Til NHD, dette er vanskelig ...

[scrubs]

Jeg har hatt problemer i livet mitt i mer enn ti år. Har vært innlagt og gått i terapi i flere år.

Jeg utdannet meg til sykepleier før jeg ble syk og arbeidet noen år i psykiatrien - til og fra- før jeg gikk ut "for alvor" for 5 år siden.

Nå er jeg igang igjen (har vært "frisk" en stund) med en videreutdanning i psykisk helse. Det har fått meg til virkelig å forstå hva som har gått galt i livet mitt. Mine foreldre elsker å si at de har gjort så godt de kunne, men det var bare på langt nær nok. Jeg ble stadig kritisert, dratt etter håret, sagt at jeg oppførte meg skamfullt, truet med barnevernet, barnehjem,. mm.

Men jeg fikk også mange av de tingene ingen andre fikk. De GJORDE nok så godt de kunne, men livene deres var sikkert også vanskelig. Moren min var nok etter hva jeg forstår i dag deprimert og slet med angst. Hun mistet faren sin da hun var tenåring og de mistet et barn noen år før jeg ble født.

Problemet nå er at jeg periodisk har så store problemer med å forholde meg til dem og de forventninger de har til meg. Det er forventninger i form av at jeg og min familie skal komme ofte på besøk, hjelpe dem i hverdagen, reise på ferie med dem etc..

Jeg løser det gjerne med å holde meg unna dem ... men nå er moren min blitt kreftsyk og vi vet ikke om hun har 1 år eller 5 år igjen. Faren min er lam fra halsen og ned etter en bilulykke for en god del år siden.

Jeg er inneforstått med at de er voksne mennesker med ansvar for seg selv og de har hjelp slik at de klarer seg i hverdagen.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne ha et godt forhold til dem, men jeg klarer ikke å bare føle godt. Jeg kan bli kvalm og uvell - og særlig når moren min vil gi meg en klem eller ta på meg på annen måte.

Har du noen gode råd å gi meg NHD?