Gal av kritikk og uvennskap

[Lizzih]

Jeg hadde tenkt å spørre en samlivsekspert, men fant deg, som jeg tror bedre kan svare på hva jeg skal gjøre. Har lest alle bøkene som finnes om samlivsproblemer, men ingen av dem prioriterer psykisk helse, selv om det å leve i et utilfredstillende samliv gjør folk syke. Altså, jeg er en nordisk kvinne, som sliter veldig i samlivet med en nordmann. Alt, absolutt alt er feil mellom oss og det sliter meg totalt ut og jeg tror jeg kommer til å bli alvorlig syk om ikke det snart kommer enn løsning. Vi har hatt problemer i 15 år! Rekord tenker jeg. Jeg har holdt ut for ikke å miste barna mine... Det meste går ut på at han er frekk i kjeften mens barna hører på, får uforklarlige sinneutbrudd og kjefter mye, og kritiserer til og med hvor jeg står og hvordan jeg gjør ting, Jeg vet at man begynner å fokusere på det negative og overser positive signaler, men når man blir redd for det negative så kan man jo ikke annet. Man er jo bare et menneske. Selvfølgelig er han ikke negativ i hele tiden, men siden jeg vet at det kommer om og om igjen klarer jeg ikke å slappe av. Jeg vet han har gode sider og skulle så gjerne villet fokusere på det, men jeg kan ikke. Har jeg fått en nevrose eller hva er det med meg? Det som også er et problemt er at jeg har begynt å tvile på meg selv. Kanskje jeg er sånn, kanskje jeg er gal, kanskje jeg ikke kan noe, kanskje jeg ikke gjør nok, kanskje jeg er dårlig mor osv. Tidligere visste jeg alltid når noe var rett eller galt, nå er jeg helt rådvill. Det er akkurat som om samlivet har rotet til hjernen min. Noen ganger føler jeg meg nesten dement. Husker ikke ting, er utenfor og er så sliten, så sliten. For 9 år siden, hadde jeg nesten psykose av bekymring for barna mine. I to uker hadde jeg angstbølger som red meg. I det hele tatt er jeg redd han uansett hva som måtte feile meg ikke ville brydd seg om det. Det er pga en episode hvor han ikke hjalp meg når jeg besvimte. Jeg fikk kjeft når jeg våknet! Når barna var små pleide han å ta fra meg barna, hvis de gråt etter at jeg hadde ammet. Og selvom jeg sa i fra at jeg ville trøste barnet mitt selv kom han for hver minste ynk.. Det har fått fryktelige konsekvenser for meg og barna. De vil helst ikke til meg hvis han er til stede! Har fått tak i angstdempende medisiner, men jeg vet jo at jeg ikke kan ta de for lenge. Til og med selvmord har jeg tenkt på, men jeg er jo en glad person og vil selvfølgelig ikke dø. Jeg lover aldri , noensinne å gjøre alvor av selvmordstanker, da går jeg heller å henter medisiner og doper meg ned. Er jeg i faresonen for å få alvorlige psykiske problemer pga det som skjer med meg?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, du er absolutt i faresonen. Et av de viktigste faresymptomene i et destruktivt forhold er når en begynner å tvile på sin egen dømmekraft grunnet partnerens stadige kritikk.

Det er lett å foreslå samlivsbrudd. På den annen side forstår jeg godt at du frykter at denne mannen skal overkjøre deg i en barnefordelingssak.

[Gjest JUSTaMinute]

Ja, du er absolutt i faresonen. Et av de viktigste faresymptomene i et destruktivt forhold er når en begynner å tvile på sin egen dømmekraft grunnet partnerens stadige kritikk.

Det er lett å foreslå samlivsbrudd. På den annen side forstår jeg godt at du frykter at denne mannen skal overkjøre deg i en barnefordelingssak.

Kanskje gå til en familieterapeut (du alene) for å få hjelp til å avslutte ekteskapet. Etterpå kan du bygge opp et godt forhold til ungene uten hans destruktive medvirkning.

[Lizzih]

Kanskje gå til en familieterapeut (du alene) for å få hjelp til å avslutte ekteskapet. Etterpå kan du bygge opp et godt forhold til ungene uten hans destruktive medvirkning.

Ja, har tenkt på det, selv om det skremmer livet av meg. Hans stilling i saken er veldig bra i form av bedre lønn, familie rundt seg, bil, hytte osv. Jeg har ingenting. Med min luselønn må jeg bo i en kott! Men pytt, pytt, når man er nede så er det bare en vei det kan gå, opp!

Samspillet mellom oss er virkelig sykt! Kort sagt,dette forholdet har ødelagt mitt selvbilde! Det er ikke dermed sagt at det ikke også har ødelagt hans. Vi sitter i saksa og vet ikke vår arme råd. Hans måte å komme videre er å glemme alt som har vært, noe jeg ikke klarer. Jeg kan ikke skjønne at folk kan gjøre og si de verste ting til folk og så late som ingenting dagen etter!

Hans far har Alzheimer og har vært som min mann i følge hans mor. Hun tok ikke opp kampen slik jeg gjør. Å ta opp kampen med manipulatører er selvmord, har jeg skjønt. Men heller det enn å tie og svelge kameler og bli kvelt sakte . Jeg vil prate og stille folk til ansvar, også meg selv. I det minste et sunnhetstegn:-)

[Lizzih]

Kanskje gå til en familieterapeut (du alene) for å få hjelp til å avslutte ekteskapet. Etterpå kan du bygge opp et godt forhold til ungene uten hans destruktive medvirkning.

Det siste i saken, jeg har foreslått at vi bor i hver vår leilighet minst tre måneder og går videre etter det enten ved å flytte sammen igjen eller gjøre det slutt for godt. Jeg er så sliten at hjertet mitt bevrer. Vi har formue sammen og jeg hadde bedt han overføre 350 tusen til min konto forleden. Han hadde overført 350 kr av pur og ren jævelskap. Han syntes det var morsomt:-( Så jeg har penger til å leie meg en leilighet. Fikk høre at sløser jeg bort de pengene kommer ikke det på tale å kjøpe en leilighet sammen senere. Som OM jeg tenker på det akkurat nå. Jeg er villig til å miste barna og alt, bare uvennskapen tar slutt. Jeg orker ikke å prøve mer. Jeg får skylda for dette, men who cares. Har hatt skyld i alt selv etter hans mening hele tiden til og med for hans egne skiftende sinnstemninger, sinneutrudd, urettferdigheter, klager, kritikk (jeg ER slik han sier, forteller han meg). Mulig det, men det faller han ikke inn at folk blir deppa og lei seg for kritikk i det uendelighet og klarer virkelig ikke å stille opp som velfungerende menneske pga det. Vi har ikke en gang hatt sex på 9 år bortsett fra veldig sporadisk og etter press fra han. Han skjønner ikke at han ikke kan kalle meg de verste ting og likevel forlange sex. Huff, sier jeg, det er det verste jeg har opplevd. Kan ikke du si meg et trøstende ord og fortelle meg at jeg faktisk har tatt en riktig beslutning. For jeg har en tendens til å ta på meg all verdens skyld selv om jeg vet det ikke er sant. Er det ikke alltid to som skal for å føre krig?

[Gjest J31!]

Det siste i saken, jeg har foreslått at vi bor i hver vår leilighet minst tre måneder og går videre etter det enten ved å flytte sammen igjen eller gjøre det slutt for godt. Jeg er så sliten at hjertet mitt bevrer. Vi har formue sammen og jeg hadde bedt han overføre 350 tusen til min konto forleden. Han hadde overført 350 kr av pur og ren jævelskap. Han syntes det var morsomt:-( Så jeg har penger til å leie meg en leilighet. Fikk høre at sløser jeg bort de pengene kommer ikke det på tale å kjøpe en leilighet sammen senere. Som OM jeg tenker på det akkurat nå. Jeg er villig til å miste barna og alt, bare uvennskapen tar slutt. Jeg orker ikke å prøve mer. Jeg får skylda for dette, men who cares. Har hatt skyld i alt selv etter hans mening hele tiden til og med for hans egne skiftende sinnstemninger, sinneutrudd, urettferdigheter, klager, kritikk (jeg ER slik han sier, forteller han meg). Mulig det, men det faller han ikke inn at folk blir deppa og lei seg for kritikk i det uendelighet og klarer virkelig ikke å stille opp som velfungerende menneske pga det. Vi har ikke en gang hatt sex på 9 år bortsett fra veldig sporadisk og etter press fra han. Han skjønner ikke at han ikke kan kalle meg de verste ting og likevel forlange sex. Huff, sier jeg, det er det verste jeg har opplevd. Kan ikke du si meg et trøstende ord og fortelle meg at jeg faktisk har tatt en riktig beslutning. For jeg har en tendens til å ta på meg all verdens skyld selv om jeg vet det ikke er sant. Er det ikke alltid to som skal for å føre krig?

Jeg er ikke nhd, men har vært sammen med en slik en, og kan trygt fortelle deg at du har tatt den riktige beslutningen. Når du har fått høre negative ting om og om igjen og vært så underkua over lang tid, tror du til slutt at det han sier er rett.

Jeg sa dessuten det samme som deg, og forholdt meg også til det - "en sak har alltid to sider". Så ikke bare hans feil. Da jeg fortalte barnevernet dette, så de strengt på meg og sa at jeg faktisk beskyttet han på den måten..

Fortsett på den vegen du er. IKKE snu!

Jeg stusser imidlertid over en ting:

Tenker du å la han få barna? Du sier noe om at du er villig til å miste dem..

*støttetanker*

[Gjest JUSTaMinute]

Det siste i saken, jeg har foreslått at vi bor i hver vår leilighet minst tre måneder og går videre etter det enten ved å flytte sammen igjen eller gjøre det slutt for godt. Jeg er så sliten at hjertet mitt bevrer. Vi har formue sammen og jeg hadde bedt han overføre 350 tusen til min konto forleden. Han hadde overført 350 kr av pur og ren jævelskap. Han syntes det var morsomt:-( Så jeg har penger til å leie meg en leilighet. Fikk høre at sløser jeg bort de pengene kommer ikke det på tale å kjøpe en leilighet sammen senere. Som OM jeg tenker på det akkurat nå. Jeg er villig til å miste barna og alt, bare uvennskapen tar slutt. Jeg orker ikke å prøve mer. Jeg får skylda for dette, men who cares. Har hatt skyld i alt selv etter hans mening hele tiden til og med for hans egne skiftende sinnstemninger, sinneutrudd, urettferdigheter, klager, kritikk (jeg ER slik han sier, forteller han meg). Mulig det, men det faller han ikke inn at folk blir deppa og lei seg for kritikk i det uendelighet og klarer virkelig ikke å stille opp som velfungerende menneske pga det. Vi har ikke en gang hatt sex på 9 år bortsett fra veldig sporadisk og etter press fra han. Han skjønner ikke at han ikke kan kalle meg de verste ting og likevel forlange sex. Huff, sier jeg, det er det verste jeg har opplevd. Kan ikke du si meg et trøstende ord og fortelle meg at jeg faktisk har tatt en riktig beslutning. For jeg har en tendens til å ta på meg all verdens skyld selv om jeg vet det ikke er sant. Er det ikke alltid to som skal for å føre krig?

Jeg kan uten tvil trøste deg med at du gjør det rette! Det vil du selv se helt krystallklart så snart du får dette på avstand. Du har jo også hans mors forståelse, hans far var jo også slik.

Det jeg må be deg instendig om er derimot å søke hjelp hos krisesenter/familevernkontor/barnevern for å få hjelp til å beholde ungene. Du klarer ikke den kampen alene, og for ungenes skyld skal du gjøre det! Kanskje du kan snakke med fastlegen din først, så ordner han avtaler for deg. Iallefall er det ikke sunt for ungene å bli hos en sånn mann. Men du må be om hjelp, fortell hvordan det ligger an og ikke gi deg!

Lykke til! Når du er fri vil du ikke kunne forstå hvordan du i det hele tatt kunne la deg fornedre på en slik måte. Men du er ikke alene om det.

Mulig du kan ha stor glede av å lese bøker om temaet, andre som har opplevd det samme. Det er visst mange. En bok heter 'Sjarmør og tyrann'.

[Lizzih]

Jeg er ikke nhd, men har vært sammen med en slik en, og kan trygt fortelle deg at du har tatt den riktige beslutningen. Når du har fått høre negative ting om og om igjen og vært så underkua over lang tid, tror du til slutt at det han sier er rett.

Jeg sa dessuten det samme som deg, og forholdt meg også til det - "en sak har alltid to sider". Så ikke bare hans feil. Da jeg fortalte barnevernet dette, så de strengt på meg og sa at jeg faktisk beskyttet han på den måten..

Fortsett på den vegen du er. IKKE snu!

Jeg stusser imidlertid over en ting:

Tenker du å la han få barna? Du sier noe om at du er villig til å miste dem..

*støttetanker*

Nei, jeg tenker jo ikke å gi barna fra meg:-), men det kan hende de VIL bli hos faren sin. Han er nemlig veldig "snill" (les manipulerende, ettergivende, mangler autoritet) med dem, det er meg han ikke tåler. Ungene roper ut ting han har sagt, altså gjentar hans utskjelling av meg. Jeg trenger i grunn ikke å si så mye før jeg får kjeft av familien. Blir helt oppgitt over all roping i huset. Det er så innmari lite som skal til før man har tråkket over streken,. F. eks. hvis jeg sukker, huff så rotete det er her skjeller ham meg ut som person, hvor mye han gjør og hvor lite jeg gjør, tjener osv. Og alt bare fordi jeg har sukket at det er rotete!!! (jeg lyver ikke, kors på halsen). Ikke har jeg engang hevet stemmen, eller anklaget noen. Eller at jeg sier, huff, denne sofaen trekker til seg støv. Både mannen og datra mi får helt fnatt, ler av meg, kjefter meg ut som ikke er fornøyd med sofaen, skal han liksom gå å kjøpe ny sofa til meg pga støv, ... så utrolig uforståelig?!?!

Dattra vår er som snytt ut av nesa til far. Like lunefull, det ene øyeblikket blid som sol, et feil ord, så er alt bare kaos. Han har fått smake sin egen medisin, men han skjønner jo ikke det selv. Han blir bare sur på henne som han har lært opp selv. Du spør kanskje, har ikke jeg lært henne noe selv? Jeg prøver jo å fortelle hva er galt og hva er rett, men når min mann visker det vekk med anklager og beskyldninger, så nytter det jo ikke. Joda, hver kveld snakker jeg med henne. Først og fremst forteller jeg hvor uendelig mye jeg elsker henne, og at uansett hva som skjer hjemme er det ikke hennes skyld. Spør om hun har det bra osv. Det hender hun blir irritert på meg, men tenker det er bedre å "hjernevaske" henne med kjærlighet enn å være sint på henne. Hun valgte jo ikke foreldrene sine. Om hun har arvet noe genetisk negativt fra oss, må vi prøve å overse det. Jeg har ikke vært like forståelsesfull alltid. En stund slet jeg med sårbarhet pga overgangsalder og tok meg nær av hennes ord og tok igjen med henne. Veldig dumt, særlig når mannen min fikk vann i mølla av det. Han forsvarte henne og skjelte meg ut. Tåler bedre skjenn fra henne nå og tar det ikke så alvorlig. Men blir fremdeles trist over kjeft, kritikk og mangel på empati fra mannen min. Jeg har fått så mye i mot han at jeg neppe kan si jeg elsker han. Tvertimot, jeg mer hater han enn liker han. Og ofte ønsker jeg han død. (unnskyld uttrykket).

Før jeg forlater arenanen skal jeg ta opp samtaler som jeg legger igjen, for de pleier å utarte seg til det reneste vrøvl! Ofte begynner jeg å forsvare meg og dermed blir jeg innviklet i de merkeligste kranglene. Hodet mitt klarer ikke å føge med...

Jeg kunne godt tenke meg å treffe folk som har det som meg, for å eliminere sjansen for at det er meg selv det er noe galt med. Og for å gjøre fdet helt klart, først og fremst for meg selv, jeg er på ingen måte uten feil , men skulle man i fortvilelse ta igjen så synes jeg man skal være unnskyldt! Fjæra ryker jo til slutt!

[Lizzih]

Jeg kan uten tvil trøste deg med at du gjør det rette! Det vil du selv se helt krystallklart så snart du får dette på avstand. Du har jo også hans mors forståelse, hans far var jo også slik.

Det jeg må be deg instendig om er derimot å søke hjelp hos krisesenter/familevernkontor/barnevern for å få hjelp til å beholde ungene. Du klarer ikke den kampen alene, og for ungenes skyld skal du gjøre det! Kanskje du kan snakke med fastlegen din først, så ordner han avtaler for deg. Iallefall er det ikke sunt for ungene å bli hos en sånn mann. Men du må be om hjelp, fortell hvordan det ligger an og ikke gi deg!

Lykke til! Når du er fri vil du ikke kunne forstå hvordan du i det hele tatt kunne la deg fornedre på en slik måte. Men du er ikke alene om det.

Mulig du kan ha stor glede av å lese bøker om temaet, andre som har opplevd det samme. Det er visst mange. En bok heter 'Sjarmør og tyrann'.

En tillegsmelding. Jeg tror faktisk ikke ungene tar skade av å være sammen med han ALENE. Han er veldig glad i dem og dem i han og han tar vare på dem på en god måte. Han er overmåte oppofrende far.

Det er samspillet MELLOM OSS det er noe galt med. Han lar meg ikke komme til, men klager at jeg ikke bidrar. Det er spenningen mellom oss de tar skade av. Når han haler og drar i dem i den ene enden og jeg i den andre, så kan de jo ikke bli annet enn skadet.

JEG blir skadet av å være sammen med han og forholdet mitt til barna tar skade av det. Når jeg hele tiden forsvarer meg mot hans beskyldninger tror ungene det er meg det er noe galt med. Jeg forstår ungene og jeg forstår at de ikke forstår hva som skjer..

Jeg tror det må bli 50/50 omsorg og jeg tror han vil gå med på det. Sannheten er jo at vi gjør begge så godt vi kan, men han klager fordi han ikke orker så mye som 50%. Han blir sliten av å ha unger rundt seg hele tiden. Problemet er at han klarer ikke å slippe dem så jeg kan ta meg av dem. F. eks lar han meg aldri være alene med dem. Jeg vil så gjerne, mer enn gjerne å kose med dem, ha litt selvstendig kontakt med dem uten negativ innblanding av ham.

Han treffer aldri sine venner, inviterer dem ikke til oss,

han er bare hjemme hele tiden og ser på tv med ungene. Jeg liker ikke å se på tv, så jeg surfer og holder kontakt med venner, noe som også plager han, selvom vi jo sitter sammen hele gjengen. Min surfing er tabu, mens han tv-titting er "å være sammen med ungene".

Jeg inviterer venner hjem, holder middagselkaper, får oss med på det sosiale (alt dette for at ungene skal bli vant til å være sammen med folk). Det er veldig innviklet dette, jeg klarer ikke å henge med selv.

[Gjest JUSTaMinute]

En tillegsmelding. Jeg tror faktisk ikke ungene tar skade av å være sammen med han ALENE. Han er veldig glad i dem og dem i han og han tar vare på dem på en god måte. Han er overmåte oppofrende far.

Det er samspillet MELLOM OSS det er noe galt med. Han lar meg ikke komme til, men klager at jeg ikke bidrar. Det er spenningen mellom oss de tar skade av. Når han haler og drar i dem i den ene enden og jeg i den andre, så kan de jo ikke bli annet enn skadet.

JEG blir skadet av å være sammen med han og forholdet mitt til barna tar skade av det. Når jeg hele tiden forsvarer meg mot hans beskyldninger tror ungene det er meg det er noe galt med. Jeg forstår ungene og jeg forstår at de ikke forstår hva som skjer..

Jeg tror det må bli 50/50 omsorg og jeg tror han vil gå med på det. Sannheten er jo at vi gjør begge så godt vi kan, men han klager fordi han ikke orker så mye som 50%. Han blir sliten av å ha unger rundt seg hele tiden. Problemet er at han klarer ikke å slippe dem så jeg kan ta meg av dem. F. eks lar han meg aldri være alene med dem. Jeg vil så gjerne, mer enn gjerne å kose med dem, ha litt selvstendig kontakt med dem uten negativ innblanding av ham.

Han treffer aldri sine venner, inviterer dem ikke til oss,

han er bare hjemme hele tiden og ser på tv med ungene. Jeg liker ikke å se på tv, så jeg surfer og holder kontakt med venner, noe som også plager han, selvom vi jo sitter sammen hele gjengen. Min surfing er tabu, mens han tv-titting er "å være sammen med ungene".

Jeg inviterer venner hjem, holder middagselkaper, får oss med på det sosiale (alt dette for at ungene skal bli vant til å være sammen med folk). Det er veldig innviklet dette, jeg klarer ikke å henge med selv.

Men da syntes jeg det der 50/50 hørtes helt fint ut. Jeg forsto på deg som om du ville at de skule bo heltid hos han jeg, og bare besøke deg. Du har et veldig klart syn på forholdet mellom deg og din mann. Det står respekt av at du ser at alt ikke bare er hans feil. Men kom deg vekk fra han, å være sammen med folk som ikke respekterer en ødelegger selvfølelsen totalt over tid. Lykke til igjen!