Hvorfor er det å være tynn så viktig?

[Gjest venninne med sf]

Jeg har en vennine som har hatt anoreksi i mange år men som de siste årene har gått over til bulimi. Jeg prøver virkelig å forstå hva det er som driver henne men jeg skjønner det ikke helt.

Jeg kan forstå at mange ikke ønsker å bli tykke, men fra der å aldri bli tynn nok er vanskelig for meg å forstå. Er det virkelig alt i verden å se ut som et benrangel? Når jeg er i svømmehallen kan jeg se mange kvinner som jeg synes har fine kropper, og noen ganger kan jeg sukke litt over min min egen mage som ser ut som en ball. Men det er ikke så viktig for meg å se sånn ut at jeg vil starte på ekstreme dietter.

Kan noen forsøke å forklare meg hva det er for noe, som jeg ikke forstår? Vil gjerne forstå men klarer det ikke helt.

[Gjest eksbulimia]

en av grunnene er at de er avhengig av å ha et problem/sykdom og ha identiteten syk, kontrollere hvordan andre ser på dem, de skal bli sett på som SYK og det skal vises

[Gjest venninne med sf]

en av grunnene er at de er avhengig av å ha et problem/sykdom og ha identiteten syk, kontrollere hvordan andre ser på dem, de skal bli sett på som SYK og det skal vises

Men hvis de ønsker å bli sett på som syke, hvorfor skaffer de seg ikke andre "sykdommer"? Det må da finnes mere behagelige måter å være syk på enn å sulte seg eller kaste opp?

[Gjest HUUUUULI]

Det handler om langt mer enn å være tynn. Jeg liker ikke høre at jeg er tynn, og ser trolig meg selv så mye større enn jeg er. Blir forundret når jeg skal prøve klær. Tar alltid for store størrelser...

Jeg synes det er idiotisk at alle som skal beskrive anorexia tar fram tynne modeller og skylder på media. Jeg driter i om halve Hollywood består av beinrangler.

Det er heller ikke alle som faller under de tre kategoriene Anorexia, bulimi eller tvangsspising. Mange har litt fra alt.

For min del utviklet jeg spiseforstyrrelser etter et selvmordforsøk og mislykket opphold på psykiatrisk. Maten ble det eneste jeg hadde kontroll på, og sulten min eneste trøst.

[Gjest venninne med sf]

Det handler om langt mer enn å være tynn. Jeg liker ikke høre at jeg er tynn, og ser trolig meg selv så mye større enn jeg er. Blir forundret når jeg skal prøve klær. Tar alltid for store størrelser...

Jeg synes det er idiotisk at alle som skal beskrive anorexia tar fram tynne modeller og skylder på media. Jeg driter i om halve Hollywood består av beinrangler.

Det er heller ikke alle som faller under de tre kategoriene Anorexia, bulimi eller tvangsspising. Mange har litt fra alt.

For min del utviklet jeg spiseforstyrrelser etter et selvmordforsøk og mislykket opphold på psykiatrisk. Maten ble det eneste jeg hadde kontroll på, og sulten min eneste trøst.

Er det sulten som er viktigst for deg? Ville du ha hatt spiseforstyrrelse selv om du var normalvektig hele tiden?

[Gjest HUUUUULI]

Er det sulten som er viktigst for deg? Ville du ha hatt spiseforstyrrelse selv om du var normalvektig hele tiden?

For meg fungerer sulten som en slags rus. Vanskelig å beskrive, men det demper alle følelser. Muligens på samme måte som andre spiser for trøsten og roens skyld.

[Gjest eksbulimia]

Men hvis de ønsker å bli sett på som syke, hvorfor skaffer de seg ikke andre "sykdommer"? Det må da finnes mere behagelige måter å være syk på enn å sulte seg eller kaste opp?

man blir veldig tilfreds av å se vekten gå ned og kommentarene man får

som en slags rus:D

[Gjest vennina]

Jeg er frustrert over en vennine med sf. Hun beskriver meg som kraftig" og jeg merker at det går innpå meg. Sliter periodevis med sf selv pga vanskelige følelser (sulten blir som en rus) og jeg føler meg stor, at jeg tar for stor plass. Føler av og til at folk med sf ser ned på oss vanlige som spiser normalt. At de føler seg opphøyet fra oss vanlige, fordi de klarer å kontrollere matinntaktet. Noe som er veldig vanskelig i seg selv. Men jeg merker at jeg blir provosert av det.

[Gjest Ulvinnen]

man blir veldig tilfreds av å se vekten gå ned og kommentarene man får

som en slags rus:D

Men det er vel bare så lenge man er slank at man får positive kommentarer? Når man går over til tynn eller mager, så er det vel ikke lenger like hyggelig?

Eller er det det at man får oppmerksomhet som er positivt i seg selv?

[Gjest Elextra]

For mange handler vel det å være tynn om å ha kontroll. Kontroll på vekten, på matinntaket og på kroppen sin.

[løvinne71]

Anoreksi og andre spiseforstyrrelser er jo i bunn og grunn en psykisk sykdom. I allefall utvikler det seg ofte til å bli det etterhvert som "vanlig" slanking kommer ut av kontroll

F eks vil en person som er radmager av anoreksi, i fulle alvor mene at hun er fortsatt er for tykk, og enda ønske å gå ned noen kilo.

En person med bulimi er gjerne besatt av tanker rundt mat. Og svært mye av bevisstheten går med til å vekselsvis nekte seg mat, for deretter å planlegge og tilrettelegge for matorgier.

Dette går ofte utover personens evne til å fungere sosialt.

Folk med spiseforstyrrelser har ofte mistet evnene til å vurdere sin egen kropp/utseende på en rasjonell måte.

[Gjest trist jente]

Jeg tror ikke spiseforstyrrelser i hovedsak dreier seg om å være tynne eller tykk. Spiseforstyrrelser er jo en psykiatrisk diagnose. Det er de færreste som får en spiseforstyrrelse ved at en slankekur kommer ut av kontroll. Det er som oftest en bakenforliggende årsak, og man har det ikke bra når man har en spiseforstyrrelse.

Kroppsbilde blir vanligvis helt forstyrret og man ser seg selv som mye større enn man er. Og når man går på vekten skal man bare gå ned litt til så skal jeg stoppe, men så kommer man til tallet man egentlig hadde bestemt seg for var målet- men lager et nytt tall. Bare litt til... I en evig, grusom runddans.

Man blir aldri fornøyd, man blir aldri tynn nok. Man tror lykken ligger i å være tynn, men jo lenger ned i vekt du kommer, jo større tror du at du er. Lykken ligger ikke i å være tynn. Og man skjønner det for sent.

Det ekstreme ytterpunktet er jo anorektikerene som ikke er fornøyde med seg selv før de dør av sult - først da har de fullkommen kontroll over seg selv og kroppen.

En spiseforstyrrelse kan være et uttrykk for mange ting. Men jeg tror behov for kontroll er en viktig faktor. Mange lever et kaotisk og vanskelig liv, maten er noe de kan kontrollere som ingen kan ta fra dem. En mestringsstrategi. Men så blir det til at det som skulle gi deg kontroll er det som gjør at du mister kontrollen. Maten bestemmer over deg og ikke omvendt.

Noen med spiseforstyrrelser kan ta det som et kompliment og som et uttrykk for at dette klarer jeg dersom noen kommenterer vektnedgangen. Og noen kan jo også utvikle spiseforstyrrelser for å bli sett. De har det vanskelig, men klarer ikke si ifra med ord og lar kroppen snakke for seg sitt tydelige språk. Derfor tror jeg også det er så veldig viktig å fokusere på personen bak spiseforstyrrelsen, så ikke symptomet er det du får oppmerksomhet på. Dersom du kun føler at du får oppmerksomhet ved å være synlig syk kan du jo ikke bli frisk - hvem vil da bry seg?

For andre kan kommentarer om vektnedgang være veldig vanskelig. Man ser som regel ikke hvor tynn man er selv og kan lett tro at alle lyver og prøver å få en tykk. For andre igjen, som kanskje har forstått at de har et problem og jobber seg ut av det vil stadige kommentarer hele tiden minne dem på at det synes.

[Gjest eksbulimia]

Men det er vel bare så lenge man er slank at man får positive kommentarer? Når man går over til tynn eller mager, så er det vel ikke lenger like hyggelig?

Eller er det det at man får oppmerksomhet som er positivt i seg selv?

"Eller er det det at man får oppmerksomhet som er positivt i seg selv?"

Ja.

Man vil ikke bare være slank og fin, Man vil være så tynn at det syyyynes lang vei at man har et problem...

Det er en slags kommunikasjon til verden...

Om man ikke klarer bli så tynn/se anorektisk ut, så kan man begynne spy foran folk og legge igjen spor på andre måter at man er bulimisk istedet...

helt sprøtt

(fins selvfølgelig de som skjuler det og, men forbausende mange som lekker ut hint om at man har sf og) ikke nødvendigvis til familie som kan finne på å gjøre noe med det, men

[Gjest Ellipse]

"Eller er det det at man får oppmerksomhet som er positivt i seg selv?"

Ja.

Man vil ikke bare være slank og fin, Man vil være så tynn at det syyyynes lang vei at man har et problem...

Det er en slags kommunikasjon til verden...

Om man ikke klarer bli så tynn/se anorektisk ut, så kan man begynne spy foran folk og legge igjen spor på andre måter at man er bulimisk istedet...

helt sprøtt

(fins selvfølgelig de som skjuler det og, men forbausende mange som lekker ut hint om at man har sf og) ikke nødvendigvis til familie som kan finne på å gjøre noe med det, men

Jeg har sf (blanding av anoreksi og bulimi), og kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsene dine! Sånn du framstiller det underbygger du fordommer mot oss med sykdommen, synes jeg. For det er jo en sykdom, selv om jeg fortsatt sliter med skyldfølelse og skam for at jeg ikke bare klarer å "ta meg sammen". Mange tror at det er så enkelt som det. Og at sf er noe bare forfengelige tenåringsjenter pådrar seg med vilje, for å få oppmerksomhet. Er du virkelig eksbulimiker?? Trodde en som hadde kjent problemene på kroppen ville ha mer innsikt og uttale seg mer nyansert enn det du gjør.

[Gjest om sf]

"Eller er det det at man får oppmerksomhet som er positivt i seg selv?"

Ja.

Man vil ikke bare være slank og fin, Man vil være så tynn at det syyyynes lang vei at man har et problem...

Det er en slags kommunikasjon til verden...

Om man ikke klarer bli så tynn/se anorektisk ut, så kan man begynne spy foran folk og legge igjen spor på andre måter at man er bulimisk istedet...

helt sprøtt

(fins selvfølgelig de som skjuler det og, men forbausende mange som lekker ut hint om at man har sf og) ikke nødvendigvis til familie som kan finne på å gjøre noe med det, men

Jeg skjønner at andre med spiseforstyrrelser kan føle seg støtt. Det du beskriver gjelder sikkert for deg, men du må ikke generalisere på denne måten. Det blir rett og slett feil når du gjør det. Du kan ikke si at man vil som spiseforstyrret.....fordi....

Dette er kompleks problematikk, og selv om du har lidd av en form for spiseforstyrrelse, må du snakke om det på en annen måte, både her og i det virkelige liv.Skal du snakke på vegne av andre med sf må du gå ut over din opplevelse av hvordan og hvorfor.

[Gjest om sf]

Jeg har sf (blanding av anoreksi og bulimi), og kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsene dine! Sånn du framstiller det underbygger du fordommer mot oss med sykdommen, synes jeg. For det er jo en sykdom, selv om jeg fortsatt sliter med skyldfølelse og skam for at jeg ikke bare klarer å "ta meg sammen". Mange tror at det er så enkelt som det. Og at sf er noe bare forfengelige tenåringsjenter pådrar seg med vilje, for å få oppmerksomhet. Er du virkelig eksbulimiker?? Trodde en som hadde kjent problemene på kroppen ville ha mer innsikt og uttale seg mer nyansert enn det du gjør.

Jeg skjønner at du føler deg støtt. Ikke alle som skriver om et emne forstår mye av det de hevder å vite noe om. Ikke alle har virkelig hatt sf. Jeg vet ikke noe om akkurat denne trådstarteren, men noen har vært unge og litt ustabile og vært borti problematikken. Det blir noe annet. Når noen synes sf er sprøtt vet de ikke noe om denne sykdommen, så da trenger du ikke føle deg støtt annet enn akkurat der og da. Det er en skrekkelig psykiatrisk lidelse, og jeg vet du har kjempet godt og lenge. Og det kommer du til å ha mye igjen for.

[Gjest eksbulimia]

Jeg skjønner at du føler deg støtt. Ikke alle som skriver om et emne forstår mye av det de hevder å vite noe om. Ikke alle har virkelig hatt sf. Jeg vet ikke noe om akkurat denne trådstarteren, men noen har vært unge og litt ustabile og vært borti problematikken. Det blir noe annet. Når noen synes sf er sprøtt vet de ikke noe om denne sykdommen, så da trenger du ikke føle deg støtt annet enn akkurat der og da. Det er en skrekkelig psykiatrisk lidelse, og jeg vet du har kjempet godt og lenge. Og det kommer du til å ha mye igjen for.

herregud. jeg har både hatt sf selv, og det samme har mange nære rundt meg.

er påfallende hvor mange som legger ut hint til omverdenen om at de har sf, bare se på facebook og nettbyprofilene deres, og alle sms'ene man får: "jeg spydde foran legen min jeg hahaha"

Anbefaler forøvrig Hege Arstad sine bøker om sf.

[Gjest eksbulimia]

Jeg har sf (blanding av anoreksi og bulimi), og kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsene dine! Sånn du framstiller det underbygger du fordommer mot oss med sykdommen, synes jeg. For det er jo en sykdom, selv om jeg fortsatt sliter med skyldfølelse og skam for at jeg ikke bare klarer å "ta meg sammen". Mange tror at det er så enkelt som det. Og at sf er noe bare forfengelige tenåringsjenter pådrar seg med vilje, for å få oppmerksomhet. Er du virkelig eksbulimiker?? Trodde en som hadde kjent problemene på kroppen ville ha mer innsikt og uttale seg mer nyansert enn det du gjør.

snakk om å tolke det jeg skriver til en helt annen betydning enn det det har...

har aldri sagt sf ikke er en sykdom og at man bare kan ta seg sammen.

jeg har gitt EN forklaring til hvorfor det er så viktig å være tynn når man har sf, det fins selvsagt også andre. Både hos de som både har det slik jeg beskrev, og andre som slettt ikke har det slik.

Oppmerksomhet er livsviktig for alle mennesker, det er ikke mindre sykdom, fordi om noen har en lidelse der de har trang til å få det på usunt/umodent vis etc.

og alle er forskjellig.

Istedet for å mistenke at jeg LYVER om å ha hatt bulimia nervosa, fordi dere ikke er enig i svaret mitt, kan dere heller svare trådstarter med deres erfaringer og grunner.

(dessuten er det tøft å innrømme/innse en del av det jeg beskrev, men man er/var ikke mindre syk fordi om man innrømmer/innser det:) Hadde aldri greid innrømme det at jeg nærmest fikk et kick av oppmerksomheten jeg fikk ved å være sykt tynn da jeg fremdeles var syk

anbefaler fremdeles Hege Arstad sine bøker