hvorfor vil ikke psykologen gi dobbelttime?

[Orio]

Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver, jeg kan noen ganger bruke hele timen uten å komme inn på det jeg virkelig trenger å si. For meg er dette en måte å beskytte meg selv på, hvis jeg venter helt til slutten slipper jeg å snakke om det, det er jo ikke mer tid igjen. Jeg slipper inngående spørsmål, jeg slipper å snakke noe særlig om det. Og etter timen er kjempefrustrert fordi jeg ikke fikk sagt det jeg trengte.

[frosken]

Oppfordr henne til å diskutere temaet med sin psykolog. Hvis hun ikke tør å spørre om dette selv, så kan en av dere som jobber på boligen kanskje være med henne til en samtale med psykologen og støtte henne slik at hun får stilt spørsmålet. Det er umulig å vite om psykologen har vurdert om dobbelttimer er et alterrnativ eller ikke.

[Gjest Miljøterapeuten]

Det å nærme seg kjernen av det som er vanskelig tar ofte tid i terapi, og en må ofte bruke måneder/år på å komme så langt. Jeg mener også at det ofte ikke er terapeutisk forsvarlig å åpne så mye opp for tidlig at pasienten evt ikke tåler det. Det må bli en gradvis prosess, avhengig av problematikken til pasienten.

Men når pasienten har gått til terapeuten i to år, uten at hun føler at hun kommer noe nærmere, så bør man kanskje gjøre noe anderledes?

[Gjest beatrica]

Men når pasienten har gått til terapeuten i to år, uten at hun føler at hun kommer noe nærmere, så bør man kanskje gjøre noe anderledes?

Dette kan jo pasienten ta opp med terapeuten. Hvis ikke dette blir tatt opp med terapeuten, så kommer hn i allefall ikke noen vei. Hva med et fellesmøte med terapeuten så dere får høre hva hn tenker om dette?

[Gjest Miljøterapeuten]

Dette kan jo pasienten ta opp med terapeuten. Hvis ikke dette blir tatt opp med terapeuten, så kommer hn i allefall ikke noen vei. Hva med et fellesmøte med terapeuten så dere får høre hva hn tenker om dette?

ja det kan være en ide med et fellesmøte. jeg er ikke primærkontakt for denne personen men jeg kan eventuelt videreformidle det. Jeg tenker også at når man har gått til samme terapeut i to år, og man ikke føler at det skjer noe, så må noe gjøres. Kanskje det kunne være lurt å prøve en annen behandler, eller en annen terapiform.

[Gjest beatrica]

ja det kan være en ide med et fellesmøte. jeg er ikke primærkontakt for denne personen men jeg kan eventuelt videreformidle det. Jeg tenker også at når man har gått til samme terapeut i to år, og man ikke føler at det skjer noe, så må noe gjøres. Kanskje det kunne være lurt å prøve en annen behandler, eller en annen terapiform.

Jeg tror det er viktig å tenke seg nøye om før det blir bytte av terapeut. Alle som går i terapi vil fra tid til annen føle at det stagnerer, og noen får lyst å bytte terapeut. Jeg mener at det er også viktig at pasienten er ærlig med terapeuten hvis det skal bli noe fremgang. Det er ikke sikkert problemet blir løst ved å bytte terapeut, hvis pasienten fortsetter på samme måte hos en ny. Men et fellesmøte hvor det blir snakket om disse tingene, kan jo være nyttig.

[Gjest Miljøterapeut]

Det er nå slik virkeligheten en gang er, at livet består av muligheter og begrensninger. Dette må man lære å leve med, og så må man lære å bruke de muligheten som tross alt finnes. Det er derfor jeg mener dette kan være en god øvelse for pasienten. Det å sette opp et mål at pasienten skal klare å gradvis åpne seg mer og mer er en god øvelse også i tillit og en reise i å bli bedre kjent med seg selv. Jeg tror det lett kan bli stagnerende å tilpasse timene til pasienten, fordi det da blir lettere å bli værende i det vanskelige. Grenser er viktig for å komme videre.

Men hva er egentlig forskjellen på å gå til psykolog to ganger i uka kontra en dobbelttime i uka? Hvis pasienten skulle føle ta dobbelttimen gir henne mer, så er det vel pasientens beste vi skal gå ut i fra eller? Jeg forutsetter da at terapeuten har mulighet til å gi en dobbelttime.

[Gjest beatrica]

Men hva er egentlig forskjellen på å gå til psykolog to ganger i uka kontra en dobbelttime i uka? Hvis pasienten skulle føle ta dobbelttimen gir henne mer, så er det vel pasientens beste vi skal gå ut i fra eller? Jeg forutsetter da at terapeuten har mulighet til å gi en dobbelttime.

Ikke godt å si, men det kan jo være at det ikke er til beste for pasienten å få dobbelttime, men heller to enkelttimer i uka. Jeg vet ikke hvordan terapeuten tenker, det må nesten taes opp med vedkommende. Det spørs vel litt hva slags terapi som drives, men jeg har forstått det sånn på Nhd og andre at rammer er en viktig faktor i terapi, og det kan være med på å hjelpe pasienten fremover. Men for å svare på spørsmålet ditt tror jeg nesten at man må kjenne både pasienten og terapeuten, eller i hvertfall vite hvordan terapeuten tenker. Tror det er det som er viktig å finne ut her, og derfor kan det kanskje være lurt med et møte?

[Angustia]

Vet du hvorfor behandleren ikke gir dobbelttimer? I min region har jeg erfaring med at enkelte brukere ofte får dette av ulike årsaker (offentlig psykiatritjeneste / DPS). Det samme gjelder legetimer.

[Gjest torun i terapi]

Jeg gikk 2 år i gruppeterapi og klarte knapt å si et ord i løpet av det første halve året. Det kommer, men hun må våge å stole på seg selv og tereapeuten.

[Gjest Miljøterapeuten]

Jeg gikk 2 år i gruppeterapi og klarte knapt å si et ord i løpet av det første halve året. Det kommer, men hun må våge å stole på seg selv og tereapeuten.

Det er jeg klar over. Men når man har gått til samme terapeut over to år, så kan man jo stille spørsmål om det kan være noe med kjemien som gjør at klienten ikke klarer å åpne seg. Det kan også være ting som kan løses ved å snakke med terapeuten om det. Jeg har også opplevd å gå i terapi hos en person hvor jeg bare ikke klarte å åpne meg. Det var ikke noe "galt" med terapeuten men jeg følte bare at vi ikke var på bølgelengde, og jeg fikk mer ut av å gå til en annen behandler.

Hvis man har prøvd alt, og snakket med terapeuten om det, kan man jo tenke på om man kanskje burde prøve en ny en.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er jeg klar over. Men når man har gått til samme terapeut over to år, så kan man jo stille spørsmål om det kan være noe med kjemien som gjør at klienten ikke klarer å åpne seg. Det kan også være ting som kan løses ved å snakke med terapeuten om det. Jeg har også opplevd å gå i terapi hos en person hvor jeg bare ikke klarte å åpne meg. Det var ikke noe "galt" med terapeuten men jeg følte bare at vi ikke var på bølgelengde, og jeg fikk mer ut av å gå til en annen behandler.

Hvis man har prøvd alt, og snakket med terapeuten om det, kan man jo tenke på om man kanskje burde prøve en ny en.

Det er korrekt at en skal evaluere behandlingen om ingen fremgang kan spores etter to år. Til evalueringen hører også en rediagnostisering. Om pasienten feiler noe annet enn det en mener en behandler, skjer det ofte svært lite fremgang.