Mannen min har en negativ måte å tilnæreme seg verden på.

[Gjest Ja!]

Hei! Jeg føler at mannen min som jeg har vært gift med i ett år er så negativ at det påvirker dagliglivet vårt. Vi har vært kjærester i fire år og bodd sammen i 3,5, men vi ble kjent da jeg var 13. Jeg er 33 og han er 40. Jeg har to barn med to ulike fedre. Den eldste er 13 år og bor hos meg og faren sin annen hver uke, den yngste har akkurat flyttet hjem til meg etter å ha bodd hos faren sin 60 mil lengre sør. Han er ni år. Mannen min og jeg har ikke sex så ofte. Dette blir en ond sirkel, jeg føler et krav fra ham (han har høy seksualdrift, før han traff meg onanerte han en gang om dagen i perioder), noe som bare gjør det enda vanskligere for meg. Jeg har bestemt meg for at vi i hvert fall skal ha sex en gang i uka, men i den perioden da jeg fikk kommet inn i den rytmen virket det ikke som om han la merke til at jeg hadde anstrengt meg for å gjøre det bedre for oss. Han sier at han ikke klarer å forføre meg. Jeg gir ham komplimenter for kroppen hans, utseende hans og hans personlighet. Men det virker ikke som det hjelper. Jeg prøver å si til ham at han ikke klarer å forføre meg så lenge han er overbevist om han ikke klarer det... Når vi diskuterer og krangler kommer han alltid med forutinntattheter. Slik som i dag da han lurte på hvilke planer jeg hadde i vinterferien. Jeg sier at jeg har tenkt å gå på ski og være litt sammen med et par venninner som også har vinterferie. Hvordan da? sier jeg. Jo han hadde da fem uker ferie han skulle bruke opp, han trengte kanskje litt ferie han også, men det ender vel bare i krangling og elendighet, sier han. Han klarer ikke tenke positivt, han forventer at ting skal gå galt, og det gjør det jo som regel. Vi har to store krangler i livet vårt: rot og sex Han syns at jeg og barne mine roter, og det gjør vi nok. For en måneds tid siden begynte vi med ett nytt system på kjøkkenet. 13 åringen skal tømme maskina hver dag, jeg skal lage middag i ukedagene og han i helgene, og alle har ansvaret for å rydde etter seg selv. Dette har fungert godt, men det gir han igrunn ikke uttrykk for. Men han kommenterer med en gang hvis det ikke har fungert en dag. Han har en underlig evne til å se alle feil, men ikke legge merke til det positive. Jeg har hele livet mitt ment at hvis man er positiv, så blir man "heldig", derfor er det så fryktelig vanskelig å vite hvordan jeg skal takle dette hos ham. I tillegg har han et noe barnslig reaksjonsmønster. For å ta et eksempel: I dag spilte vi et spill med niåringen. Lego Creator heter det, og det går ut på at man skal bygge en legofigur. Klossene får man ved å kaste terning og flytte rundt på et brett. Noen av feltene på brettet er at man skal ta en eller to klosser fra en medspiller. Da mannen min var nesten ferdig med sin figur, rådet jeg sønnen min til å ta en kloss mannen min trengte for å bli ferdig. Senere i spillet kom sønnen min til et felt der han kunne flytte hvor han ville på brettet. Først flyttet han til et felt der det sto, ta en kloss fra en medspiller, men så spurte han om det var noe felt hvor man kunne ta to klosser (mannen min hadde to klosser sønnen min trengte). Jeg peker på feltet hvorpå mannen min reiser seg og sier at da vil ikke han være med lenger, du flyttet dit først, det er ikke lov til å ombestemme seg. Joda sier sønnen min. Jeg sier til mannen min: du tuller nå? Nei sier han. Jeg blunker til sønnen min og ber ham flytte tilbake. Da går mannen min opp på kontoret sitt og er ikke til å rikke da jeg snakker til ham. Jeg sier til ham at man kan ikke reagere på den måten når man er 40 år, det er jo et barns reaksjon. Men det hjelper ingenting, han sier at jeg skal gå ned å spille ferdig. Jeg går ned til niåringen som har gjemt seg under teppet. Heldigvis er han ikke så lei seg, og vi avslutter spillet. Er dette virkelig en sunn og narmal måte for et voksent menneske å reagere på? Det bør kanskje legges til at han bare har hatt én kjæreste før meg, tre-fire år fram til han var 27 år (hun var 16 år da de ble sammen, de hadde lite sex). Jeg er veldig frustrert, når vi krangler er det alltid jeg som "fikser" det. Han er lukket og låst og må lokkes ut igjen. Hva kan jeg gjøre? Hva er det jeg gjør galt?