NAV gjør meg så pist off!

[Gjest noen tips?]

Jeg har ikke hest, og jeg mener at det ikke er det offentliges ansvar gjennom NAV å betale utgiftene for de som har hest, for det er ikke en livsnødvendig ting å ha. Derimot synes jeg at det å ha en gammel bil, det er mer en nødvendighet når det ikke finnes offentlig kommunikasjon som alternativ.

Ellers vil jeg si at det var å høre om datteren din.

Jeg har aldri søkt om sosialhjelp tidligere. Har prøvd å plassere bort hesten min i flere måneder. Å alt jeg ba om var penger til livsopphold for to uker og hjelp til å betale strømregningen som er gått til inkasso. For å få det på det rene. Dette koster hesten min i løpet av en måned:

Høy = 400 kr

Sko= 250 kr (Får nye annenhver måned)

Kraftfor= 100

Altså 750 kroner, som jeg like gjerne kunne ha brukt på røyk. Snakk om råflott luksus.

[Gjest noen tips?]

Jeg mener å tro at hvis du (trådstarter) kan få en legeerklæring på at dyrene betyr alt for deg i en forferdelig livsituasjon,

S:Jeg håper mine kolleger ikke lar seg misbruke til å skrive slike erklæringer. Vi utvanner legeerklæringenes verdi om vi stadig skriver tvilsomme erklæringer.

Det finnes stadig flere områder hvor vi forsøkes misbrukt på denne måten.

Jeg hadde blitt like lei meg om hesten min døde som da datteren min døde. Jeg kan fremdeles begynne å grine om jeg ser et bilde av min første hund som døde for over 10 år siden. Men ingen sier "Du må selge, kvitte deg med datteren din".

Men for meg og sikkert mange andre kan en bli så knyttet til dyr.

[Gjest J31!]

Jeg hadde blitt like lei meg om hesten min døde som da datteren min døde. Jeg kan fremdeles begynne å grine om jeg ser et bilde av min første hund som døde for over 10 år siden. Men ingen sier "Du må selge, kvitte deg med datteren din".

Men for meg og sikkert mange andre kan en bli så knyttet til dyr.

Jeg skjønner hvor vondt dette må være for deg.

Har du mulighet til å få hjelp andre steder - foreldre, søsken?

[blanke ark]

Hvor skal grensen gå?

Hva hvis det som "holder pasienten oppe" er seilbåten, men hun ikke har råd til havneavgiften, eller alpinisten som ikke har råd til heiskort, jegeren som ikke har råd til ammo eller rallykjøreren som ikke har penger til reservedeler?

Hvordan skal en skille den ene hobbyen fra den andre?

Er dette et svar til meg?

For all del - jeg er helt enig med deg. Jeg bare kommenterte at det var lett å misforstå innlegget ditt fordi du ikke hadde markert hva som var sitat fra forrige innlegg. Går man inn på 100 siste og leser litt for kjapt, så ble første setninga et bifall til at NAV burde vise forståelse. Hvilket hadde ført til misforståelse for andre.

[Janna]

Jeg hadde blitt like lei meg om hesten min døde som da datteren min døde. Jeg kan fremdeles begynne å grine om jeg ser et bilde av min første hund som døde for over 10 år siden. Men ingen sier "Du må selge, kvitte deg med datteren din".

Men for meg og sikkert mange andre kan en bli så knyttet til dyr.

Den synes jeg kanskje er på kanten. Jeg kan ikke sammeligne sorg over mennesker, spesielt ikke egne barn med sorg over dyr. Og jeg skjønner ikke tankegangen din, den kan ikke være rasjonell.

Men jeg håper uansett at du fortsatt får mulighet til å beholde hesten din.

[jonia]

Tok dere hensyn til disse fantasifulle legeerklæringene?

I hovedsak ikke.

Ikke alle leger vet hva som dekkes av folketrygden eller av lov om sosiale tjenester. Lov om sosiale tjenester åpner jo for vurdering av det meste, men det betyr ikke at det dekkes selv om en lege synes det er en god ide.

Den legen jeg nevnte er nok i en klasse for seg.

Vi hadde nok mest igjen for at legen kom til møter hos oss sammen med brukeren. Det er jo mange skrevne ord som virker litt annerledes når det diskuteres i et møte.

Sosialkontoret hjelper ikke folk til å skaffe seg kjæledyr, slik den ene legen foreslo. Det betyr ikke at man kan forstå at for enkelte kunne det vært en god ide. Generelt var vel problemet at folk hadde dyr de ikke klarte å ta seg av, hverken praktisk eller økonomisk.

Det er ikke slik at alle henvendelser om hjelp til f.eks å få dekket en dyrlegeregning avvises, iallfall ikke der jeg har jobbet. Har man 5 katter eller 4 hunder er det vel rimelig at man reduserer antallet kjæledyr. Har man en katt og den er viktig i en persons liv, skal det tas hensyn til, men det er ingen automatikk i at en/flere dyrlegeregninger dekkes.

Jeg må presisere at jeg på ingen måte synes at den situasjonen trådstarter er i er å kimse av. Hun er i en svært vanskelig situasjon. Spørsmålet er om det er en offentlig oppgave å sørge for at hun kan beholde en hest.

Hun gjør jo det hun kan for å selge, men det viser seg vanskelig. Hun er i sin fulle rett il å søke sosialkontoret om økonomisk hjelp, men må regne med at det vurderes strengt.

[Gjest Nickløsheletia]

''Det er ikke noe spesielt med husdyr.''

Hvis man er ensom (det vet jeg ikke om trådstarter er, jeg snakker mer generelt her) så tror jeg det er mer spesielt med et husdyr enn en ting (med mindre man faktisk ikke _liker_ dyr). Det er noe spesielt med et annet levende vesen - det gir selskap, kos og trøst.

''så tror jeg det er mer spesielt med et husdyr enn en ting (med mindre man faktisk ikke _liker_ dyr). Det er noe spesielt med et annet levende vesen - det gir selskap, kos og trøst''

For noen, men ikke for alle.

Jeg vet om en enslig middelaldrende mann som jeg kjenner fra barndomstiden.

Jeg har han på facebooklista mi. Den store intressen hans er båtene han flikker og pusser på. Alle statusene hans handler om båt og han drar alene ut med båten hele året gjennom. Han feiret julaften i båten alene og pyntet til jul i båten med eldgammel julepynt etter sin mor. Rørende.

Han ville nok ikke funnet større trøst i en hund eller hest.

[Gjest En fast bruker]

Jeg hadde blitt like lei meg om hesten min døde som da datteren min døde. Jeg kan fremdeles begynne å grine om jeg ser et bilde av min første hund som døde for over 10 år siden. Men ingen sier "Du må selge, kvitte deg med datteren din".

Men for meg og sikkert mange andre kan en bli så knyttet til dyr.

Stakkars datter.

[Katt-ja]

''så tror jeg det er mer spesielt med et husdyr enn en ting (med mindre man faktisk ikke _liker_ dyr). Det er noe spesielt med et annet levende vesen - det gir selskap, kos og trøst''

For noen, men ikke for alle.

Jeg vet om en enslig middelaldrende mann som jeg kjenner fra barndomstiden.

Jeg har han på facebooklista mi. Den store intressen hans er båtene han flikker og pusser på. Alle statusene hans handler om båt og han drar alene ut med båten hele året gjennom. Han feiret julaften i båten alene og pyntet til jul i båten med eldgammel julepynt etter sin mor. Rørende.

Han ville nok ikke funnet større trøst i en hund eller hest.

Nei, det er klart at det finnes en del som både ikke liker dyr - eller har helt spesielle andre interesser ;-)

Men jeg tror nok kjæledyr har en særstilling om man setter opp en liste over hva som kan fylle ensomme menneskers liv med noe positiv...

[Gjest Nickløsheletia]

Nei, det er klart at det finnes en del som både ikke liker dyr - eller har helt spesielle andre interesser ;-)

Men jeg tror nok kjæledyr har en særstilling om man setter opp en liste over hva som kan fylle ensomme menneskers liv med noe positiv...

Mulig, men for han er det båtene som har en særstlling:-)

[jonia]

Jeg hadde blitt like lei meg om hesten min døde som da datteren min døde. Jeg kan fremdeles begynne å grine om jeg ser et bilde av min første hund som døde for over 10 år siden. Men ingen sier "Du må selge, kvitte deg med datteren din".

Men for meg og sikkert mange andre kan en bli så knyttet til dyr.

Jeg håper du ikke mener det du skrev i den første setningen.

[Gjest noe tvilende]

Jeg hadde blitt like lei meg om hesten min døde som da datteren min døde. Jeg kan fremdeles begynne å grine om jeg ser et bilde av min første hund som døde for over 10 år siden. Men ingen sier "Du må selge, kvitte deg med datteren din".

Men for meg og sikkert mange andre kan en bli så knyttet til dyr.

''Jeg hadde blitt like lei meg om hesten min døde som da datteren min døde. Jeg kan fremdeles begynne å grine om jeg ser et bilde av min første hund som døde for over 10 år siden. Men ingen sier "Du må selge, kvitte deg med datteren din".

''

Det du skrev der, fikk meg til å lure på om historien om at du mistet datteren din er sann.

[Gjest NAV er ikke bare en pest og en plage]

Jeg hadde blitt like lei meg om hesten min døde som da datteren min døde. Jeg kan fremdeles begynne å grine om jeg ser et bilde av min første hund som døde for over 10 år siden. Men ingen sier "Du må selge, kvitte deg med datteren din".

Men for meg og sikkert mange andre kan en bli så knyttet til dyr.

Jeg har mistet et barn. Jeg har også måttet kvitte meg med en katt.

Jeg er ikke i tvil om hva som smertet mest.

Du kan ikke være helt i vater.

[Gjest noen tips?]

Den synes jeg kanskje er på kanten. Jeg kan ikke sammeligne sorg over mennesker, spesielt ikke egne barn med sorg over dyr. Og jeg skjønner ikke tankegangen din, den kan ikke være rasjonell.

Men jeg håper uansett at du fortsatt får mulighet til å beholde hesten din.

Det var ikke slik jeg mente det. Måtte jeg velge mellom datteren min og hesten, hadde jeg selvfølgelig valgt det første. Poenget er at en kan bli like glad i et dyr som et menneske.

[candyqueen_83]

Jeg er ikke enig i din uttalelse. Kanskje hun hadde råd da hun fikk hunden?

Skal hun da selge/sette bort/avlive en 10 år gammel hund fordi hun kanskje ikke har råd til dyrlege?

Bruk sunn fornuft her nå.

Alle kan komme i vanskelige perioder i livet. Denne dama har neppe ny bil, og hus med høy standard. Hun lever antagelig mer nøkternt enn de fleste av oss.

Men skal hunden lide for at hun ikke har råd til stell av den? Jeg bruker sunn fornuft, og da lar man ikke dyra lide. Velger hun å bruke sine matpenger til høy så gjør hun det. Da kan ikke det offentlige sponse mer penger til mat. Det er jo helt sykt.

Det er ikke alle forunt å ha dyr. Enten om det er tid, penger, eller ansvarlighet man mangler.

[Gjest fortsatt]

''Eksempler: xxx bør skaffe seg hund, da helst av typen xxx. Det anbefales at en slik hund fores med xxx (dyrt for kjøpt hos dyrlege)

Annet eksempel: xxx behøver annen bolig. Boligen må ha baderom med stort badekar. På veggene bør det være holdt i lyse farger (gult, lysegrønt, beige). Hun bør bo nær offentlig kommunikasjon, da hun synes det er slitsomt å gå.''

Det der tror jeg faktisk ikke på. At en lege skal ha skrevet noe sånt. Hn må jo være totalt idiot, eller så er du du som husker litt dårlig fra din tid på sosialkontoret. Kanskje har du lagt til litt også? En fjær blir noen ganger til fem høns, det du...

Jeg jobber på sosialkontor (eller NAV da) nå, så min hukommelse er det ikke noe galt med. Jeg har ingen problemer med å tro på det jonia skriver. Du skulle sett enkelte av de legeerklæringene vi får.

[Gjest mye skal man høre...]

Jeg hadde blitt like lei meg om hesten min døde som da datteren min døde. Jeg kan fremdeles begynne å grine om jeg ser et bilde av min første hund som døde for over 10 år siden. Men ingen sier "Du må selge, kvitte deg med datteren din".

Men for meg og sikkert mange andre kan en bli så knyttet til dyr.

Unnskyld meg men dette er jo helt groteskt....

[Gjest NAV er ikke bare en pest og en plage]

Jeg er ikke enig i din uttalelse. Kanskje hun hadde råd da hun fikk hunden?

Skal hun da selge/sette bort/avlive en 10 år gammel hund fordi hun kanskje ikke har råd til dyrlege?

Bruk sunn fornuft her nå.

Alle kan komme i vanskelige perioder i livet. Denne dama har neppe ny bil, og hus med høy standard. Hun lever antagelig mer nøkternt enn de fleste av oss.

Når livet forandres, må vi akseptere det og gjøre det som skal til for å tilpasse oss. Om man har en godt betalt jobb, og kjøper seg flott bil og hus - og så mister jobben, så kan man da ikke forvente at det offentlige skal sponse en med det man har for lite fordi man "en gang hadde råd".

Tæring og næring osv.

[Janna]

Når livet forandres, må vi akseptere det og gjøre det som skal til for å tilpasse oss. Om man har en godt betalt jobb, og kjøper seg flott bil og hus - og så mister jobben, så kan man da ikke forvente at det offentlige skal sponse en med det man har for lite fordi man "en gang hadde råd".

Tæring og næring osv.

Det er jeg enig i.Men beløpet det i denne saken er snakk om er ikke stort. Hadde det vært flere 1000 i mnd, så hadde jeg skjønt det.

Det er ikke snakk om stort hus og dyr bil her. Noen 100 lapper pr. mnd for økt livskvalitet hos et menneske er god samfunnsinvestering.

[Elis31]

Saken er at jeg jobbet 120 prosent i fem år, eier et småbruk. Etter å ha opplved å ha mistet min datter som ble 6 år i en bilulykke hvor jeg var sjåfør var jeg sykemleldt i to år, før jeg begynte i en ny jobb. Fikk sparken fra den forrige. Har jobbet der vel to år. Nå har jeg blitt oppsagt der også på grunn av nedleggelser og dyrene har vært min store trøst. Har jobbet noen dager i uken i den gamle bedriften, og nå får jeg beskjed om å kvitte meg med det siste jeg har igjen gleder.

Hesten har jeg ogsåannonsert for salg mot at den får et godt hjem, men det er tusenvis av hester til salgs i Norge og en vanskelig tid å bli kvitt disse på. Men jeg vet ikke hva som skal holde meg oppe lengre om jeg får solgt den. Å flytte til en by reduserer heller ikke akkurat boutgiftene.

Jeg er forsåvidt i prinsippet i mot at Nav skal bistå for mange husdyr. Men jeg synes ikke det er urimelig at man har "lov og råd til" å beholde et rimelig husdyr. Type katt eller hund. Men innkjøp bør ikke være NAV sitt ansvar.

Jeg synes din historie er hjerteskjærende dog. Kan du forsøke følgende:

- spørre i butikker om gratis for, utgåtte varer.

- spørre frivillighetssentralene om hjelp.

- spørre forekesempel Lions eller andre frivillige organisasjoner om hjelp. Si også at du er interessert i å jobbe litt for å motta hjelp. Jeg er helt sikker på ta de kan hjelpe deg med høy for en periode, eller at du kan få utplassert hesten din for en periode.

Jeg synes ikke det kan kreves at du skal selge et gammelt bilvrak om du ikke har sjanse til å ta kollektivt.