeg veldig mye av meg selv, føles ofte som at jeg gir for mye.

Det er forvirrende dette. Er så godt å høre hvordan du beskriver det. Kjenner meg så mye igjen, selv om det er trist så er man ikke alene. Og ikke gal :-)

[Glimtipper]

For flotte svar. Det var langt over hva jeg kunne forestille meg!

Kjæresten min forstår ikke så mye men han vil bli med til psykiateren. Så han vil iallfall.

Bli så lenge det er godt ja, det er sant, men jeg har det ikke så godt etter dette første året. Bra i perioder, men så reagerer jeg, noen ganger for mye, andre ganger passende og han skjønner ikke. Jeg savner å bli sett, å bli elsket som jeg er. Å bli forstått. Og jeg er altfor mye forvirret. Trenger som du sier "å bli reddet ut av eget hode".

Jeg har ingen problemer med sex, selv om det har vært overgrep/misbruk. Rart. Men jeg er forvirret i forhold til parforhold biten, det å stole på, forstå, bli trygg på. Også gir jeg veldig mye av meg selv, føles ofte som at jeg gir for mye.

Det er forvirrende dette. Er så godt å høre hvordan du beskriver det. Kjenner meg så mye igjen, selv om det er trist så er man ikke alene. Og ikke gal :-)

Jeg tror du må skru på rasjonaliteten og skille hva som er sykdom og hva som er faktiske problemer med forholdet.

Ingen kan redde deg ut av ditt eget hode. Jeg ønsket/ønsker meg det når jeg går i ring, når jeg ikke klarer å tenke som en voksen, når fortvilelsen og overreaksjonene tar overhånd. Men jeg har lært meg å ta meg sammen. Selv om følelsene mine "stammer" fra forholdet (jeg hadde jo ikke alle disse følelsene før jeg var i et intimt forhold), så er de helt og holdent ditt ansvar.

Videre er det ditt ansvar å dele tanker og følelser med kjæresten din på en konstruktiv måte. Slik, og kun slik, kan du skille mellom hva som er faktiske problemer i forholdet som krever forbedring og hva som stort sett er logisk i ditt eget hode. Troll sprekker i dagslys

Det er ikke slik at all usikkerhet med tanke på forholdet ditt skal tilskrives k-PTSD. Samtidig er det begrenset hva en annen kan tilby deg. Han er ikke en tankeleser, han er ikke en redningsmann. Han er ikke noen som skal fikse deg eller forstå deg i hjel. Men du har lov til å forvente at han er en partner, på godt og vondt.