Er reaksjonen min naturlig, eller er jeg sykelig sjalu?

[Gjest Forelsket og fortvilet]

Det hele begynte da jeg møtte kjæresten min for snart 2 år siden. Vi fikk kontakt via en datingside på internett, og det begynte med at vi snakket på telefon en kveld til langt ut over natten. Vi snakket om alt mulig, blandt annet tidligere forhold, og jeg gjorde det klart at jeg ikke var interessert i å innlede et forhold med noen som ikke var ferdig med tidligere forhold. Han forsikret meg om at han var helt ferdig med eks-kjæresten han hadde vært sammen med i 6 år. Dette var slutt 2 år før han møtte meg. Vi fikk utrolig god kontakt, og bestemte oss for å møtes, og gå ut å spise. Den første daten var helt magisk, og jeg falt fort for denne gutten. Praten gikk lett og jeg slappet godt av rundt han, han utstrålte god energi, og jeg kjente at jeg kom til å falle for han. Vi var sammen hele dagen, og kvelden ble avsluttet med et romantisk kyss. Det beste kysset i hele mitt liv. De neste 2 ukene var vi sammen hver dag. Alt var helt fantastisk. Jeg måtte reise bort en stund, da jeg hadde en forpliktelse i en annen by. Mens jeg var borte tenkte jeg på han 24/7. Jeg var helt i himmelen. Vi pratet sammen på telefon hele tiden. Jeg var borte i 1 uke, og da jeg kom tilbake var alt like bra som før, om ikke bedre. Jeg hadde aldri vært lykkeligere. Jeg tok bussen til han en ettermiddag, og da jeg kom inn merket jeg at noe var galt. Han ba meg sette meg ned. Han gråt og fortalte meg at det som har skjedd mellom oss har vekket følelser i han som han ikke har følt på lenge, og han elsket fortsatt eksen sin, og savnet henne. Dette kom som lyn fra klar himmel. Jeg holdt rundt han og sa at jeg forsto, at han ikke skulle være lei seg, for han kunne ikke hjelpe for følelsene sine. Jeg sa at det var greit. Jeg dro hjem den kvelden og gråt og gråt. Synes jeg var dum som trodde at en så bra gutt kunne like meg. Jeg var utrolig langt nede. Det gjorde utrolig vondt. Rundt 2 uker senere dukket han opp igjen, forklarte at det var meg han ville ha. At han var forvirret fordi han har bare følt det sånn en èn jente i hele sitt liv, og det var henne. Så nå når han følte de samme følelsene for meg, gjorde dethan veldig forvirret. Jeg forklarte at jeg trengte tid til å tenke, og det fikk jeg. Jeg bestemte meg til slutt for å satse på han. Vi hadde en kjempefin sommer sammen. Helt fantastisk. Vi reiste bort sammen og alt var perfekt. Så en dag på sensommeren lå vi på senga sammen og pratet og tulla. Jeg sa på tull at jeg skulle ta mobilen hans som lå på nattbordet og han gjorde det han kunne for å hindre meg. Alt var tull fra min side, men plutselig ble han veldig alvorlig. Han sa "jeg er redd du blir veldig lei deg om du leser meldingene mine". Jeg forlangte å få vite hva han pratet om og han fortalte at eksen hans hadde hatt bursdag for ikke lenge siden og at han hadde sendt henne bursdagsmelding. Og fått svar. Jeg hadde tidligere uttrykt at om vi skulle fortsette forholdet vårt, var det viktig for meg at han ikke hadde noe kontakt med henne. Jeg forlot han i sinne. Jeg var redd og fortvilt. Har jeg blitt lurt igjen tenkte jeg. Etter noen dager med tonnevis av unnskyldninger og at han fortalte meg hvor dum han følte seg, tilga jeg det med bursdagsmeldingen. Han lovte at det var all kontakt han hadde hatt. Høsten kom og en dag i september gikk jeg inn på mobilen hans. Der hadde han rundt 50 meldinger fra henne i innboksen sin. Meldinger han med viten og vilje har tatt vare på. De fleste var gamle meldinger fra før jeg møtte han, men det var også meldinger der hvor jeg forsto at han hadde spurt om å få møte henne da jeg var borte i 1 uke i begynnelsen av forholdet vårt. Hun svarte " Jeg er ikke klar for det ennå". Han hadde også en melding fra moren hennes.Jeg konfronterte han og lurte på hvorfor han følte han måtte ta vare på meldingene nå som han hadde meg. Han sa at han ikke hadde tenkt noe på det, og at jeg var utrolig frekk som snoket på mobilen hans. Jeg følte meg dum. Noen uker senere hadde han glemt mobilen sin i bilen, og jeg sa jeg kunne stikke å hente den, siden han var sliten. Igjen gikk jeg inn på telefonen, denne gangen fant jeg bilder av eksen. 2 bilder av henne, ikke noe spesielt, bare at jeg kunne se at hun var en nydelig jente. Dette gjorde så vondt. Igjen sa han at jeg var frekk som snoket og at han ikke visste om det. Han har aldri tatt bilde av meg eller spurt om å få et bilde av meg. Etter 8 mnd spurte jeg han rett ut om han elsket meg. Han hadde enda ikke sagt det, og grunnen til at jeg ikke ville si det først var fordi jeg en gang tidlig i forholdet hadde vært den første til å si at jeg var glad i han, og han svarte "snill du". Så jeg bestemte meg der og da for at jeg ikke skulle si noe mere før han gjorde det. Han forklarte at han egentlig ikke liker ordet "elsker" og at det ikke betyr noe særlig for han. Jeg lå våken den natten og tenkte på at jeg hadde lest i mange av meldingene han hadde sendt til henne stod det at han elsket henne. For bare noen uker siden konfronterte jeg han med at han fortsatt var "venn" med eksen på facebook. Han sa at han ikke kom til å slette henne fordi han er redd for at hun kanskje kan bli lei seg, at han ikke kan gjøre det mot noen. Jeg spurte om det er bedre at jeg er lei meg enn at hun blir lei seg for at han har kommet over henne. Han svarte ikke på det. Han slettet hele profilen sin, for at hun ikke skulle føle seg støtt. Jeg vet nå ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har vanskelig for å stole på han, og følelsene han sier han har for meg. Vi har det kjempefint på alle andre måter. Han mener jeg må glemme det som har skjedd og bli ferdig med det. At han ikke har mer å skjule, og heller aldri har ment å skjule noe. Jeg har nok desverre brukt dette mot han noen ganger når vi har krangla, men jeg kan ikke noe for det. Jeg føler meg som "andrevalget". Hva hadde skjedd om hun hadde gått med på å møtes mens jeg var borte ? Jeg har veldig dårlig selvtillig, og det hadde jeg nok før jeg møtte han og. Jeg tenker at hun var mye bedre enn meg, at de hadde mere til felles (han har fortalt alt for masse), og at hun var mye penere. Det gjør utrolig vondt. Jeg er veldig glad i denne gutten og kunne sett for meg et liv sammen med han, men er redd for at dette skal hjemsøke forholdet vårt. Jeg tar meg selv i å tenke at han savner henne enda, og heller skulle hatt henne enn meg. Kan forresten nevne at forholdet mellom dem ble slutt da hun plutselig en dag ville slå opp, og hun knuste hjertet hans fullstendig. Dette var altså 2 år før han møtte meg, men de hadde hatt sporadisk kontakt i de 2 årene, og han har uttrykt at han ville tilbake til henne i den tiden, men at hun ikke ville. Burde jeg glemme dette?? Er det meg det er noe galt med siden alt dette har gått så veldig innpå meg?? Jeg vet jo at han er glad i meg, men jeg klarer ikke å slutte å tenke på det og føle meg som andrevalget hans. Jeg er 22 år, og han er 30. Det gjorde godt å skrive dette. Setter utrolig stor pris på at du tar deg tid til å lese og svare på dette, håper det ikke virker "rotete". På forhånd takk.

[serenity777]

Det er en naturlig reaksjon det. Helt klart.

[Gjest byfrøken]

Reaksjonen høres naturlig ut for meg. Du er ikke den eneste som har hatt det slik:

[PieLill]

Jeg synes ikke det er noe rart at du reagerer som du gjør.

Men kanskje du ville være tjent med å jobbe med hvordan du tolker dette i forhold til ditt eget selvbilde. Det ser ut som om du vrir det hele til at det er deg det er noe feil med. Og at det er du som ikke er god nok.

En annen tolkning kan være at han over hodet ikke tålte å bli dumpet av ei dame. At han, bevisst eller ubevisst, føler han må ha akkurat henne tilbake for å reparere selvbildet sitt. Det kan også godt hende at han har laga seg et gedigent ønskebildet av hvor fantastisk hun var og hvor fantastisk de hadde det sammen.

Det er umulig å konkurrere med en dagdrøm. De overgår jo alltid virkeligheten. Det er svært sannsynlig at kjæresten din ville holdt på slik uansett hvilken drømmedame han hadde funnet seg. Som sagt var det kanskje verre for ham å bli dumpet, enn at han ble dumpet av akkurat henne.

''Han mener jeg må glemme det som har skjedd og bli ferdig med det. At han ikke har mer å skjule, og heller aldri har ment å skjule noe.''

Det er ganske allmennmenneskelig å bagatellisere etter å ha revet ned andres tillit. Å hevde at problemet er at andre ikke kan "glemme" i stedet for ens egne nedbrytende handlinger.

At han aldri har ment å skjule noe må i hvert fall være løgn. Det sier seg jo selv.

Om du vil satse videre i dette forholdet, vil det nok ikke lønne seg å slenge dette i trynet på ham i tide og utide. Slikt blir destruktivt.

Samtidig trenger han å forstå og ta ansvar for at an har ført deg bak lyset og vært småråtten mot deg. Han må erkjenne at han har fullt ansvar for å gjenreise den tilliten han har pulverisert.

Han må jobbe hardt for å gi deg gode grunner til å tro ham når han nå påstår at han ikke skal vingle mer fra nå av.

Om du klarer å stole på ham igjen, er nok veldig avhengig av i hvilken grad du føler at han rydder opp i rotet han har laget på en ærlig og redelig måte.

mvh

[Gjest forelsket og fortvilet]

Jeg synes ikke det er noe rart at du reagerer som du gjør.

Men kanskje du ville være tjent med å jobbe med hvordan du tolker dette i forhold til ditt eget selvbilde. Det ser ut som om du vrir det hele til at det er deg det er noe feil med. Og at det er du som ikke er god nok.

En annen tolkning kan være at han over hodet ikke tålte å bli dumpet av ei dame. At han, bevisst eller ubevisst, føler han må ha akkurat henne tilbake for å reparere selvbildet sitt. Det kan også godt hende at han har laga seg et gedigent ønskebildet av hvor fantastisk hun var og hvor fantastisk de hadde det sammen.

Det er umulig å konkurrere med en dagdrøm. De overgår jo alltid virkeligheten. Det er svært sannsynlig at kjæresten din ville holdt på slik uansett hvilken drømmedame han hadde funnet seg. Som sagt var det kanskje verre for ham å bli dumpet, enn at han ble dumpet av akkurat henne.

''Han mener jeg må glemme det som har skjedd og bli ferdig med det. At han ikke har mer å skjule, og heller aldri har ment å skjule noe.''

Det er ganske allmennmenneskelig å bagatellisere etter å ha revet ned andres tillit. Å hevde at problemet er at andre ikke kan "glemme" i stedet for ens egne nedbrytende handlinger.

At han aldri har ment å skjule noe må i hvert fall være løgn. Det sier seg jo selv.

Om du vil satse videre i dette forholdet, vil det nok ikke lønne seg å slenge dette i trynet på ham i tide og utide. Slikt blir destruktivt.

Samtidig trenger han å forstå og ta ansvar for at an har ført deg bak lyset og vært småråtten mot deg. Han må erkjenne at han har fullt ansvar for å gjenreise den tilliten han har pulverisert.

Han må jobbe hardt for å gi deg gode grunner til å tro ham når han nå påstår at han ikke skal vingle mer fra nå av.

Om du klarer å stole på ham igjen, er nok veldig avhengig av i hvilken grad du føler at han rydder opp i rotet han har laget på en ærlig og redelig måte.

mvh

Takk for utfyldene og god respons.

Du har nok rett i at jeg burde jobbe med selvtilliten min, og ikke la dette gå ut over selvbildet mitt.

Jeg kan forresten nevne at han sier at han ikke vil ha henne tilbake, og at jeg ikke er på noen måte interessert i henne.

Han sier at han er lykkeligere sammen med meg...

men alt dette blir vanskelig for meg å tro på når han har "lurt" meg før...

[Gjest J31!]

Jeg synes den er naturlig.

[Gjest togli]

Jeg forstår godt at du føler dette er vanskelig....

Kanskje du burde be ham være 100 % ærlig og fortelle deg hvem han ville valgt av dere to om valget var hans?

[Gjest forelsket og fortvilet]

Jeg forstår godt at du føler dette er vanskelig....

Kanskje du burde be ham være 100 % ærlig og fortelle deg hvem han ville valgt av dere to om valget var hans?

Takk for svar.

Jeg har faktisk gjort nettopp det!

Han sier han hadde valgt meg, og at han var forvirret da han fikk følelser for meg, siden han kun har hatt følelser for èn jente før....

Han sier jeg er den beste jenta i hele verden..

Jeg vet bare ikke om jeg klarer å tro på noe han sier.....

[Gjest togli]

Takk for svar.

Jeg har faktisk gjort nettopp det!

Han sier han hadde valgt meg, og at han var forvirret da han fikk følelser for meg, siden han kun har hatt følelser for èn jente før....

Han sier jeg er den beste jenta i hele verden..

Jeg vet bare ikke om jeg klarer å tro på noe han sier.....

Ok, da tror jeg egentlig ikke du har noe annet valg enn å bare forsøke å legge dette bak deg..... Jeg forstår forøvrig godt at du ikke føler deg helt trygg og jeg synes absolutt ikke du er sykelig sjalu.

Når man er glad i noen så tar man en sjanse. Man _kan_ risikere å bli såret, men det er nesten slik at man må våge å ta den sjansen....

Jeg tror kjæresten din er veldig glad i deg, men det er kanskje noe spesielt med den første store kjærligheten. Man husker bare de gode tingene og ikke alt det som faktisk var negativt ved forholdet Du får forsøke å tenke at det er DEG han elsker nå og fokusere på dette

Lykke til

[Ukjent person]

Merker godt at svarene i denne posten kommer fra kvinner. Forholdet deres er nok over til nå, med tanke på at dette kommer 12 år etter innlegget ble opprettet. Du er ikke sykelig sjalu, men du er ''sykelig'' irriterende med et negativt selvbilde, uheldigvis. 
Er det en ting alle menn hater er det usikkerhet og mas om det samme greiene om-og-om-igjen akkurat som en LSD-loop. For hver gang du snoket på mobilen hans, fikk han 1% større håp om at du skulle forlate, rett og slett bare for å la han være i fred. Vi gutter orker rett og slett ikke slik oppførsel, tatt i betraktning at han er en godt voksen mann i 30 årene, mens du i forhold til ham nettopp har sluttet med bleie. 

Til dere kvinner som vil reagere med dette og si det ikke stemmer. Desverre, but It does. Vis kommentaren til mannen din og observer reaksjonen hans, så vil du se svaret selv...

Endret 16. mars 2022 av Ukjent person

[Gjest Anonym 2]

Eller de lever et lykkelig liv sammen i dag.